Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:
1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.
Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.
2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig.
3
Mitt syn er at jeg er blitt overbevist om at vi på sikt trenger en revisjon (i konservativ retning) av den nye messen, men dette vil nok kunne ta flere år/tiår. (Dette har Ratzinger og andre snakka om i flere år, og mange kaller denne bevegelsen en «reform av reformen».)
Men jeg syns også det er nødvendig å lære seg å feire den gamle messen for å virkelig forstå hva den handler om. Det er langt fra nok å bare lese om den i bøker.
(Jeg traff nylig en prest som er så gammel at han sine første 3-4 år som prest feiret den gamle messen. Og han sa at han selvsagt fortsatt ber bønnene presten den gang ba (på latin) mens han tok på seg messeklærne, sa alle de stille bønnene under messen og holdt fokus i messen slik han hadde lært den gangen. Presten skal f.eks. fokusere svært tydelig på hostie og kalk hele tiden etter konsekrasjonen. Denne presten var ikke så glad for at den gamle messen skulle komme tilbake, siden han allerede kunne de ting fra den gamle tradisjonen han gjerne ville holde fast på. Da sa jeg til ham at slike ting har ikke prestene (i et hele tatt) lært de siste 30-40 årene – men det virka ikke som det trengte inn.)
Jeg vil gjerne fortsette å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som pave Benedikt har kalt den), og den nye messen (som de fleste her kjenner godt) som ordinær og vanlig form. Jeg tror vi trenger messen gamle form for å gjenvinne messens hellighet.
Hvordan messen så skal feires på lengre sikt, må Gud styre, og hjelpe oss å utvikle, gjennom Kirkens biskoper.