Helt siden jeg studerte hebraisk i Israel (for veldig lengen siden) i 1977, har jeg unngått å uttale gudsnavnet JHVH. (I Israel, og på hebraisk, var dette nemlig helt utenkelig.) I katolske kretser, spesielt på engelsk (ikke på norsk), er dette likevel vanlig. Men nå har Vatikanet nylig gjentatt at det skal man ikke gjøre:
«Avoiding pronouncing the tetragrammaton of the name of God on the part of the Church has therefore its own grounds. Apart from a motive of purely philological order [NB: No one actually knows how to pronounce YHWH], there is also that of remaining faithful to the Church’s tradition, from the beginning, that the sacred tetragrammaton was never pronounced in the Christian context nor translated into any of the languages into which the Bible was translated.
Her har de gitt en klar begrunnelsen; 1) slik har de kristne alltid gjort det, og 2) vi vet ikke sikkert hvordan JHVH skal uttales. Og de nye reglene sier følgende – og her er lenka til hele dokumentet:
1. In liturgical celebrations, in songs and prayers the name of God in the form of the tetragrammaton YHWH is neither to be used or pronounced.
2. For the translation of the Biblical text in modern languages, destined for liturgical usage of the Church, what is already prescribed by n. 41 of the Instruction Liturgiam authenticam is to be followed; that is, the divine tetragrammaton is to be rendered by the equivalent of Adonai/Kyrios: «Lord», «Signore», «Seigneur», «Herr», «Señor», etc.
3. In translating, in the liturgical context, texts in which are present, one after the other, either the Hebrew term Adonai or the tetragrammaton YHWH, Adonai is to be translated «Lord» and the form God» is to be used for the tetragrammaton YHWH, similar to what happens in the Greek translation of the Septuagint and in the Latin translation of the Vulgate.
Jeg vet ikke hvorfor denne bestemmelsen nå er blitt gjentatt. Vel, det er vel sikkert noen som ikke har brydd seg om den klare bestemmelsen i Liturgiam authenticam fra år 2001, som sier i paragraf 41, c:
c) in accordance with immemorial tradition, which indeed is already evident in the above-mentioned “Septuagint” version, the name of almighty God expressed by the Hebrew tetragrammaton (YHWH) and rendered in Latin by the word Dominus, is to be rendered into any given vernacular by a word equivalent in meaning.
Jeg må innrømme at jeg stiller meg noe spørrende til dette. Imidlertid må det vel skilles mellom liturgisk bruk og ulike typer oversettelser av Det gamle testamente.
Det kan nok argumenteres for at en uttale av tetragrammet (JHVH) som «Jahve» aldri har vært i bruk. Men kortformen «Jah» finner vi jo i liturgiske uttrykk som «halleluja!» (‘pris Jah!’). Jeg går da virkelig ut fra at «Jah» i denne forbindelse ikke skal unngås!
Med hensyn til bibeloversettelse så mener jeg det er er helt greit i og for seg at hebr. «JHVH» gjengis med «Herren» (helst med kapiteler). Men samtidig er det en fordel for leseren å kunne vite hvor tetragrammet forekommer i teksten. Det bør være mulig å gjengi Guds hellige navn med Jahve, slik det er gjort i (New) Jerusalem Bible, etter mønster fra den franske La Bible de Jérusalem. Også i den gamle Echter-bibelen (på tysk) og den svært konservative Petrus Canisius-oversettelsen (nederlandsk) ble det anvendt vokalisering av tetrarammet istedenfor «Herre».
Det er for øvrig ingen som vet med sikkerhet hvordan LXX opphavlig gjenga tetragrammet. De eldste fragmentene av en gresk oversettelse av Det gamle testamente, har ikke «kurios» eller «theos», men «JHVH» på enten hebraisk eller arameisk. I tillegg forekommer den greske formen «IAO». Imidlertid fins det visse gode argumenter for å anta at LXX opphavlig brukte «kurios» istedenfor enten gr. «IAO» eller (hebr.) «JHVH». Ikke minst er det denne praksis som vi finner i Det nye testamente.
Alle katolikker bør vite at Gud har åpenbart sitt hellige navn og at dette er gjengitt i Det gamle testamente som «JHVH». Og selv om etymologien, betydningen og uttalen av dette navnet ikke er sikker, er det ikke desto mindre en del av den guddommelige åpenbaring. Jeg stiller meg tvilende til å forby bruk av «Jahve», men jeg ser heller ingen grunn til at Det hellige navn må benyttes i liturgisk sammenheng. Derimot synes jeg det er trist om en fjerner muligheten for dem som ikke kan lese Det gamle testamente på hebraisk, til selv å kunne se hvor tetragrammet brukes i de bibelske skrifter. Det forekommer tross alt ca. 7000 ganger i grunnteksten! (Ikke noe annet navn forekommer så hyppig i Det gamle testamente.) Jeg går derfor ut fra at en fra katolsk hold ikke vil forby bruken av JHVH i tekster av mer vitenskapelig karakter. I de bibelske skrifte fins det tross alt ikke noe forbud mot å bruke Guds navn, «JHVH».
Personlig er jeg ikke glad for (den engelske) Jerusalem Bible bruker Yahweh, og jeg leser alltid ‘Lord’ hvis jeg leser høyt fra denne oversettelsen – mitt opphold i Israel påvirker meg fortsatt ganske sterkt. Å skrive LORD når JHVH forekommer syns jeg er en bedre løsning.
Vitenskapelig må man selvsagt vite når JHVH forekommer, men i liturgiske sammenhenger (også i bibeltekster som brukes i liturgien) skal ordet ikke uttales. Jeg er glad for at dette nå er blitt sagt på nytt.
Dette her blir litt vanskelig kost for meg å svelge.
Så vant som jeg er til å bruke tetragrammet (hadde det til og med malt på veggen min før)
Oddvar,
jeg forstår ikke riktig hvorfor du misliker at en uttaler vokalisert «JHVH». Finner du noe bibelsk grunnlag for denne praksisen? Faktum er jo at jødene i datidens «Palestina» så hebr. «JHVH» (qetib) i teksten når de leste, men uttalte det de leste «Adonai» (qere).
Synes du det er problematisk at det står «JHVH» i Det gamle testamente («grunnteksten)? Ut fra det du skriver, kan en nesten få inntrykk av at du helst ville at det skulle stått «Adonai»? Hva med oversettelser av Bibelen til moderne hebraisk — synes du «JHVH» da bør gjengis med «Adonai». Hva med de stedene hvor det står «JHVH Adonai» — bør disse gjengis med «Herren Herren»?
Jødene har jo en rekke merkverdigheter, uten bibelsk grunnlag, som f.eks. å skrive «G-d» istedenfor «Gud». Det er vel neppe noe galt i dette, i og for seg, men det virker helt unødvendig å meg. Dessuten er det ingen kristen tradisjon for dette. (Iallfall ikke meg bekjent.)
Maria
Bakgrunnen for å ikke uttale de korrekte konsonantene i JHVH, er det har jødene ikke gjort siden eksilet i Babylon (omtrent), og i kirkeligsammenheng har man aldri gjort dette. Vatikanets presisering nå nylig bygger jo på dette siste punktet.
Når man leser GT på hebraisk og støter på konsonantene JHVH, uttaler man dette (helt selvsagt i Israel og blant jøder i alle fall) Adonai. Står det “JHVH Adonai” uttales det “Elohim Adonai” – i Israel. Jeg har ingen problemer med at det står i JHVH i GTs grunntekst, men det er en over to tusen år gammel tradisjon for hvordan de konsonantene skal uttales – nemlig som Adonai.
Å la være å uttale ordet GUD skikkelig, er det ingen kristen tradisjon for. Men tydeligvis har de kristne en tradisjon for å ikke uttale konsonantene i JHVH.
Poenget her er at man forbyr å bruke det i liturgien. Dette er, som det er kommet frem, helt i tråd med hva som altid har vært Kirkens praksis. Ifølge wikipedia så er det gramatisk feil å uttale Jehovah og at Adonai skal brukes i stedenfor. Det stammer altså fra en feiloversettelse, og det er derfor ikke riktig å bruke Jahve.
Ok, her dukker det opp litt fra tidligere i mitt liv;
Hva med «la ditt navn holdes hellig»?
Å helligjøre navnet er vel å akte det, ikke å forby det?
At man ikke kan uttale det riktig er vel ikke grunn god nok, i og med at «Jah» står skrevet i bibelen og i og med, som Maria skrev, “halleluja!” Betyr pris Jah og blir brukt i alle masser 8så vidt meg bekjent i alle fall. Og – man kan jo bare uttale det ved å stave det J-H-V-H?
Ved bibeloversettelser er det vel viktigere at det blir korrewkt oversatt og ikke bare byttet ut. Bibelen er Guds ord!
At det var forbundet med tabu og ikke kunne uttales pga dets helloighet i gammel jødisk tid bør vel ikke Kirken bry seg om?
The word! He said the word!
Hehe, husker dere den?
Seriøst dog…. Pastor Oddvar argumenterer med både kirkelige myndigheter og apostolisk tradisjon i ryggen. I liturgien skal det ikke brukes. Basta bom og causa finita est.
og artikkelen i wikipedia er trolig skrevet av en som IKKE er katolikk!
Trond!
Den der skal jeg huske på til en av dine bombastiske kommentarer dukker opp på denne siden.
Er det for å unngå å fornærme jøder at katolikkene skal være restrektive med å uttale JHVH?? At en er usikker på uttalen synes jeg er litt tynn begrunnelse for å ikke uttale et ord i det hele tatt.
GT er full av person-navn og stedsnavn som vi kanskje uttaler feil… og Guds navn blir sikkert uttalt forskjellig rundt omkring i verden uansett hvilket grunn-ord vi velger (Herren, Adonai, JHVH, Gud, Den allmektige….)
Mishka,
Hvis jeg er usikker på hva tradisjonen sier om en ting, er jeg ikke bombastisk. Skulle jeg slumpe til å være det, kan jeg trygt arresteres! I et tilfelle som dette, bruken av JHVH i litugien, er tradisjonen tindrende klar.
Det er tydeligvis flere som er overraska over denne bestemmelsen om at gudsnavnet JHVH ikke skal brukes i katolsk liturgi. Men argumanteasjonen er svært enkel; 1) Kirken har alltid brukt ordet Herren (på ulike språk) her (og det skal den fortsatt gjøre), og 2) man vet ikke engang sikkert hvordan ordet ble uttalt.
Sannsynligvis er konstruksjonen ‘Jahve’ korrekt, men det ikke det samme som at den bør brukes i vanlige bibeloversettelser og i liturgien. Her argumenterer man med at dette er en gammelhebraisk form av ‘jihjæ’, som betyr ‘han som er» – jfr. her ‘æhæjæ’ i 2. Mosebok 3 (Moses ved den brennende busk) som betyr ‘jeg er’, ‘jeg er den som er’. Uttalen Johova er i alle tilfeller feil, for der flytter man vokalene i Adonaj over til konsonantene JHVH, og det er rett og slett en misforståelse.
«Men tydeligvis har de kristne en tradisjon for å ikke uttale konsonantene i JHVH.»
Ursäkta en fråga från Sverige. Kanske handlar det om ett missförstånd, men du menar väl att man inte uttalar vokalerna, eller?
Man uttaler i praksis ikke verken vokaler eller konsonanter, men sier isteden ‘Herre’, ‘Lord’ etc.
Hvis man leser den hebraiske Bibelen, leser man bare vokaler som passer til noen andre konsonanter og sier ‘Adonaj’.
…..fast utanför kyrkrummet måste det gå bra, av praktiska skäl, att uttala och skriva ner en felstavning av Namnet? Hur ska man annars kunna författa en rapport eller juridisk skrivelse om J….s Vittnen, så att folk förstår? Dessutom uppkommer namnet J…s Vittnen ofta i muntliga dikussioner, samtal och debatter, bland människor. Det får man faktiskt ha tillåtelse att uttala, tycker jag.
Gudsnavnet ble brukt ganske lenge, før ca 550 før Kristus, men så sluttet jødene å uttale det.
Når man studerer det gamle testamente grundig, er det viktig å se hvilket gudsnavn som er brukt, JHVH eller elohim, for å kunne vurdere hvor gammel teksten er, hvilken kilde den tilhører o.l.
At man sier Adonai betyr ikke nødvendigvis at ikke ordet har blitt uttalt. Det er jo en grunn til at det kom med i Bibelen i det hele tatt.
Det nye testamente bruker ikke JHVH, og er heller ikke skrevet på hebraisk. I NT brukes svært ofte det greske ordet ‘kyrios’, som betyr og oversettes med ‘Herre’.
Dette er faktisk enda et argument for å alltid si ‘Herre’ når det står JHVH i GT, for da kalles Herren det samme gjennom hele Bibelen. Dette var også tilfelle med Septuaginta, den greske oversettelsen av GT – og denne praksisen fortsatte da det nye testamentet ble skrevet.
Vi bruker da hele Bibelen.
Jeg mente med det jeg skrev at det bør være det samme hva man leser. Står det JHVH så bør ikke det sløyfes. Står det Herre så gjør det da det. Men å ta det bort. Hva om man en gang får høre at «Herre» ikke er verdig nok? Skulle man bare tatt bort det og?
Har jødenes motvilje mot å si JHVH noe med dette å gjøre?
Elida,
Det tror jeg nok ikke. Det er ikke jødene som bestemmer hva den sanne religions utøvere skal si og ikke si.
Dessverre har de til tider fått for mye spillerom og og ADL vet å utnytte dette.
En ting er at postVII har man gitt mye etter for ADL og liknende grupperinger, men tradisjonelt har Kirken ikke brydd seg stort om hva synagogefolket og den post-templiske, falske judaismes utøvere mener om bruk av ord i den kristne kultus.
Dette er det Kirken som bestemmer selv. Kirken har i sin tradisjon ikke brukt JHVH (av grunner jeg ikke vet) og det er helt i orden. Det er godt mulig at det henger sammen med jødenes (etter 500 f.Kr)beslutning om ikke å bruke det lenger. Det ville kanskje ha vært unødig provoserende dersom de første kristne hadde løpt rundt og sagt JHVH hele tiden og siden de var konverterte jøder selv, føltes det kanskje ille å bryte med gammel vane. Bare en spekulasjon, altså…..
Mitt opphold i Israel i unge år har nok påvirka meg en hel del, for for meg er dette ganske opplagt: På Jesu og apostlenes tid sa man ‘Adonaj’ og ‘El’/’Elohim’ for ‘Herren’ og ‘Gud’, og på gresk sa man ‘Kyrios’ og ‘Theos’. At jødene mer enn 500 år tidligere også hadde brukt ‘JHVH’ om ‘Herren’, var det ingen som lenger husket. (Jeg tror ingen tenkte på dette før utpå 1800-tallet.) Apostlene (og Kirken) forsatte bare å bruke det språket de hadde lært.
Trond,
Takk for svar! Det hørtes logisk ut. De første kristne var jo jøder og brukte sikkert jødisk skikk. Men hva er ADL?
Mitt opphold i Jehovas vitner har nok påvirket meg i motsatt retning. Selv om ikke Jehova har vært det grunnleggende for meg. Jah. eller Jahve føler jeg det er mer grunnlegg for og har brukt det.
Oddvar,
jeg tror nok bildet er noe mer nyansert enn som så. Teologen Wolfgang Feneberg, sj. har en meget interessant artikkel om bruken av JHVH med et kristent (katolsk) perspektiv: «Der Name Gottes». Artikkelen er publisert i tidsskriftet «Entschluß» 40:4 (1985), s. 7-11.
Faktum er at Bibelen beretter om (jødisk bakgrunn for) å fremsi navnet i liturgisk sammenheng — sml. Sirak 50, 20b. I denne sammenheng er det også relevant å trekke frem Johannes’ Åpenbaring, hvis liturgiske karakter ingen forskere bestrider. Om Guds tjenere heter det her at de «skal ha [Guds] navn på sin panne» (Åp 22, 4).
At det blant jødene på Jesu tid hersket en oppfatning av at Guds navn ikke skulle uttales, er en relativt ukontroversiell oppfatning. Men NT viser jo at Jesus gang på gang kritiserte ulike (jødiske) oppfatninger/praksiser i sin samtid.
Tronds argument om at så lenge Kirken forbyr bruken av navnet (i liturgisk sammenheng), så er debatten over, kan kanskje virke overbevisende på noen. Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor bruken av «Jahve» må forbys — som om det skulle være noe galt eller ondt i å bruke navnet i liturgisk sammenheng. I lys av Sirak og Johannes’ Åpenbaring blir en slik oppfatning noe merkelig, synes jeg.
Det er riktig at Bibelen vitner om en generell restriksjon mht. bruken av Guds navn. Men ikke noe sted leser vi om noe forbud. At tetragrammet ikke forekommer i NT, er et godt argument for en lignende praksis i dagens Kirke. Å hele tiden ha et blikk på urkirkens praksis er jo dessuten helt i samsvar med Vaticanum II. Men å forby bruken av JHVH synes jeg er noe uforståelig. Jeg antar derfor at det er snakk om et timelig forbud som ikke skal indikere at det i seg selv er noen synd å bruke navnet, men som heller skal sikre at liturgien blir i samsvar med urkirkelig praksis. Så går jeg ut fra at en ikke vil forby bruk av «halleluja» (‘pris Jah[ve]’) eller de mange ‘teoforiske’ navn som opplagt inneholder deler av tetragrammet. En må jo ikke glemme betydningen av navnet Jesus (aram. «jeshua»), nemlig ‘JHVH frelser’.
Artig.
På http://holywhapping.blogspot.com/ er stemningen en helt annen. Skjønner ikke den store opphisselsen her, men så har jeg ingen lavkirkelig bakgrunn heller.
Skjønner heller ikke «argumentet» med alleluia – to av fire er ikke å synge tetragrammet.
Anna,
litt (ufrivillig) komisk: du skjønner ikke «den store opphisselsen her», men du skjønner tydeligvis «den store opphisselsen» der, dvs. i Vatikanet (hvor en altså ønsker å forby bruk av JHVH [i liturgisk sammenheng]). Et forbud er etter min mening et relativt drastisk tiltak. Men, men… Og dette har altså ikke noe med lavkirkelig bakgrunn å gjøre; som det fremgår av Fenebergs artikkel (og den bibelske bakgrunn for navnet JHVH), så er ikke Guds navn helt uten betydning. Bruken av «halleluja» viser at Guds navn har hatt funksjon/betydning innen den eldste liturgiske tradisjon. Det er derfor gledelig at forbudet mot JHVH ikke rammer kortformen «Jah». Det må da kanskje innebære at det er fritt frem for å bruke «Jah» istedenfor «Jahve»? Iallfall om vi skal legge din ‘logikk’ til grunn; som du sier «to av fire er ikke å synge tetragrammet». Så vet vi det.
Elida,
ADL står for Anti-Defamation League. Lederen heter Abraham Foxman og er besatt av hat mot Kirken.
Det er disse folkene som sidestiller enhver kritikk av Israel eller personer som (tilfeldigvis) er jøder, med «antisemittisme».
For eksempel er Kirkens langfredagsbønn om jødenes omvendelse lik «antisemittisme» for dem.
Dette er dessverre en innflytelsesrik gruppering.
En liten kommentar: Etter den annen verdenskrig er det, dessverre, blitt svært vanskelig (og iallfall helt politisk ukorrekt) å kritisere jøder for ikke å ville akseptere Jesus som den lovede Messias. NT beskrives som et antisemittisk skrift, til tross for at det for en stor del opplagt er skrevet av mennesker med jødisk bakgrunn (Paulus, Johannes, Jakob, Judas, Peter). GT er full av fordømmelse av jødene; bare les skriftene tilskrevet Jeremia, Jesaja og Esekiel. Det er i denne sammenheng kritikk av ‘etniske jøder’ som ikke aksepterer Jesus som Messias, må forstås. Det er Kirken som er Guds folk, det nye (og sanne) Israel. Det er iallfall det NT lærer, og det er årsaken til den noe omstridte langfredagsbønn om jødenes omvendelse.
Det er selvsagt mulig for Gud å frelse alle mennesker, også dem som ikke anerkjenner Jesus som Messias. (Disse frelses likefullt på grunn av Jesus — det gis ikke frelse uten Jesus!) Men NT lærer likefullt at det er Jesus som er sannheten og livet, og at det ikke er noen vei til Gud uten gjennom Jesus (jf. Joh 14, 6). En kan altså ikke fravike ‘kravet’ om å tro på Jesus som den lovede Messias og Vår Herre.
Amen! :)
Maria, hva er det som er (ufrivillig) komisk? Hvorfor setter du ordet «logikk» i hermetegn? Det er vel ikke akkurat noen særegen logikk forbeholdt meg å mene at to er færre enn fire.
Anna,
ut fra din ‘logikk’ (jeg bruker for øvrig enkle anførselstegn fordi jeg ikke uten videre anser ditt resonnement som logisk) er «Jah» helt OK. Dette følger av det faktum at Kirken (heldigvis) ikke har forbudt uttrykket «halleluja», hvilket som kjent betyr «(lov-)pris Jah!».
Du anså visst ikke «halleluja» som relevant for debatten; dog regner jeg med at du ikke underkjenner uttrykkets betydning og dets plass i den eldste kristne liturgi. Hovedpoenget mitt var at «halleluja» viser at at Gud ble/blir omtalt som noe annet enn gr. «theos» (Gud) eller «kurios» (Herre). Om «halleluja» godtas, så godtas formen «Jah». Eller en må iallfall vedgå at «Jah» er OK som del av uttrykket «halleluja».
Det som er litt komisk, er at du anser det som «komisk» at noen reagerer på at tetragrammet forbys i liturgisk sammenheng; du anser det visst ikke som komisk at Vatikanet sentralt forbyr bruken av tetragrammet (i liturgisk sammenheng, altså).
En rekke katolske kirkebygninger er fra gammelt av utsmykket med JHVH. Jeg håper ikke disse nå må fjernes. De vitner om at tetragrammet har spilt en viss rolle også innen katolsk liturgi.
Jeg mener fremdeles at et forbud er en overreaksjon. Jeg tar forbudet til etterretning; «Herrens veier» er som kjent uransakelige (jf. Rom 11, 33).
Maria
Det virker ikke som du forstår begrunnelsen for dette siste vedtaket, eller for Kirkens praksis.
a) Det er ene og alene fordi JHVH aldri har vært brukt/uttalt (siden ca 500 f.Kr.) at Kirken heller ikke bruker det.
b) Dette er ikke en ny bestemmelse, brevet stadfester bare reglene som allerede fins. (Har Kirken i det hele tatt, noen gang, brukt JHVH i liturgien – eller i bibeloversettelser før de aller siste årene?)
Det er som vi vet svært mange navn (og andre ord) på hebraisk som inneholder deler av gudsnavnet – jo-, ja- og også el – men det er vel en helt annen sak?
Vi snakker heller ikke om å skrive tetragrammet (det har man gjort noen ganger, og det er jo forsatt skrevet i den hebraiske bibelen), her er det snakk om å si/uttale ordet.
Oddvar,
det er hyggelig at du tar deg tid til å forsøke å hjelpe meg til å forstå begrunnelsen for «dette vedtaket».
a) Du hevder at JHVH ikke har vært uttalt «siden ca. 500 f.Kr.». Hva med vitnesbyrdet fra Sirak 50, 20b?
b) Det er naturlig nok vanskelig å ha oversikt over alle deler av katolsk liturgi gjennom de siste 2000 år, men det er vel rent induktivt vanskelig å bevise at JHVH aldri har vært i bruk. (Jeg har for øvrig aldri sagt at en uttale av JHVH har vært vanlig innen katolsk/annen kristen liturgi — det er forbudet mot denne praksis jeg reagerer på. Jeg kan ikke forstå at det i seg selv skal være noe ondt eller uheldig i å bruke JHVH, navnet Gud selv har åpenbart for oss. Noe annet er om det anbefales; og det gjør det vel i grunnen ikke.) Men la det være klart at jeg ikke hevder at en uttale av JHVH har vært vanlig innen Kirken.
Jeg mener at Johannes Eck (som i sin tid disputerte med Luther) brukte JHVH i sin oversettelse av GT; om han brukte en vokalisert variant («Iehovah» el.l.), er jeg i skrivende stund noe usikker på. Ellers er det vel det å si at kvaliteten på oversettelser av Bibelen er blitt betraktelig bedre med årene. Fra katolsk hold er det flere oversettelser som har brukt en vokalisering av JHVH (Tyskland: Echter, Nederland: Petrus Canisius, Frankrike/England: [N]JB). Det er mulig at det beste ville være bare å gjengi tetragrammet (dvs. JHVH) uten å foreslå noen vokalisering.
Jeg vil til slutt minne om at det ikke fins noe forbud mot å uttale JHVH i Bibelen. Så hvorfor uttale av JHVH i liturgisk sammenheng ikke kan være en samvittighetssak, er hevet over min fatteevne. At ‘Roma har talt’, er greit nok. Saken er slik avgjort. Men om jeg forstår Kirken korrekt, så er det fremdeles lov å stille kritiske spørsmål. Også om dette tema. Jeg går ut fra at vi kan være enig om at navnet JHVH har hatt — og fremdeles bør ha — betydning for alle kristne, iallfall rent teologisk.