Den katolske kirkes forhold til Menighetsfakultetet

Vel ett år etter at jeg hadde blitt katolikk (muligens var det sommeren 1996), ble jeg spurt av en ganske toneangivende katolikk i Oslo, om jeg hadde studert på MF eller TF. Jeg svarte «MF», og merka en tydelig negativ reaksjon fra spørsmålsstilleren.

På den tid (og det er ikke lenge siden) var det universitetets teologiske fakultet som gjaldt for katolikker flest; MF ble regna som for sneversynt og for svakt faglig (!) Det er mindre enn 10 år siden omslaget kom, slik jeg husker det, og jeg tror rett og slett at TF ble så radikalt/ liberalt på enkelte moralteologiske emner (eks. homofili) at det ble uspiselig for katolikker. (Her kan blogglesere korrigere meg, om de har andre synspunkter.)

I dag skriver også Jon Magne Lund i Vårt Land en nokså personlig evaluering av MF. (Har man studert et sted i 6-7 år blir man selvsagt påvirka av miljøet, lærerne, vennene – og MF var for de fleste også mer enn et vanlig studiested. (Lund nevner også samarbeidet med katolikkene i slutten av sin tekst.) Slik skriver han:

Samtlige av Den norske kirkes elleve biskoper har sin utdannelse fra MF. Dette gir ikke mye ammunisjon til karakteristikken av MF som en «uforsonlig fordømmende presteskole», som presten Johan Løken skrev i en brosjyre da MF ble opprettet for 100 år siden. Han ble ivrig applaudert av ledende teologer, og i offentligheten hånlo man av MF. Vittighetsbladet «Vikingen» kom med en karikatur av «Odlands nye høykirkelige presteskole», der leserne ser MFs «far», professor Sigurd Odland, «ruve over seks merkverdige personer, som er preget av fanatisme og/eller skinnhellig enfoldighet – det er studentene», som Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie. …

Vi som studerte på MF på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, følte oss hverken som fanatikere, skinnhellige eller enfoldige. Men reaksjonene fra noen av mine kullkamerater ved Oslo katedralskole da jeg fortalte at jeg skulle begynne på MF, ga meg mye å tenke på. De trodde ikke sine egne ører. MF? Mørkemannsskolen! Stedet for den pietistiske dømmesykens bevaring og fremme!

Dette skyldtes nok i noen grad arven etter Hallesby. Urettferdig både for MF og Ole Hallesby, var det «helvetesdebatten», utløst av radioprekenen i 1953, som ble opplevd som selve kvintessensen i MF-teologien …

Jeg var blant dem som på slutten av 90-tallet trodde at nå ville det være TFs tur til å sope inn det store gross av studenter, med sin mer liberale profil. Men jeg tok feil. Studenter fra mer konservative miljøer har heller ikke i merkbart omfang forlatt MF og flyttet til Norsk Lærerakademi eller Fjellhaug.

MF i dag har en på mange måter enda mer suveren stilling enn før, og mange bein å stå på: Her blir diakoner, kateketer og prester utdannet, her er lærerutdanning, bachelorstudiet «Ungdom, kultur og tro», samt økumenisk orientering både i undervisning og blant lærere og studenter. Aftenpostens kommentator Dag Kullerud skrev for mange måneder siden om det enestående i Europa – at MF samarbeider med Den katolske kirke om deler av den katolske presteutdannelsen. MF har også høy akademisk profil og ligger på publiseringstoppen blant universiteter og vitenskapelige høyskoler i Norge.

I serien av mange mellomstore undere er MF et av de største. Dette som skulle bli arnestedet for teologiens tinnsoldater, støpt i én form, fremviser et mangfold knapt noen ville trodd var mulig for ti år siden. Ikke alle gleder seg, men de får lov til å helle malurt i begeret selv på en jubileumsdag. MF tåler det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen