november 2008

Slik talte pave benedikt kort om søndagen evangelium før angelis-bønna på Petersplassen i går (fra Zenit): Fear is the wrong attitude when it comes to putting talents at the service of our neighbors, says Benedict XVI. … The Gospel reading this Sunday was on the parable of the talents. «The ‘talent’ was an ancient Roman coin of great value and precisely on account of the popularity of this parable it has become synonymous with personal gifts, which everyone is called to develop,» the Holy Father explained.

And he pointed to the Virgin Mary as the perfect example of one who has this responsibility as God wants. «This attitude is perfectly incarnated in the heart of the Virgin Mary who, receiving the most precious of gifts, Jesus himself, offered him to the world with great love,» the Pontiff said. «Let us ask her to help us to be ‘good and faithful servants,’ so that one day we can take part ‘in the joy of our Lord.'»

I høst er det ni år siden jeg begynte å holde prekener igjen, nå som katolsk diakon/prest, etter et opphold på litt over fem år – fra jeg slutta som luthersk prest i juni 1994.

Høsten 1999 var vi også i kirkeår A, og derfor har jeg nå sett på noen av mine aller første prekener på nytt igjen. Oftest har jeg peoblemer med å skrive ned min prekener, men periodevis gjør jeg det, så her er min preken på denne søndagen for ni år siden:

1
Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi blir bedt om å vurdere vårt eget liv. Matteusevangeliet har de siste tider som tema i hele kap 24 og 25 – dagens tekst er fra midten av kap 25. Neste søndag – Kristi kongefest – skal vi få høre fortsettelsen av dagens tekst; når Jesus skal dømme alle mennesker og skille de onde fra de gode.

Jeg tenker ofte på Jesu gjenkomst når jeg ser bildet av Kristus foran alteret her i kirken; der han er avbildet som jorden hersker, som skal dømme alle mennesker – men han er en mild dommer, med hånden løftet til fredshilsen. …

Dommen og de siste tider: Hvordan har vi levd? hva har vi gjort ut av livet? hvordan har vi brukt de talentene vi har fått?Les mer »

Slik lyder inngangsverset i dagens messe, og de tre hovedbønnene i messen lyder slik:
KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, du som er alle goders opphav, hjelp oss alltid å finne varig og fullkommen glede i å leve for deg. Ved vår Herre Jesus Kristus …

AVSLUTNINGSBØNN
Herre, vi har mottatt dine hellige gaver og bønnfaller deg: La vår kjærlighet næres av det mysterium som din Sønn bød oss å feire til minne om seg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Dagens tekster handler om den dyktige husmoren:
En dyktig kvinne, hvem finner vel henne? Mer enn perler er hun verd. Mannen har full tillit til henne, og det skorter ikke på vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt, så lenge hun lever. Hun sørger både for ull og lin, hennes hender arbeider med liv og lyst. Hun legger hendene på rokken, Og fingrene griper om teinen. Hun åpner hånden for dem som rekker armene ut til fattigfolk. Ynde svikter, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, skal prises. La henne nyte frukten av sitt arbeide; der mennesker møtes, får hun ros for sine gjerninger.

Andre lesning bringer inn temaet om de siste tider:
Hva tid og stund angår, brødre, så trenges det ikke at jeg skriver til dere om det. Dere vet jo selv utmerket godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når folk sier: «Fred og ingen fare,» – da med ett slag står de overfor sin undergang, like plutselig som veene rammer en kvinne som skal føde, og like lite skal de slippe unna. Men dere, brødre, dere lever jo ikke i mørket, så Dagen kan komme overraskende på dere, som en tyv. Alle er dere barn av lyset, barn av dagen. Vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss ikke sove som de andre, men la oss være våkne og ved full bevissthet.

Og evangeliet om de tre personene som alle mottok ‘talenter’ av Herren, forteller at disse får enten ros eller ris for sin innsats. Les alle tekstene her.

Den alvorligste feilen i den norske oversettelsen av messen, som er presten oppfordring «Orate fratres ..» ved offertoriet, har jeg faktisk skrevet om før (det avslørte et søk i min egen blog) – i juni 2007, men jeg tar det på nytt igjen her:

Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, har i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: “La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.” Og menigheten svarer: “Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.”

Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – “ved prestens hender”, “prestens og menighetens offer” – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.

Til et tidligere innlegg er det kommet en reaksjon på språket i det norske missalet (fra 1982), for i teksten over står det nemling: «alle som sov inn i troen på Kristus». Og på korrekt norsk mener mange at det ikke heter ‘å sove inn’, men ‘å sovne inn’.

Til dette skriver en leser:
«Det som forundrer meg, er at dette språklige sammensurium blir stående i missalet / liturgien – i flere årtier. Jeg antar at det har vært slik siden det norske messetekstene post-Vatican-II må ha blitt klare for bortimot førti år siden. Jeg ble kjent med formuleringen i 1986, ved at han som nå er biskop i Oslo gremmet seg over nettopp denne formuleringen. Dette er nå over tjue år siden. … Hvorfor endres ikke denne formuleringen i missalet? Er det virkelig noen som ønsker at det skal være slik?»

Til dette kommer jeg med følgende svar, som jeg gjerne mottar kommentarer til:
Rundt 1970 var Vatikanet svært slepphendte med de nye oversettelsene av den latinske originalteksten av messen. Den engelske oversettelsen er et eksempel på de store frihetene som ble tatt; ikke så mye at språket er feil, men det er ikke høytidelig i det hele tatt, og man tok seg svært så store friheter med den latinske grunnteksten. Nå arbeider man (koordinert for hele verden) med en ny engelsk oversettelse, som skal være klar i 2010, og Vatikanet følger svært grundig med på hva som skjer – hvert eneste ord skal godkjennes av Vatikanet og aksepteres av alle de engelskspråklige bispekonferansene. Det er et enormt arbeid.

Den norske oversettelsen slapp jo også lett gjennom i 1982, men i dag er kravene så store at det vil være nesten umulig å få en ny oversettelse godkjent. Derfor tviler jeg på at man vil prøve seg med det første.

Mht. den norske oversettelsen av messen, så syns jeg ikke at språket der generelt er dårlig, men det fins noen skjønnhetsfeil. Jeg syns personlig at Gunnes oversettelse av NT, som Kirken bruker i liturgien (epistel- og evangelietekstene) er betraktelig mye dårligere – med en hel del underlige ord og uttrykk.

Teksten på minnedagen for denne kirkevigselen – for Romas domkirke, Johanneskirken i Lateranet, som er blitt feiret på denne datoen fra 1200-tallet – forteller om hvordan frelsens vann renner ut fra tempelet, at vi er Guds byggverk, Guds tempel, og om Jesus som ble rasende da han så at tempelet hadde blitt gjort om til et handelssted:

Esekiel 47:
Se, det kom vann ut under templets dørterskel mot øst, for templet vendte mot øst. Vannet rant fra husets høyre side, syd for alteret. … Dette vannet renner til bygdene i øst, videre ned til ødemarken og til slutt ut i Dødehavet. Og når det kommer ut i Dødehavet, blir vannet der friskt. Og alle levende skapninger som fins der den store bekken kommer, skal leve. Fiskene skal bli meget tallrike, for overalt der dette vann kommer, blir det sunnhet og liv.

Johannes 2:
Jesus drog opp til Jerusalem. Han kom til templet og fikk se alle dem som solgte okser, sauer og duer, og likeså pengevekslerne som hadde slått seg ned der. Da laget han seg en svøpe av rep og drev dem alle sammen ut av helligdommen, med sine sauer og okser; han strødde pengevekslernes mynt utover og veltet bordene for dem, og til duekremmerne sa han: «Få dette vekk herfra, og gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod.»

Les alle dagens tekster her, bønnene her, og mer om dagens feiring på katolsk.no.

I noen sakristier har man visst både bildet av Peter martyren som oppfordrer til stillhet, samt et stort skilt som sier «silentium» – uten at det nytter. I en interessant artikkel på NLM-bloggen i dag fokuseres det på den viktige stillheten i sakristiet, som det så ofte er så vanskelig å oppnå. Spesielt før sændagens høymesse og andre messer der det skal skje mye, og mange ministranter er med, kan det ofte bli mye bråk og stress.

I artikkelen jeg referer til, står det bl.a.:
In practice what has often happened is that our sacristies have come to be viewed as merely utilitarian and divorced from the liturgy itself. They are simply seen as rooms for servers and clergy to vest — «backstage» if you will — often stripped of the ceremonial actions of vesting, devoid of vesting prayers and so on. While socializing can be nice of course, the sacristy should ideally be, before Mass, a place of preparation; not simply material preparation but spiritual preparation. After Mass it is a place of prayerful thanksgiving for the sacred mysteries worthily offered.

Men i instruksene for messen, GIRM 2002, står det i art. 45:
Even before the celebration itself, it is commendable that silence to be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.

I Sacramento synges det flott gregoriansk kirkemusikk, i alle fall i én kirke, skriver the Sacramento Bee. De skriver bl.a.:

Gregorian music was practically dead in the United States in the late 1980s and early ’90s. One had to go to England to study Gregorian music. «No one wanted it, basically». Things are changing, though. .. A summer chant gathering four years ago had 40 participants – mostly refugees from failing choirs. This year it had 260 – some from growing choirs, some who seek to seed new ones.

At St. Stephen’s Catholic Church in Sacramento, the ancient musical form is sung by children and young men and women, a multiethnic choir of multicolored voices. Teens sing wearing Vans or boots poking out from beneath cassocks. They sing at Masses where toddlers babble and babies wail and adults walk in and out during services. Rehearsal is in a classroom furnished with old pews, the ceiling covered in dull acoustic tiles. The setting is mundane, but the music is ethereal. It’s ear- pleasing and eye-opening, but difficult to describe. It resonates when the men’s deeper voices are breathing the Latin phrases. When the higher voices come in, the music undulates; it flows out like unrhythmic acoustic heat: radiant music.

Se også denne videoen, som viser noe av sangen i St Stephen.