Sr. Angeline forteller om sitt kall og sitt liv som nonne

Jeg viste for et par dager siden til et par TV-programmer om søstrene på Marias Minde, men der var kanskje fokus litt for mye på at det stadig blir færre nonner der. I Bergens tidenes artikkel presenteres også det positive ved klosterlivet på en god måte – les hele artikkelen her – bl.a. slik:

Sr. Angeline har ikke angret på løftet hun ga i 1957. Og hun synes ikke hun har gått glipp av noe.

– Neeei, hva skulle det ha vært, sier hun ettertenksomt. Etter 56 år kan hun ikke komme på en eneste gang hvor hun har ønsket seg ut av klosteret og inn i et annet liv.

Men hun innrømmer at det kan være krevende å leve tett sammen med ni andre kvinner.

– Vi kan jo bli litt trøtte av hverandre. Jeg merker at vi ikke er slektninger.

Først etter at hun hadde blitt nonne, fikk Angeline vite at foreldrene hadde ønsket at ett av barna skulle gå i kloster.

Slik er det med mange av kvinnene på Marias Minde. De har vokst opp i katolske familier med sterkt troende foreldre og nonner som lærere. Noen har også hatt venninner som har gått i kloster.

På Marias Minde er Angeline den utadvendte, den som har et slikt godt humør. 56 år etter at hun kom til Norge lever hun et liv med tre fellesbønner daglig og 400 kroner i månedspenger.

– Noen andre penger ser jeg ikke, jeg får jo alt jeg trenger her. Løftet om fattigdom betyr at vi ikke kan velge å spise annet enn det som står på bordet. Men vi har det svært godt her på Marias Minde.

Månedspengene bruker hun blant annet til lodder på strikkeklubb hos Røde Kors. Nesten hver fredag tar hun bussen til byen for å være sammen med skolebarna på messen i St. Paul. Men hun kan ikke stoppe på en kafé i byen på vei hjem.

– Vi går ikke ut av huset uten at ledelsen vet hvor vi skal. På en tavle i gangen skriver vi opp når vi skal være tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to Top