Father Z. skrev om en ordinasjon (av to prester) i menigheten St. John Cantius nylig, og kalte sitt stykke «Wonderful liturgical eye-candy». Den aktuelle menigheten er en liturgisk eksempelmenighet (for alle som liker tradisjonell liturgi) og et godt eksempel på den nye messen feira på en fin måte, men de bruker også den tradisjonelle latinske messen.
Messen ble feira på latin (novus ordo), og ad orientem – som vi ser under.
Jeg leste i dag tidlig på www.zenit.org om onsdagsaudiensen i Vatikanet i går. Pave Benedikt hadde som tema pave Gregor den store, som var stor fordi han var ydmyk – han var alltid i sitt eget hjerte en enkel munk.
Benedict XVI recalled that the expression «servus servorum Dei» (Servant of the servants of God) was coined by Gregory, not as a «pious formula in his mouth, but the true manifestation of his way of living and acting.»
«He was profoundly impressed by the humility of God,» commented the Pontiff, «who in Christ made himself our slave; he washed and washes our dirty feet.»
The Pope said Gregory was convinced that a bishop «must imitate this humility of God and, for love of God, be able to make himself the servant of all in a time full of tribulations and sufferings, to make himself the ‘servant of the servants.'»
«Precisely because he was this,» added the Holy Father, «he is great and shows us also the measure of true greatness.»
Before briefly considering St. Gregory’s «rich teaching,» Benedict XVI noted that Gregory «never seems concerned to delineate ‘his’ doctrine, his originality. Instead, he seeks to echo the traditional teaching of the Church, he wishes simply to be the mouth of Christ and of his Church on the way that must be followed to reach God.»
…
Oslo 3. baptistmenighet legges ned på grunn av manglende oppslutning, skriver Vårt Lands Jarle Kallestad:
Forstander Skarre sier at det ikke er noen dramatikk over beslutningen. «Vi var mellom ti og 15 på møtene i høst og vinter og fremover på vårparten var det fire eller fem personer som troppet opp for møtet, inkludert de som hadde ansvaret, så vi besluttet oss for å legge ned virksomheten,» sier Skarre.
Oslo 3. Baptistmenighet ble ekskludert fra Det Norske Baptistsamfunn i på landsmøtet i 2006. Eksklusjonen hadde sin bakgrunn i teologisk profil, særlig knyttet til homofilsaken. Blant annet var en person som lever i homofilt partnerskap med i menighetens eldsteråd.
Det er nok ganske typisk at menigheter som velger bort tradisjonelle syn på kristen tro og moral, sjelden viser seg å ha livskraft.
Jeg har skrevet flere ganger før at jeg i yngre år ble svært påvirka av den kristne tenkeren Francis Schaeffer og hans arbeid på L’Abri. Se her: L’Abri er 50 år – Schaeffers siste bok, les den på norsk her – Å vise kjærlighet og sannhet samtidig. Schaeffers tre hovedbøker: The God who is There, He is There and he is not Silent, og Escape from Reason (pluss nesten 20 flere), leste jeg svært grundig i yngre år.
Jeg ble minna om alt dette da jeg leste det Erling Rimehaug skrev om Schaeffer i Vårt Land nylig:
En enkelt bok fikk meg til å ta med familien og reise til Sveits for et flere måneders opphold. Boka het He is there and He is not silent, og forfatteren var Francis Schaeffer.
En hel vår satt jeg ved hans føtter i den vesle landsbyen Chesiers i de sveitsiske alpene. Ikke bokstavelig talt, for han var sterkt svekket av sykdom. Jeg fikk et par timers personlig samtale med ham der han lå i senga. Og et par kvelder satt jeg foran peisen og lyttet til hvordan han svarte på spørsmål fra tilreisende fra hele verden. Ellers satt jeg i det vesle studierommet i Huemoz med utsikt mot Mont Blanc mens jeg lyttet til kassetter med Schaeffers undervisning. Og deltok i de seminarene som gikk på l’Abri, stedet Schaeffer hadde bygd opp.
Hva var det som fikk meg til å bryte opp og ta med meg kone og tre barn til Sveits? Jo, omsider var det en kristen tenker som ikke sa at du ikke må stole på tanken, men bare tro. Omsider var det en konservativ kristen som var åpen for kulturen. Omsider var det et sted hvor det var lov til å stille alle spørsmålene, ta mot alle impulsene.
Rimehaug skriver sitt stykke fordi Schaeffers sønn, Frank(y) Schaeffer, skrev en slags biografi av foreldrenes liv i fjor. Det kan nok være av en viss interesse å lese sønnens nokså negative minner, men tilknytningen til USA’s ytterste høyre som Rimehaug ut fra biografien skriver noe om, mener jeg er et blindspor, og ikke så interessant.
Lakeland, Pensacola, Toronto. Stedene er kjent for utspringet av store vekkelser. De tre byene har svært mange kristne hørt om, men de fleste vet knapt hvor byene ligger på kartet. Navnene gir enten gode følelser om noe som kan ha hatt skjellsettende opplevelser for ens åndelige liv, eller en rynker på nesen og har dårlige erfaringer med vekkelsesvinden som kanskje blåste en over ende.
Allerede da jeg gikk på ungdomsskolen fikk jeg vite at det skulle komme en voldsom vekkelse over Oslo og at Norge skulle bli frelst. Tjuefem år etter hører jeg fremdeles at Norge skal ha en helt spesiell posisjon i den neste vekkelsen. På disse årene har Norge blitt ytterligere sekularisert, stadig færre er kristne, og vekkelsen virker lengre unna enn noen gang. Men drømmen om vekkelse er for mange kristne like sterk, selv om mange har opplevd skuffelser og nederlag med vekkelser som døde ut eller ikke kom. … …
Slik skriver Espen Utaker – les videre her – nokså skeptisk til den siste av de store vekkelsene som proklameres fra USA. Vi katolikker kjenner oss ikke i det hele tatt hjemme i slike typer «gudstjenester», og når læremessige innovasjoner også dukker opp, blir vi enda mer urolige.
I Lakeland i Florida arrangeres det nå møter som mange karakteriserer som en enestående vekkelse, og bevis på at Gud virker i vår tid – DagenMagazinet skrev om det på mandag. Men man skal lete lenge etter noe som er mer forskjellig fra en katolsk messe; vi katolikker kommer sammen for å tilbe Jesus Kristus, for å bære fram messens hellige offer, og motta Kristus i kommunionen. Men det som skjer på disse møtene har jeg problemer med å karakterisere:
Det er fullt trøkk fra første minutt, og volumet er som på sterke ungdomsmøter i Norge. Det er stort sett høy musikalsk kvalitet og lovsangslederne som brukes gir sitt ytterste. Sangen varer mellom en og halvannen timer, og responsen i forsamlingen er overveldende. Hender strekkes i været overalt. Folk kneler, hopper og danser der det er plass, og de fleste synger med av full hals: «Sing your song of deliverance, dance your dance of victory», «You are free» og «Shout to God with a voice of triumph». Disse er typiske sanger, og versene repeteres mange ganger, mer enn det som er vanlig i karismatiske kretser, uten at det ser ut til at folk blir leie. I søndagsmøtet forsøkte lovsangslederen å stoppe lovsangen for å komme videre i møtet, men forsamlingen ville rett og slett ikke. De fortsatte å synge og juble, og etter noen minutter måtte lovsangen fortsette.
Når Todd entrer podiet stoppes musikken et øyeblikk. Han begynner i «høygir» og gir alt fra første stund.
– Jeg kjenner at den Hellige Ånd fyller atmosfæren. La frihet herske i denne salen. Glory, glory glory…. Fiende hør oss! Du er overvunnet i dag! Altfor lenge har vi hatt den rette teologien og den gale ånden. Beveg deg i den Hellige Ånd!
– Jeg har vært mye full i Den Hellige Ånd i det siste! La det boble opp, boble, boble…Ah, ah, ah, ah, ahhhhhh….Dette er dagen hvor vi drikker av Den Hellige Ånd. Ha, ha, ha, ha, ha….Jeg føler det herlig!
Bentley ser inn i TV-kamraet og sier: -Du lurer på hva denne predikanten gjør i kveld. Han drikker! Vil du ikke ha en slurk du også?
Bentley smiler bredt. – Jeg vil bare ha Jesus, roper han.
Det er vel svært sjeldent i Norge at katolikker og muslimer er så enige om et viktig spørsmål at de offentlig uttaler seg sammen, men det skjedde altså i dag:
Som religiøse ledere er en av våre oppgaver å veilede mennesker i etisk-moralske spørsmål. I den sammenheng ønsker vi å markere avstand fra den foreslåtte ekteskapslov, som sidestiller homofilt med heterofilt ekteskap. Ekteskapet som institusjon har en grunnleggende plass i samfunnet, og vi vil markere avstand fra forsøk på å rokke ved dette.
Vi, de undertegnede, ønsker med denne erklæring å markere at:
1. Ekteskapet er et forhold mellom en kvinne og en mann og er en grunnleggende samfunnsordning.
2. Kvinner og menn er skapt til å utfylle og ha omsorg for hverandre i et kjærlighetsfullt samliv, som gir muligheter for å sette barn til verden og føre slekten videre.
3. Barn trenger både en mor og en far som omsorgspersoner. Forskjellen mellom kvinner og menn er ikke bare kulturbetinget, men først og fremst biologisk grunnet. Mennesket er fra begynnelsen av skapt av Gud til kvinne og mann.
Oslo, 2. juni 2008
Brevet er undertegna av biskop Bernt Eidsvig og hovedimam Senaid Koblica – og denne informasjonen er henta fra katolsk.no.
Pater Arnfinn er fortsatt i Roma, og for å læra meir om kardinal Newman besøker han ”Keats and Shelley House” ved Spansketrappa og det romerske Newman-instituttet, i Via Aurelia, bak Vatikanet. Der har han bl.a. funne denne informasjonen om den anglikanskje kyrkja på starten av 1800-talet:
Den offisielle, anglikanske kyrkja var prega av ”apathy and irreverence”; prestane var ofte ikkje teologar, men klassisk utdanna (antikkens språk og litteratur); ein lat overklasse, lite motiverte for den åndelege og pastorale tenesta.
Og gløym det du assosierer med anglikanisme i ein seinare fase: med liturgisk, ”katolsk” høgtid, vakker song etc… I ei vanleg landsens kyrkje var det ofte ein svær tre-dekka preikestol midt i kordøra, ”altaret” var eit stusseleg bord i det fjerne; der var det gjerne blekkhus og penn til underteikning av attestar og dokument (eit lite prestekontor!) eller det tente som garderobebord for kyrkjelydens hattar, pledd, kåper, frakkar og paraplyar. I døypefonten kunne det ligge skurebørstar og golvtvoger (så det var vaskekottet!), men det var ikkje så fårleg, for –hald deg fast – ofte vart det ikkje nytta vatn ved dåpen!!
Dette viser også at den statskyrkjelege forslappinga gjekk saman med den markerte, lågkyrkjelege protestantismen som alltid har vore ein del av anglikanismen (meir calvinsk enn luthersk) …
”Altar” var eigentleg forbode, ein tala om ”communion table”, og presten stod for enden (nordenden), altså ikkje austvendt, og heller ikkje vendt mot folket; han skulle ikkje stå midt for altaret – for då kunne det vere uttrykk for ”popery” …
I slutten av juni hvert år feirer vi den store festen for apostlene Peter og Paulus. I år er det allerede for lenge siden annonsert at pave Benedikt da vil erklære året fra 28. juni 2008 til 29. juni 2009 for et «Paulusår», der 2000-årsjubileet for Paulus’ fødsel skal markeres.
For et par dager siden ble det også kunngjort at søndag 25. januar 2009 skal hele den katolske kirke feire festen for Paulus omvendelse – denne dagen er en fest (ikke høytid) og skal til vanlig aldri erstatte en søndagsfeiring.
The Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments today published a decree authorising the celebration, on 25 January 2009, of Mass for the Feast of the Conversion of St. Paul, which falls on that Sunday, the third in Ordinary Time.
The decree, signed by Cardinal Francis Arinze and Archbishop Albert Malcolm Ranjith, respectively prefect and secretary of the congregation, explains that the authorisation has been given because of the Pauline Year, due to be inaugurated by the Holy Father on 28 June 2008 to commemorate the 2000th anniversary of the birth of the Apostle of the Gentiles.
Denne messen på Jesu hjerte-festen gir leserne en anledning til å se den tradisjonelle latinske messen – og for de som nå er kjent med TLM, er det en fin anledning til å se en høymesse, med diakon og subdiakon, som begge har sine spesielle oppgaver.
Fedag kveld var vi på konsert med Bob Dylan – jeg hører faktisk ganske mye på hans musikk. Fra Aftenbladet har jeg tatt denne oversikten over sangene han framførte – det er faktisk ikke så lett å høre, siden han framfører dem så forskjellig fra gang til gang.
«Rainy Day Woman».
«Don’t think twice, it’s allright».
«Rollin’ and Tumblin’»
«Tangled up in Blue»
«I’ll Be You’r Baby Tonight»
«High Water (For Charley Patton)».
«Just Like a Woman»
then two quiet songs (no names)
«Highway 61».
«Workingman’s Blues # 2»
«It’s Allright Ma».
«Beyond the Horizon»
«Summer Days»
«Masters of War».
«Thunder on the Mountain».
«Like a Rolling Stone».
«Herrens hjertes tanker står fast fra slekt til slekt. Han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød.» Salme 33(32), v11 og 19.
I går feira vi festen for Jesu hellige hjerte. Jeg leste den gamle messen i går og syns nok dagens feiring etter 1970 ble forandra svært så radikalt. Festen feires jo også i dag, men har i praksis mista det meste av sin betydning.
Slik leser vi om festen, ut fra den tradisjonelle latinske messens bønner og tekster – som fins her):
The Feast of the Sacred Heart was established in order to stimulate the faithful to honor with more devotion and zeal, under the symbol of the Sacred Heart, the love of Jesus Christ, which induced Him not only to suffer and to die for the redemption of mankind, but also to institute the Sacrament of His Body and Blood in commemoration of His death.
Though the devotion to the Sacred Heart of Jesus is of great antiquity in the Church, yet it was reserved to the holy Margaret Mary Alacoque, of the Order of the Visitation, to make this devotion public. During the Octave of Corpus Christi, in the year 1690, our Blessed Lord appeared to His devoted handmaid, and disclosing to her His Heart, said: «Behold this Heart, which, notwithstanding the burning love for man with which it is consumed and exhausted, meets with no other return from the generality of Christians than sacrilege, contempt, indifference and ingratitude.» But what will it avail us to have listened to these so just complaints of our Savior, if we are not moved with compassion, and generously resolved to testify our sorrow for our past indifference by honoring His Sacred Heart, and by repairing, as far as lies in our power, the insults to which His ardent desire to dwell with the children of men daily exposes Him in the august Sacrament of His love! If gratitude to the God who suffered such torments for our salvation, does not incline us to accept His gracious invitation, and to rank ourselves among the number of His adorers, at least let the recollection of the many spiritual advantages to be derived from devotion to the Sacred Heart induce us to pray fervently and humbly, that He, who has Himself declared that it was a last effort of His love for man that induced Him to discover to them the treasures of His Heart, may infuse into our souls the great gift of true compassion for His Most Sacred Heart.
Sist søndag reiste jeg til utkanten av vår menighet og feira messen i ei lånt statskirke. De har riktignok nylig pussa opp sin kirke innvendig, og gjort det slik at presten kan stå på begge sider av alteret – men denne søndagen valgte jeg å likevel feire messen ad orientem. (Jeg har fatt tak i et krusifiks, som jeg alltid har foran meg på alteret når jeg feirer messen, men med disse store lysestakene ble det nok for lite.)
Bloggen TLM skriver i dag om hvor overraska de var over å se bildet over på nettsida til et stort katolsk forlag. Slike bilder er det mange tiår siden man har våga å vise i katolsk sammenheng, sier de, og det er pave Bendeikts frigivelse av den gamle messen som har skapt forandring:
With the passage of one year, we are beginning to see that the most substantial effect of Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum is not exclusively or even directly related to the liberalization of the Tridentine form of the Roman Rite. To be sure, this form is making a comeback in parishes and seminaries and cathedrals, and this is a glorious development. The pope brilliantly named the old form the «extraordinary form» and the new form the «ordinary form» and made it clear that they constitute two forms of the Roman Rite. With this change in language comes a kind of liturgical healing, one that reduces the distance that has artificially separated us from the liturgy of the past.
What Summorum has achieved is to permit us to intellectually and spiritually draw from a broader range of experience as we look to the future. It has meant an end to the illusion that Catholicism was re-founded in 1969 and that we have nothing to learn from our ancestors beyond what not to believe and what not to do.
In retrospect, this sad situation could not have lasted. But it took a man of great courage to finally put an end to the barriers that had sealed off our heritage like a mansion that had been padlocked pending demolition.
Bloggen beskriver også hvordan situasjonen har vært i lang tid: …
Tradisjonelle katolske alter og messeklær kan på nytt vises framLes mer »
Jeg skrev nylig om folkemøtet for ekteskapet som skulle holdes i Stavanger i kveld. Jeg var bedt om å holde en appell, og strevde litt med å finne ut hvordan jeg skulle gripe det an. Muligens var jeg litt for «kristelig» eller «bibelsprengt», men på den annen side var det jo som katolsk prest jeg stod der … … De ca 50 motdemonstrantene som stod rett rundt oss og ropte slagord, gjorde det ikke lettere.
Jeg samla det jeg hadde å si rundt to hovedpunkter:
HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?
og
HVORDAN vet vi at ekteskapet best defineres slik?
——– Her er det jeg sa:———–
HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?
Vi lører at ekteskapet har to hovedformål
1. Utvikling av kjærlighetsforholdet mellom de to ektefellene
2. Å få barn – og slik føre menneskeslekten videre.
Disse to hovedformålene er like viktige og begge er nødvendige.
At de er nødvendige er gjort svært klart gjennom de tre innledende spørsmålene i den katolske vigselsliturgien, før det (tradisjonelle) hovedløftet blir gitt: …
Det sies at pave Benedikt nå vil se på betingelsene for store konselebrasjoner:
No more big «show» Masses: The Pope want to put the brakes on huge concelebrations with hundreds of priests, often far from the altar, as we are now used to in the World Youth Days and papal journeys. Benedict XVI has entrusted to the Congregation for Divine Worship the task of preparing, if necessary, an «instruction».
Concelebrations will be limited to precise circumstances with a reduced number of priests around the altar. The Constitution Sacrosanctum Concilium fixed the cases in which it was permitted to concelebrate. «It is necessary to return to the original meaning of concelebration, which is the sign of unity of priests», explained Msgr. Nichola Bux, a professor at the Theological Faculty of Puglia.
Jeg leste dette hos Father Z., og han skriver selv om dette emnet:
I have gotten to point with the Novus Ordo that I will very rarely concelebrate. I will happy do so for ordinations, for a Chrism Mass, for a few other instances, for example with my bishop or when the titular Cardinal, Card. Arinze, would come to the cathedral, etc. I think concelebration should be safe, legal and rare. Above, all rare.
I en av kommentarene til Father Z.’s post leser vi også noe interessant (interessant hvis man syns det var et tap at de gamle høymessene – med prest diakon og subdiakon – forsvant): …
I disse dager arbeides det for å organisere et folkemøte i Stavanger onsdag 29. mai til støtte for ekteskapet. (Litt etter mønster fra møtet i Oslo for ikke så lenge siden – se her.) Det blir tog fra torget/ utenfor Domkirken kl 18.00, og appeller ca kl 18.30. Jeg er blitt informert og invitert av Øivind Benestad (gammel studiekamerat) og bedt om å holde en av appellene.
Vi var her sist fredag. Jeg står 50 cm fra kanten, det er 604 m rett ned, og jeg er faktisk reddere når jeg ser på bildet enn jeg var da jeg stod der. I bakgrunnen ser vi Lysebotn, der det kom vei ned fra Sirdalen for litt over 20 år siden.
Dette – et svar fra den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei – leste jeg for noen dager siden, og syntes det var så interessant at jeg vil dele det med andre:
It will obviously take time for the effects of the Motu Proprio Summorum Pontificum to reach the appropriate levels in the Church. You do have a right to be taught about the extraordinary form of the Roman Rite of the Mass because this is a very important part of the history of the Roman liturgy and one who is ignorant of his past cannot be expected to understand his present at any depth.
In classes on the liturgy in the seminary you should expect to learn about the extraordinary form of the Roman Rite. If you prepare for the priesthood, you should also expect to learn how to celebrate according to the extraordinary form. This can be a great help to your learning how to celebrate the ordinary form with reverence and devotion.
«Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen.» Dagens inngangsvers er henta fra Salme 81 (80), 17.
Og dagens evangeliem er dette – Johannes 8,56-59:
For mitt legeme er virkelig naering, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg. Dette er da det brød som er kommet fra himmelen: Det er ikke som det deres fedre spiste i ørkenen, for de døde siden; men den som spiser dette brød, han skal leve i all evighet.
Her finner man dagens tekster og bønner i den nye messen, og HER for den gamle.
Den gamle og den nye messer er nokså like denne dagen, men dagens sekvens ble borte i 1969. Storparten av den finnes fortsatt i den katolske salmeboka, nr. 524 – Lauda Sion Salvatorem.
1 Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill. …
