For litt over tre år siden var jeg i Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildet over. (Les mer om mitt besøk her.)
Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:
«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.
Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.»
Så spennende! Og så merkelig at det var akkurat en böhmisk prest fra Praha; hundre år etter ble det prekt i Praha at legfolket har krav til å motta kommunionen under begge skikkelser. På 1400-tallet utviklet seg dette til hussit bevegelsen og store kriger i hele Sentral-Europa, ca. 600 000 (!) katolikker ble drept. Kvinner og barn brent levende i kirker fordi de nektet å slutte seg til «Kalken». Hvis dette mirakelet fra Bolsena («han så blodet dryppe fra nattverdsbrødet») var alminnelig kjent i Böhmen, kanskje ville man ha unngått den langvarige krigen.
Forresten, veldig trist at mange katolikker i dag krever det samme som hussitene på 1400-tallet. Å kreve kommunion «under begge» som om det ikke var fullkomment ellers, er å spytte på disse 600 000 martyrers grav!
«er å spytte på disse 600 000 martyrers grav!»
Kjære Jana, nå tar du for hardt i.
Jeg tviler ikke på at kommunion under kun en skikkelse er en fullverdig mottakelse av Kristi legeme og blod. Det er også den mest praktiske måten når det er mange som vil gå til kommunion.
Men begge elementene er absolutte i feiringen av Eucharistien og bør ved visse anledninger tilbys alle kommunikanter.
Det kan da ellers lett oppstå den oppfatning, som ditt innlegge viser til, at legfolket ikke blir funnet verdige til å drikke av kalken.
Jeg tar alltid hardt i. Siden det råder så stor forvirring i den katolske lære nå til dags blant folk, ser jeg det som nyttig å snakke rett ut. Mye som har vært alminnelig kjent før, er blitt glemt.
Hans Bj. nevner «visse anledninger». Det er ens egen bryllupsmesse og lignende. Ikke noe som skal foregå normalt. Problemet er at ganske mange ikke oppfatter under én skikkelse som like bra som under begge skikkelser. Og det er heresi. Problemstillingen om hvor mye eller lite er legfolk «verdige» er en bagatell i sammenligning.
Det er nok slik, Jana, at en katolikk har problemer med å være riktig katolikk hvis han/hun mener at kommunion under en skikkelse virkelig mangler noe. Men hvis man av andre og mindre alvorlige grunner (kanskje følesesmessige) foretrekker kommunion under begge skikkelser, kan man derimot ikke si at det er et læremessig problem.
Biskopene kan i dag gi tillatelse til kommunion under begge skikkelser ganske ofte, mye videre enn de eksemplene du nevner, og selv om man i noen utland går for langt i å ønske/kreve kommuion under begge skikkelser altfor ofte (i messer med hundrevis eller til og med tusenvis av mennesker til stede), så syns jeg ikke dette er noe problem i Kirken i Norge.