Jeg feiret i går, fredag, messen til minne om Den hellige pave Damasus, jeg skrev også litt om ham i fjor, på katolsk.no kan man lese mer om ham, og her er messebønna (novus ordo) på denne dagen: «Herre, den salige pave Damasus æret og elsket minnet om dine martyrer og priste deres seierrike liv og død. Vi ber deg: Hjelp oss, lik ham, aldri å glemme disse troens vitner, og la oss alltid leve i den tro de beseglet med sitt blod. Ved vår Herre Jesus Kristus … «
Selv feirer jeg i går messen etter gammel form, og da ble fellesmessen «Si diligis me» (om du elsker meg) brukt for det aller meste. Den brukes vanligvis når man feirer minnet om helligkårede paver, og har følgende inngangsvers: «Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas. — Exaltabo te, Domine, quoniam suscepisti me, nec delectasti inimicos meos super me. V.: Gloria Patri et Filii et Spiritu Sancti. Sicut erat in principio, et nunc, et semper, et in saecula saeculorum. Amen. Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas.»
Hele messen «Si diligis me» kan leses her på norsk og latin.
Spesielt for den tradisjonelle latinske messen er at man kan lese mer enn én kollektbønn, offertoriebønn og bønn etter kommunion, om det er en spesiell grunn til det. Dette skjedde å går, da disse tre bønnene da disse tre bønnene ble lest dobbelt; for minnedagen, og for advent. Jeg syns det er en styrke, og ikke en unødvendig dublett (som noe har sagt) at man minnes både en helgen og adventstida i samme messe. (Her er bønnene for adventsmessen.)