Janne Haaland Matlary skriver dette i en kronikk i Aftenposten i dag – nok før hun visste om nyheten som i dag kom og biskp Müllers avgang. Jeg kan ikke si meg enig i denne overskrifta, muligens kunne paven ha nevt det i en tale til Roma og hele verden der påskebuskapet står i sentrum, men jeg er ikke overbevist om at det hadde vært så nyttig. Men det hadde vært flott om to andre geistlige – i langfredagens preken, og i en hilsen til paven påskedag – ikke hadde uttalt seg så upassende og overdrevne angrep på Kirken.
Hun kjenner Kirken ganske godt, skriver hun:
«Jeg kjenner kirken innad fra 15 år som medlem av Det pavelige Råd for Rettferdighet og Fred og Det Pavelige Sosialvitenskapsakademi. Jeg har også tidligere vært diplomat for kirken i flere FN-konferanser og kjenner den nåværende paven personlig. Den som brakte meg inn i alt dette var faktisk dagens erkebiskop av Dublin, Dairmuid Martin, som nå er sendt for å rydde opp i den irske kirke. Han vil være kjent for mange nordmenn fra internasjonalt diplomati.»
Videre skriver hun at pave Bendikt selv er en av dem som har gjort mest for å få slutt på slike overgrep:
» … Da paven var kardinal Ratzinger ledet han den mektige Troskongregasjonen. Denne fikk ansvar for alle de amerikanske overgrepssakene som kom frem rundt år 2000 og fikk innført et føre var-prinsipp for disse med automatisk dispensasjon av prester under mistanke.
Forholdet mellom prester og deres biskop er regulert av kirkeretten. Hvis en prest anklages for noe, skal saken vurderes ut fra rettens prinsipper, hvilket innebærer at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. En prest kan bli ekskommunisert eller fratatt retten til å lese messe, preke, utgi bøker, forflyttes mot sin vilje, beordres til oppgaver han ikke velger selv, eller fratas presteembetet.
Han er underlagt andres myndighet, men denne myndigheten kan ikke være vilkårlig. Kirkerettens regler sikrer rettferdig prosess. Men fordi en slik langdryg prosess kan medføre risiko for flere overgrep, fikk Ratzinger omgjort regelen. Han innførte også informasjonsplikt overfor Troskongregasjonen om alle mistanker.»
Men hovedbudskapet til Matlary er at det står svært dårlig til med mediekunnskapen i Vatikanet:
«… hvorfor er det så dårlig mediehåndtering om alt dette fra Vatikanets side? Det virker som kurien – hoffet – er ute av stand til å kommunisere ut fra medienes egen logikk. Man er for sent ute, reaktiv, defensiv og rask til å diagnostisere mediekampanjer. I påsken kunne paven sagt noe i sin tradisjonelle tale, men gjorde det ikke. I stedet fikk kardinal Sodano lov til å kalle det hele en kampanje mot kirken. At paven deretter omfavnet ham, er standard protokoll, men så ut som en begeistret gestus.
I kirken har man ingen tradisjon for åpenhet; og personalsaker er selvsagt hemmelige. Men det som gjør kommunikasjonen så håpløs er etter mitt skjønn at kurien er et hierarki hvor også klerikalismen blomstrer hos mange. Klerikalisme betyr at kurien opptrer som om den selv er viktigst, som om verden er et annet sted. Men kristendommens makt er tjenestens makt: Slik Jesus vasket disiplenes føtter skjærtorsdag, skal kirkens ledere tjene alle oss andre. Derfor er det verden utenfor og legfolket som er viktig, ikke kurien.