Som sikkert mange andre har jeg i dag lest ganske mye på nettet om overgrepsskandalen i Trondheim, mest i Adresseavisa, Afteposten og Vårt Lands Verdidebatt, for å få vite hva som er skjedd, og for å prøve å forstå om hvorfor slike ting skjer, og om hvordan Kirken (og samfunnet ellers) behandler dette.
På verdidebatt.no skrev Olav Rune Ekeland Bastrup et interessant innleg for to dager siden, der han bl.a. sier:
Hvorfor kommer skandalene rundt sexovergrep i Den katolske kirke akkurat nå? For enhver som kjenner Kirken fra innsiden – i mitt tilfelle siden midten av 70-tallet – er dette ingen nyhet. Jeg hørte om mange slike saker allerede på slutten av 1970-tallet, og jeg vet at mange av dem ble tatt affære med fra Kirkens side på en måte som den gang ble ansett som adekvat og som på mange måter var forut for sin tid om man ser det i forhold til den lille kunnskap og oppmerksomhet samfunnet da hadde om pedofiliproblematikk. Problemet den gang var like mye at det sivile rettsapparat ikke tok slike saker alvorlig. I Irland ble et stort antall anmeldelser til sivil påtalemyndighet henlagt og sendt over til det kirkelige rettsapparat, hvor de ble lagt i en skuff. Det samme skjedde i USA. Og da samfunnet først ble oppmerksom på problematikken, mistet man hodet fullstendig og lot det gå over stokk og stein. Det er nok å minne om Bjugn-saken, som skapte flere tragedier enn den avdekket.
Den katolske kirkes tilnærming den gang var terapi, og denne linjen er det som er blitt fulgt frem til i dag, hvor vi har innsett at terapi i saker som dette ikke hjelper. I full samforstand med det rådende optimistiske menneskesyn som preget det liberale 60- og 70-tallet, trodde man at terapi var det som skulle til for å korrigere det som mer ble sett på som en følelsesmessig forstyrrelse enn som kriminalitet i tradisjonell forstand.
Det er først i senere år at samfunnet fullt ut har forstått at pedofili først og fremst er et kriminalitetsproblem og som må møtes som sådan. Og først i senere år har man begynt å innse at pedofili har et omfang i samfunnet som de færreste av oss har fantasi til å forestille seg. Det gikk opp for meg da jeg selv begynte å arbeide med overgrepssaker midt på 1990-tallet. Jeg kan fortelle vanvittige historier fra norsk virkelighet og med norske menn i ansvarsfulle stillinger involvert, som aldri er blitt avdekket eller blitt ført for noen domstol, av den enkle grunn at overgriperen har skjult sporene sine og sitter med en troverdighetskapital som offeret ikke alltid har, dessverre. … …