Kl 13.16 i dag ble følgende melding lagt ut på katolsk.no:
«Vatikanets pressekontor har den 7. april sent ut følgende melding, hvor pressetalsmann Federico Lombardi bekrefter at Müllers avgang var foranlediget av seksuelt misbruk av mindreårig:
Jeg bekrefter opplysningene gitt til den apostoliske administrator av Trondheim, msgr. Bernt Eidsvig, angående eks-biskopprelat av Trondheim, msgr. Georg Müller SS.CC., biskop av prelaturet mellom 1997 og 2009.
Saken omfatter seksuelt misbruk av en mindreårig og fant sted i begynnelsen av 1990-årene. Kirken ble først gjort kjent med saken i januar 2009. Saken ble hurtig undersøkt via nuntiaturet i Stockholm, på Troskongregasjonens ordre. I mai 2009 leverte biskopen inn sin avskjedssøknad, som umiddelbart ble akseptert av Den hellige far. Biskopen forlot prelaturet i juni. Han gjennomgikk da en periode med terapi, og hans pastorale gjerning opphørte.
Sivilrettslig sett er saken foreldet. Offeret, som idag er myndig, ønsker fremdeles å forholde seg anonym.»
Det siste punktet her, om offerets ønske om anonymitet, er blitt ganske sentralt i dagens avis- og blog-debatt: Var det feil av Kirken å holde denne saken hemmelig så mange måneder «etter offerets ønske», og har diverse aviser i dag ødelagt for offeret ved å gjøre det stadig lettere å identifisere ham? Jeg kan selv ikke fullt ut svare på dette, men det virker på meg som om avisene ikke i tilstrekkelig grad lytter til offeret (som de vel burde?).
Nå er vel det viktigste for media å selge en saftig historie om en katolsk prest som har forgrepet seg, ikke å gi sannferdige opplysninger i saken.
Spørsmålet som alle bør stille seg er: Hvem har vært mest sannferdig i den aktuelle saken ? I slike saker er det viktigere med «bot og anger» enn angrep på pressen.
Augustin – det er vel noe av problemet med disse som kaster seg på åpenhetskravet, det skader dem man presumtivt påstår å tale på vegne av. Jeg blir kvalm av hele greia. Jeg kan ikke skjønne at Kirken gjorde feil i å respektere offerets behov for diskresjon. Men nå kommer mediene til å være på ham til de får røket ham ut er jeg redd.
Gunnar
Pressen må kunne angripes hvis de har gjort kjent en sak som offeret absolutt ikke ønsker skal bli en nyhetssak – noe jeg har forstått gjelder denne saken.
Gunnar;
Jeg ser ALDRI at pressen gjør «bot og anger» for nær sagt noe som helst! Men for den institusjon som VIRKELIG prediker moral, norm og askese, nemlig Kirken – så angripes den og mistenkeliggjøres i nær sagt alle sammenheng. År etter år. Og så er det noen som tør å hevde, at dette ikke er kampanjejournalistikk, med både politiske-, ideologiske- og anti-religiøse motiver. Etterretteligheten er altså sterkt subjektiv.
Pressen lever av å avsløre, lever av å mistenkeliggjøre, lever av å henge ut personer – hver dag. For informasjon med en smule sannhetsgehalt – ja , men mest av alt; sensasjonen for profitabel inntjening. Man bryr seg ikke om hverken offer eller overgriper som menneske, bare man kan selge. Hvem står journalisten til ansvar for, juridisk og økonomisk; Ingen! Derfor har vi en form for «presse-tyranni» her i landet! De setter dagsorden, og ve den som da kommer i veien…
Som Anna er inne på; kvalmende – og vil jeg tilføye; kvelende! For offeret i denne sak må belastningen og traumene nu være helt umenneskelig! Denne person har på blant annet dette grunnlag også, min store sympati.
Tor
Fikk med meg Dagsnytt 18 sånn overfladisk. Mener at jeg hørte at noen der kristiserte biskop Bernt for at han kjørte denne saken på offerets premisser. Vedkommende, en katolikk fra St. Olav, mente at alle saker i åpenhetens navn måtte meldes til politiet. Samme greia i Dagsrevyen.
Jeg synes dette er prinsippielt betenkelig av flere grunner. Det ene er sjelesorghensynet. Det andre er Kirkens frihet og rett til å ta seg av sine egne saker (jeg tenker generelt – ikke overgrep spesielt) og det tredje er at det styrker myten om Staten som den egentlige og sanne beskytter. Det siste er en av årsakene til at de irske humanistene jeg linket til i går er så skeptiske til det de kaller «the catholic bashing». De er redd for et folkekrav om at det offentlige skal kontrollere enda flere av livets områder.
Dypest sett er det mulig at mediekjøret mot Kirken kan sees som den gamle kampen mellom Keiser og Gallileer. De kristne som holdt på med sine egne ting, respekterte en høyere makt, en annen makt, med en indre disiplin og justis makten utenfor ikke hadde kontroll på. Skal tro om ikke hele åpenhetsmaset og maset om hemmelighold skriver seg fra dette syndromet, Statens behov for full kontroll over alle sine medlemmer.
Fra det ene til det andre, er det ikke nærmest grotesk når Dagsrevyen vrir det dit hen at KIRKEN har holdt saken skjult i 20 år og at Adresseavisen AVSLØRER den!? Jeg blir helt oppgitt og fortvilet.
Selvsagt skal en persons ønsker (i dette tilfellet offeret) respekteres. Men Kirken må i slik tilfeller være villig til å gå grundigere til verks for å unngå skandaler slik vi i dag opplever – der unnlatelse av å fortelle sannheten og løyn ligger snublende nær. Dette svekker tilliten til Kirken i langt alvorligere grad en overgrep som begås av enkeltpersoner. Har Kikren gjort nok for å forklare dette overfor offeret ? Jeg er ikke overbevist.
Alt tyder på at det nå avsløres flere overgressaker også i vårt lille norske katolske miljø. Da er det viktig å være bevisst på hva som sies. Løyn og bortforklaringer vil alltid avslørs. Det kan holde for en stakket stund, men ikke i lengden.
Et annet viktig anliggende i forbindelse med overgrepssakene er: Hva vil Kirken gjøre for å unngå tilsvarende skandaler i fremtiden ? Jeg tror ikke at en unngår at Kikrens organisasjon må tas opp til grundig vurdering (jf. dagens kronikker av Matlary og Haram). Det er viktig å ta være på tradisjonene, men ikke for en hver pris.
Anna skriver, ganske interessant:
«Dypest sett er det mulig at mediekjøret mot Kirken kan sees som den gamle kampen mellom Keiser og Gallileer. De kristne som holdt på med sine egne ting, respekterte en høyere makt, en annen makt, med en indre disiplin og justis makten utenfor ikke hadde kontroll på. Skal tro om ikke hele åpenhetsmaset og maset om hemmelighold skriver seg fra dette syndromet, Statens behov for full kontroll over alle sine medlemmer.»
Den sivile rettsstat har jo sviktet langt mere enn den katolske Kirke, og dens kirkerett, når det gjelder beskyttelse av seksuelt misbrukte barn begått av prester. Det er derfor pussig at også katolikker har klokketro på den sivile strafferett. De mange overgrepssaker i fra USA, og Europa, gir oss et klart innsyn i mange saker der politianmeldelser er blitt trenert, og sendt i retur til bispedömmene, for som det (nesten) alltid heter; ordne opp internt i bispedömmet. Når man kommer i fra en gammel juristfamilie, og kjenner mange dommere, vet jeg at den sivile rettsstat ikke klarer å beskytte de aller svakeste av de svake i vårt samfunn. Vi blir imidlertid indoktrinert i fra barneskolen av, slik at vi refleksivt tror at den sivile stat kan hjelpe oss i alle livets situasjoner. At flere av Kirkens ledere ledere også har sviktet så grovt, gjör oss katolikker sorgfulle, og for tiden ganske motlöse.
Er åpenhet (i media) alltid det beste? Ja og nei. Det avhenger av både personer og saker. Når det gjelder pedofile som har foregrepet seg på barn, og kan komme til å gjøre det igjen, på ministranter og andre, ja, da er åpenhet viktig. Først, fordi vi må, ut fra hensyn til de sårbare barn, gjøre alt vi kan for at foregriperen ikke skal få muligheten til å fortsette, i tillegg burde overgriperen få en konsekvens, en straff. Det betyr ikke at offeret opplever at straff gir ’closure’, men det er en slags bot.
Åpenhet betyr ikke at offeret nødvendigvis trenger å miste anonymitet. For andre saker, f. eks. brystkreft, da er det opp til den enkelte kvinne (eller mann, faktisk). De fleste brystkreftrammene velger ikke å bli avfotografert med naken overkropp, utstilt på en Oslo-buss, men de som er modige nok til det, gjør faktisk en viktig tjeneste for oss andre kvinner. Det er viktig å innse at sykdom er ikke en skam. Om overgrep, bør vi bare anta uten videre at det også er en skam? Kreft skjer, overgrep skjer; hvis man står fram, vil man uten tvil miste den ‘human right to privacy’, men man samtidig gjøre oss alle en tjeneste.
Ironisk nok anklager media kirken for å øve taushet, men på den andre side har Foucault for eksempel, i The History of Sexuality, anklaget kirken for å forlange av oss å være ‘confessing animals’. “The obligation to confess is now relayed through so many different points, is so deeply ingrained in us, that we no longer perceive it as the effect of a power that constrains us; on the contrary, it seems to us that truth, lodged in our most secret nature, “demands” only to surface;…”
Til Hallvard:
Tradisjonene er viktig å ta vare på. Jeg har lest i flere kommentarfelter idag at de som kaller seg selv våkne og opplagte mennesker vil forby katolisismen, legge ned, kaste alle prester i fengsler og få paven dømt. Som om det skulle hjelpe noen. Kirken har retningslinjer å følge, samtidig som man må være klare på at denne ukulturen bør fjernes en gang for alle.
Vi må alle søke bot og tilgivelse gjennom bønn og samhold.
Hilsen en herremann som håper å konvertere i 2010 eller 2011 enten i St Olav eller St Hallvard.
Tilbakeping: Skam og skuffelse : Tommy`s Katolske Tanker
Takk for kommentar Hallvard. Men jeg forstår jo Keiseren også da, og vil på mange måter være enig med ham: i et sivilisert samfunn står alle ansvarlige ovenfor den samme lov. Dette ifølge maktfordelingsprinsippet i en regjerende, lovgivende og dømmende makt, og selve det siviliserte, moderne samfunns flaggskip. Jeg tenkte på det og den himmelvide forskjellen mellom den vestlige kultur og f.eks. Pakistan da Swatdalen ble forsøkt styrt av Taliban. Tilsvarende saker derfra også, med enkeltområder som styres av landsbyråd som operer med noen lover og sanksjoneringer som alle sammen kommer inn under europeisk kriminallovgivning, og hvor den pakistanske regjering rett og slett ikke har innpass og råderett. Slike tilstander er Keiseren selvsagt ikke glad for, og det er ikke godt for innbyggerne heller å leve i en så løs statsdannelse. Jeg nevner dette for å si at det er ikke bare enkle problemstillinger dette.
Og samtidig, Kirkens selvstyre må være der for at vi kan være katolikker. Vi erfarte hvor nærmest komisk det ble under Hamarsaken da Oslo tingrett dømte Kirken etter arbeidsmiljøloven. Hva hadde skjedd dersom vi ikke hadde en lov om religionsfrihet i Norge? Med derpåfølgende trossamfunns rett til å være undratt den rigide norske likestillingsloven? Disse tilfellene og sakene viste at Keiseren i Norge gir oss noen konsensjoner ikke nødvendigvis fordi Keiseren er enig i konsesjonens innhold, men fordi han er bundet av andre lovbokstaver og tildels internasjonale avtaler. Vi har ingen garanti for at statens lovverk vil fortsette å fungere på denne måten rettferdig overfor oss.
Derfor er det, som du sier, merkelig hvordan enkelte katolikker nå roper på åpenhet og mener politi, stat og mere kontroll. Det er forsåvidt ikke noe annet enn mange andre gjør på flere og flere felt- gjvnf. Georg Apenes kronikk i dagen Aftenposten trygghetsovervåking versus borgerens frihet. Samme utgave av Aftenposten melder at moren til den lille gutten som ble mishandlet til døde av sin stefar, nå likevel skal undersøkes. Hele den saken som et apropos til klippetroen på det sivile samfunns dyktighet til å beskytte barn. Saken om denne lille guttens skjebne er noe av det mest horrible og groteske jeg har hørt om noen sinne av offentlig unnfallenhet og mangel på beskyttelse av et lite barn. Jeg tror derfor det blir mer og mer nødvendig fremover å ha is i magen og tenke prinisppielt omkring hvordan vi vil ha det i Kirken, og samfunnet forøvrig. Selve kravet om åpenhet er blitt et honnørord, som om åpenhet er et slags udiskutabelt gode, og at det er fravær av dette godet som er problemet.