Afteposten hadde tidligere i dag et intervju med msgr. Torbjørn Olsen (bosatt i Tromsø), som på en grei måte forklarer litt om katolsk kirkerett, og om regler som gjelder spesielt for misbruk av barn. Her er et utdrag av intervjuet:
Vi er et sosialt fellesskap og et samfunn, noe vi har vært i 2000 år. Kirken har eksistert i tider med et sivilt samfunn, og i tider uten et sivilt samfunn. Og spesielt når det sivile samfunnet ikke fungerer, har det vært helt nødvendig at vi har våre egne regler, forklarer monsignore Torbjørn Olsen. Han er en av Norges fremste eksperter på katolsk kirkerett, og har både en teologisk embedseksamen og en juridisk doktorgrad innen den katolske kirke.
Kirkeretten har utviklet seg gradvis siden kirken ble etablert for 2000 år siden, men i år 1140 ble den første katolske lovsamlingen etablert. Fra middelalderen satte kirkeretten sitt preg på de sivile domstolene, forklarer Olsen, og mener at forskjellen på forsett og uaktsomhet er begreper som kommer fra kirkeretten.
Olsen vil ikke svare på om katolikkene anser den katolske kirkeretten som overordnet den norsk rett. Det er ikke slik at den ene retten ekskluderer den andre, de overlapper hverandre, sier Olsen. …
… For prester som har brutt tillitten er det imidlertid ikke bare å be om tilgivelse. Da er det vanligere å fjerne presten fra sin posisjon i det religiøse fellesskapet, og frata dem rettighetene til å være prest. … …. Det er viktig at det er rettsbeskyttelse for enkeltpersoner også. Også innenfor kirkeretten skal man være uskyldig inntill det motsatte er bevist.
I 2001 kom det reviderte regler for overgrepssaker inn i kirkeretten, og spesielt foreldelsesfristene ble klargjort. I overgrepssaker regner vi alle under 18 år som mindreårige, og foreldelsesfristen begynner først å løpe når offeret blir 18 år. Vanligvis er foreldelsesfristene 10 år, men paven kan oppheve disse.
«Går dere til politiet når dere får kjennskap om overgrep?»
Det er ulike regler i ulike land. I Norge er det ikke anmeldelsesplikt, og vi kan ikke konstruere en plikt som ikke finnes, sier Olsen og understreker at kirken vil forholde seg til hva offeret ønsker. Primært mener vi at en forbrytelse skal anmeldes sivilt også, og vi vil støtte og oppfordre offeret til dette. Men veldig mange av bispedømmene rundt om i verden praktiserer anmeldelse på kirkens initiativ også, men her handler det om å tilpasse seg de lokale forholdene.
«Hvorfor må vatikanet involveres i en straffesak som skjer i Norge?»
Ved at sakene behandles av en sentral domstol er vi sikre på at det blir lik behandling over hele verden, og spesielt viktig er det i slike overgrepssaker som dette, sier Olsen.
Rettsprosessene er noe ulike for ulike «lovbrudd». Dersom det er mistanke om overgrep, skal det straks varsles til den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. … De begjærer en lokal etterforskning og dom, som blir overvåket fra Vatikanet. Dersom saken blir anket, er det en egen domstol ved troskongresjonen som behandler saken. Dette gjør at man får mest mulig lik behandling på alle saker, sier Olsen.
Det var jo et godt intervju, selv om jeg ser at Aftenposten har gjort sitt beste for å skape sensasjon. Overskriften «Inkvisisjonen avgjør prestenes straff» fikk meg nesten til å bryte ut i latter her jeg sitter, og jeg hadde kanskje gjort det hadde jeg sittet alene. Men, når man tar hensyn til hvilke assosiasjoner nordmenn flest nok får til ordet «inkvisisjonen», så bør det ihvertfall rette opp inntrykket av at Kirken tar dette lett….