september 2010

Behandlingen av Sacrosanctum concilium – del 4

Her er siste utdrag fra Fr. O’Malleys bok om behandlingen av Vatikankonsilets dokument om liturgien (se første, andre og tredje del). Her nevnes konflikten som viste seg mellom kuriaen og flertallet av biskopene, diskusjonen avsluttes og det stemmes for eller mot å godta dokumentet:

… Discussion of the schema dragged on from October 22 to November 13-three weeks, fifteen sessions, with 328 interventions from the floor and 297 submitted in Written form. Although speakers were held to a ten-minute limit, the «Regulations» failed to provide a procedure for closing debate on a topic. Bishops began to fear that the discussion on the liturgy would go on forever. Speaker after speaker repeated the same points. On November 6 Pope John intervened, making an ad hoc change in the «Regulations» to allow the presidents to close discussion if they felt an issue had been adequately addressed. Timely closure was now legal, an important step in moving the agenda along more quickly.

Where did the schema stand when, on November 13, the presidents successfully called for a vote to halt the interventions? It obviously had strong support, perhaps most notably from African and Asian bishops, but it had also received much criticism. Two issues attracted the most attention and generated the most heat. The first was the vernacular. Eighty-one interventions focused on that issue. The second revolved around the competence of local bishops or episcopal conferences to make decisions, and thus concerned the limits of the authority of the Congregation of Rites. Early on, therefore, the crucial issue of center-periphery bounded to the surface. …

As early as October 24 Archbishop Pietro Parente, the assessor (administrative director) of the Holy Office, complained in an angry intervention about criticisms of his Congregation: «We in the Holy Office are martyrs, martyrs.» He called on the innovators at the council-novatores to learn a thing or two from the caution with which the Holy See operated and not rush into changes. Although novatores could have a less nocuous meaning, in ecclesiastical parlance it was a synonym for heretic.

A few days earlier Ottaviani had criticized Sacrosanctum for its literary style. The language was often ambiguous, he said, even in the doctrinal parts. I hose parts, furthermore, «invaded» the doctrinal camp and hence needed to be reviewed by theologians, by which he meant his own Doctrinal Commission. His patience was wearing thin. He took the floor again on October 30, opening his intervention with a series of rhetorical questions that made clear how utterly unacceptable he found the schema. Among the questions: «What, now, are we dealing here with a revolution regarding the whole Mass?»

He insisted that the Mass not be changed and that reception of the Eucharist under both forms was a bad idea, as was concelebration, that is, more than one priest officiating at a single Mass. He then hit his adversaries at their most vulnerable point. It was well and good to quote popes like Pius XII when they agreed with one’s position, but what about quoting them when they did not? In 1956, he reminded the council, Pius XII had made it clear to liturgists who had just completed an important meeting at Assisi that Latin was and would remain the language of the Mass.

He was well over the ten-minute limit. Cardinal Alfrink, presiding that day, interrupted the powerful head of the Holy Office to inform him that he had already spoken for the maximum amount of time. This was treatment to which Ottaviani was not accustomed: «I’ve finished! I’ve finished! I’ve finished!» The basilica broke into applause. Ottaviani , insulted and humiliated, boycotted the council for the next two weeks, a dramatic and extraordinarily meaningful gesture from somebody of his stature.

Finally, on November 14 Cardinal Tisserant, the presiding president of the day, put Sacrosanctum Concilium to a vote on whether to accept the schema as the base text. Because so many interventions on the document had been critical, this vote, the council’s first on a schema, was awaited with considerable tension. A positive vote meant that the document was fundamentally sound, so that after revisions by the Liturgical Commission, it could later in the council be resubmitted for approval of the changes and then for final approval. It also implicitly meant that it need not be submitted to the Doctrinal Commission, as Ottaviani had asked, to have its orthodoxy ensured. The outcome of the voting astounded everybody-a landslide in favor, 2162votes, with only 46 opposed. That was a 97 percent approval.

The next year, on December 4, 1963, the council overwhelmingly gave its approval to the revised text of Sacrosanctum Concilium, and Paul VI then promulgated it. The final vote was even more of a landslide: 2,147 in favor, 4 against. This was the first document approved by the council and, compared with others, was remarkable for how little it had changed from the original version.

Pave Benedikt snakker om kardinal Newman

På flyet på vei til Edinburgh i går fikk pave Benedikt også et spørsmål om kardinal Newman, som han svarte på svært klart og utfyllende – og viste oss hvordan Newman er en viktig person for vår tid:

Q. – Your Holiness, the figure of Cardinal Newman is obviously very significant: you have made an acception for Cardinal Newman to preside over the beatification. Do you think that his memory will help to overcome divisions between Anglicans and Catholics? What are the aspects of his personality which you would like to give stronger emphasis to?

A. – Cardinal Newman is mainly, on the one hand, a modern man, who took on all of the problems of modernity, he experienced the problem of agnosticism, the impossibility of knowing God, of believing; a man who throughout his life was on a journey, a journey to let himself be transformed by the truth, in a search of great sincerity and great willingness, to learn more, to find and to accept the path to true life. This modernity of his inner-being and life points to the modernity of his faith: it is not a faith in the formulas of a bygone age, it is a most personal form of faith, lived, suffered, found through a long process of renewal and conversion.

He is a man of great culture who on the one hand participates in our sceptical culture of today, in the question: “Can we understand something certain about the truth of man, of the human being, or not? And how can we arrive at the convergence of the verisimilitude? “. A man who, on the other hand, with a great knowledge of the culture of the Church Fathers, he studied and renewed the internal genesis of the faith, thus acknowledging his figure and his inner constitution, he is a man of great spirituality, a great humanism, a man of prayer, of a deep relationship with God and a relationship with himself, and therefore also of a deep relationship with the other men of his and our time.

So I would say these three elements: the modernity of his existence, with all the doubts and problems of our existence today, his great culture, knowledge of the great cultural treasures of mankind, his constant quest for the truth, continuous renewal and spirituality: spiritual life, life with God, give this man an exceptional greatness for our time. Therefore, it is a figure of Doctor of the Church for us, for all and also a bridge between Anglicans and Catholics.

Her kan man lese alt som ble sagt uden pressekonferansen på flyet.

En flott første dag i Skottland

Fr. Finigan skriver begeistret om den første dagen av pave Benedikts besøk:

At the end of a long day, it is a great pleasure to look back over the glorious success of the first stage of the visit of the Holy Father to Britain. I was premature in thinking that the negative coverage would cease last night. It continued well on into the morning but the tide has now turned. 125,000 Scots turned out to cheer and wave flags as the Holy Father drove along Princes Street in Edinburgh. (In the interests of balance, I should note that there were about 60 protesters.) There were another 70,000 at the Mass at Bellahouston Park, near Glasgow. They had to get there early so must be counted in addition to those lining the streets of Edinburgh. ….

A Vatican insider to whom I spoke last week was nervous about the visit (and particularly about the lack of enthusiasm of some Catholics who should know better.) He said to me that the first day would be crucial. I agree with him – and thankfully the first day has been a roaring success.

I did make some negative comments about some aspects of the liturgy at Bellahouston Park. These need to be kept in perspective. Whilst it is right to push for a better celebration of the Sacred Liturgy, we should not lose sight of the tremendous success of today: and you are in for a rare liturgical treat at the Papal Mass at Westminster on Saturday morning. The arrangements for that are superb and will stand as a model for the celebration of the usus recentior. ….

Han skriver også om at den tyske paven (som hadde blitt tvangsinnmeldt i Hitler Jugens i ungdommen, og sendt ut som soldat mot slutten av krigen) som takker Storbritannia for å ha stått imot nazismen:

Earlier today, we witnessed the extraordinary spectacle of a German who had been dragooned into the Hitler Youth and then conscripted into the army, visit Britain as Pope, and praise our country for standing up to Nazism.

He also spoke of how atheist extremists give us sobering lessons and how the exclusion of God from public life adversely affects how we view the human person. Yes, the Pope is indeed a Catholic. Here is the relevant text:

«Even in our own lifetime, we can recall how Britain and her leaders stood against a Nazi tyranny that wished to eradicate God from society and denied our common humanity to many, especially the Jews, who were thought unfit to live. I also recall the regime’s attitude to Christian pastors and religious who spoke the truth in love, opposed the Nazis and paid for that opposition with their lives. As we reflect on the sobering lessons of the atheist extremism of the 20th century, let us never forget how the exclusion of God, religion and virtue from public life leads ultimately to a truncated vision of man and of society and thus to a ‘reductive vision of the person and his destiny’ (Caritas in Veritate, 29).»

Behandlingen av Sacrosanctum concilium – del 3

Videre kan vi lese i Fr. O’Malleys bok om behandlingen av Vatikankonsilets dokument om liturgien (se første og andre del):

… When Fr. Antonelli finished his introduction, the president for the day opened the floor for discussion. How would the document be received? The first six speakers that day included some who would turn out to be among the most influential in the whole council. Cardinal Frings of Cologne led off from the presidents’ table. His opening words: «The schema before us is like the last will and testament of Pius XII, who, following in the footsteps of Saint Pius X, boldly began a renewal of the sacred liturgy.» Frings thus sounded what would become a leitmotif of the majority: the council was carrying forward work that had already begun. His next sentence was equally significant: «The schema is to be commended for its modest and truly pastoral literary style, full of the spirit of Holy Scripture and the Fathers of the Church.» He then made four brief suggestions, three of which pertained to use of the vernacular. Within ten minutes of beginning and letting it be known how highly he thought of the draft document, he sat down.

Cardinal Ruffini spoke next, even more briefly and also from the presidents’ table. He criticized the text for being too exclusively focused on the Roman Rite, reminded the fathers that only the Congregation of Rites had authority in matters liturgical, and, more significant, expressed no praise for the document. Then came Cardinal Lercaro of Bologna. Clear in his approval for the text and insistent on how much it accorded with the tradition of the church, he tried to refute one of the standard criticisms leveled at liturgical reformers: «The changes the document mandates do not grow out of some sterile archeology or out of some insane itching for novelty but out of the requests of pastors and out of pastoral needs-active participation in the liturgy is, according to the memorable words of Pius X, the first and irreplaceable source of the Christian spirit.» He concluded: «*hen taken as a whole and with due allowance for appropriate emendation, I willingly and eagerly in the Lord give my approval to the document.»

Then Cardinal Montini. In substance he approved the text, especially because it rested on the principle of pastoral efficacy. The schema conceded nothing to those who arbitrarily wanted to make changes nor to those who insisted that the rite can in no way be changed, as if the historical form were inseparable from what it signified. Montini called for greater use of the vernacular, but with qualification.

Then came Cardinal Spellman of New York with one of the longer interventions, in which he managed never to say outright that he liked what he had read. His message was simple: caution. In particular, though the vernacular might be fine in the administration of some of the sacraments, it should not be introduced into the Mass. Later in the course of the debate he was seconded in this opinion by Cardinal McIntyre of Los Angeles: «The sacred Mass should remain as it iS.»14 Spellman had meanwhile taken a swipe at professional liturgists by reminding the council fathers that as far as the liturgy was concerned, the perspective of real pastors was often different from that of liturgical scholars.

Cardinal Döpfner of Munich stated immediately his wholehearted approval of the schema. He registered his disagreement with those who felt that the document should stick to general principles and not descend, as it did in some matters, to specific measures. He probably made this point because he feared what would happen in the Congregation of Rites if the provisions were left too vague. Then, seemingly in direct response to Spellman, he voiced his support for use of the vernacular even in the Mass. …

Aftenposten: «Paven advarer unge briter mot fristelser»

Slik skriver Aftenposten om pave Benedikts første dag i Storbritannia:

Kampen mot det han tidligere på dagen kalte en «aggressiv verdslighet» ser ut til å bli et viktig tema under pavens fire dager lange besøk i Storbritannia.

Det er mange fristelser som kommer i deres vei hver dag: narkotika, penger, sex, pornografi, alkohol, som verden sier vil gi dere lykke, men som er ødeleggende og splittende, sa paven under messen i Bellahouston Park i Glasgow. Han advarte også mot det han mener er en tendens til å utelukke religiøs tro fra den offentlige debatten.

Ifølge nyhetsbyrået DPA var det 65.000 mennesker til stede. ….

Dronning Elizabeth og hennes mann, hertugen av Edinburgh, var på plass for å hilse paven velkommen da han kom ut av Alitalia-flyet i Edinburgh.

Det er andre gang siden Henrik VIII brøt med pavekirken og dannet den anglikanske kirke i 1534 at en katolsk pave besøker Storbritannia. Benedikts forgjenger Johannes Paul var på besøk i 1982. Det var imidlertid ikke et statsbesøk, men i regi av Kirken. Denne gangen brukes det millioner av britiske skattepenger på besøket.

Paven må trå en fin balanse i England og Skottland etter at han i fjor tilbød å gjøre det lettere for anglikanere å konvertere, selv om de er uenige i kirkens syn på kvinnelige og homofile prester. …

Behandlingen av Sacrosanctum concilium – del 2

Videre kan vi lese i Fr. O’Malleys bok om behandlingen av Vatikankonsilets dokument om liturgien (se første del her):

… Fr. Antonelli went on to present the eight chapters of the text, which covered every aspect of liturgical celebration: 1) General Principles; 2) the Eucharistic Mystery (the Mass); 3) Sacraments and Sacramentals; 4) the Divine Office (the liturgical hours like Vespers); 5) the Liturgical Year; 6) Liturgical Furnishings; 7) Sacred Music; and 8) Sacred Art. In presenting them he underscored how the five criteria were operative throughout the text. He made no mention of what had been a burning issue in the commission and would be the most time-consuming aspect of the discussion in St. Peter’s, the use of vernacular languages in the Mass.

The text about which he spoke had 105 sections, running without the notes to about 25 pages of ordinary print. The notes to the text covered a wide variety of sources but with a generous sprinkling from the encyclical Mediator Dei, The «Preface» stated that the purpose of the council was to foster a more vigorous Christian life among the faithful, to promote union with the «Separated brethren» (fratres separati), and to call all into the church. Therefore, the council would make changes in those things subject to change, so as, in this case, to adapt the liturgy better to the conditions of modern life and to foster Christian unity – two themes from John’s opening address, Gaudet Mater Ecclesia. … …

Chapter one was especially important for its insistence on active participation by everyone in the congregation. Such participation was the right and duty of every Christian. It was demanded by the very nature of the liturgy and was conferred upon the faithful by virtue of their baptism. This principle was the most fundamental in the whole schema. It was a counterpoint to the long historical development that bit by bit had located all the action in the priest-celebrant.

The chapter was also important for enunciating other principles. Whatever obscured or distracted from the essential meaning of the liturgical celebrations was to be eliminated. Intelligibility and simplicity were thus to be norms in whatever changes were implemented. Christ was present in the Word of Scripture as well as in the Eucharist, and therefore the significance of that part of the liturgy-the «Liturgy of the Word»-was to be made more effective. This highlighting of «the Word» in Sacrosanctum presaged a new centrality of Scripture in Catholic preaching and piety, which would become another major theme of the council. While the essential structure of the Roman Rite was to be maintained, local adaptation, especially in mission territories, was legitimate and encouraged. Greater autonomy was to be granted to bishops in making adaptations appropriate to their cultures, which was a clear call for some decentralization.

About liturgical languages, the chapter said: Latin is to be retained in the liturgies of the Western church. Since, however, «in some rites it is clear that the vernacular has proved very useful for the people» [a quotation from Mediator Dei], it should be given a wider role in liturgy, especially in readings, announcements, certain prayers, and music. Let it be left to episcopal conferences in different parts of the world, in consultation if need be with bishops of nearby regions speaking the same language, to propose to the Holy See the degree and the modes for admitting vernacular languages into the liturgy. …

Behandlingen av Sacrosanctum concilium – del 1

I Fr. O’Malleys bok om Vatikankonsilet har jeg funnet spesielt interessant hans beskrivelse av konsilets behandling av liturgidokumentet Sacrosanctum concilium i oktober og november 1962. Jeg siterer her noen utdrag fra O’Malleys bok.

Vi ser i første utdrag at det hadde vært noen stridigheter før dokumentet ble presentert for alle biskopene, og Bugnini hadde blitt avsatt som sekretær for arbeidet, selv om man nokså enstemmig ønsket å fortsette liturgirevisjonen slik den hadde blitt satt i gang bl.a. av pavene Pius X og Pius XII:

… on February 22 1962, the pope appointed Cardinal Larraona as the new prefect of the Congregation of Rites and therefore as head of the Preparatory Commission. … On that same February 22, the Vatican published Veterum Sapientia, the Apostolic Constitution that insisted on the intensification of study of Latin in seminaries. As noted, this text might be taken as indirectly confirming the place of Latin in the liturgy. not only signed the document but, in an address that day in St. Peter’s, singled it out for praise. Where did the pope himself stand on liturgical issues? It was anybody’s guess.

As was expected for the head of a Preparatory Commission, Cardinal Larraona became president of the Liturgical Commission of the council itself … On October 21, at the first meeting of the commission, moreover, he passed over Bugnini as secretary and replaced him with Ferdinando Antonelli, a priest working in the Curia at the Congregation of Rites. Larraona considered Bugnini too progressive and held him responsible for the disagreeable schema he inherited.

On October 22, the day after Bugnini’s dismissal, Larraona took the floor in St. Peter’s to say not much more than that Sacrosanctum Concilium would be introduced by Antonelli, who spoke for about twenty minutes. Antonelli began by making two general points. First, just as the Council of Trent and Vatican I had mandated revision and emendation of liturgical texts, experts were now unanimously convinced that, while holding fast to the liturgical tradition of the church, similar changes in texts and rites were needed «to accommodate them to the ethos and needs of our day.» The aggiornamento theme was clear.

Second, a great pastoral problem had to be addressed. The faithful had become «Mute spectators» at Mass instead of active participants in the liturgical action. This development, he said, dated back to the Middle Ages, and recent popes, beginning with Pius X, had taken steps to remedy it. To deal with these issues, Pius XII had established a commission in 1948 that produced a full volume of reflections and recommendations. In 1951 Pius, acting on the recommendations, had restored the Easter Vigil and, in 1955, the liturgy for the entire Sacred Triduum, the last three days of Holy Week. Antonelli, by convincingly arguing that Sacrosanctum Concilium was in keeping with recent papal teaching and actions, was able to forestall a problem that would dog other schemas at the council.

He listed five criteria that had guided the Preparatory Commission in drawing up the schema. First, the commission would exercise great care in conserving the liturgical patrimony of the church. Second, it would be guided by a few principles that would undergird a general renewal (instauratio) of the liturgy. Third, it would derive its practical and rubrical directives from a doctrinal base. Fourth, it would insist on the necessity of instilling in the clergy a deeper sense of «the liturgical spirit» so that they could be effective teachers of the faithful. Finally, it would take as its aim leading the faithful into an ever more active participation in the liturgy. The document in hand, he reminded his audience, had been approved by the Central Preparatory Commission and was thus ready for examination by the council fathers. …

Dette temaer fortsetter i nye innlegg.

Bok om Vatikankonsilet – av John W. O’Malley, SJ


Jeg har begynt å lese ei bok om Vatikankonsilet: What Happened at Vatican II? av John W. O’Malley, SJ. I en anmeldelse av boka (se her) kan vi lese: «John O’Malley, a Jesuit professor at Georgetown University, is a prominent exponent of the view that Vatican II represents discontinuity.» Det er altså ikke ei bok jeg i utgangspunktet vil være enig med eller finne særlig interessant. Men samtidig leser vi i samme anmeldelse at Fr. O’Malley er en svært grundig og dyktig hostoriker (derfor er beskrivelsen av flere ting svært nøyaktig og interessant), og at «in What Happened at Vatican II, the historian is at war with the editorialist. Fortunately, the historian wins almost every time.»

Hos Father Z. kan man også lese en diskusjon om boka her.

Pave Benedikt til Edinburgh i dag

Jeg leser mye om det, men har ikke tenkt å skrive så mye selv om pave Benedikts besøk i Skottland og England. Les gjerne hva Luke Coppen skriver, og katolsk.no har også sin egen dekning av besøket.

Bildet over er tatt fra BBC, som også skriver om besøket bl.a.:

Papal visit: Pope to begin historic UK trip
The first state visit by a Pope to the UK gets under way later when Benedict XVI flies into Edinburgh. He will meet the Queen at Holyrood House and parade through the city before an open-air Mass in Glasgow. Tens of thousands of people are set to line the streets to greet him, although some protests are also planned.

… The visit is the first to the UK by a Pontiff since John Paul II in 1982. Vatican officials say Pope Benedict will highlight the importance of the role of faith for everyone in contemporary Britain, not just Catholics and Anglicans.

En engelsk presteblogger

Fr. Stephen Wang har vært i Norge flere ganger i det siste, fordi han underviser ved Allen Hall Seminary i London, og har kommet til Norge når hans egne norske prestestudenter er blitt ordinert. Jeg har derfor hilst på ham noen få ganger, men kjenner ham ikke.

I disse dager er fokus i ekstra stor grad rettet mot England (og Skottland) fordi pave Benedikt skal være der de neste dagene, og derfor kom jeg også over Fr. Stephens blogg. I et intervju nylig ble han spurt hvorfor han blogger, og han svarte slik:

I’m a Catholic priest and I work in the seminary in Chelsea, where we prepare men for the priesthood. I never imagined I’d start a blog. It happened quite quickly. I was thinking of writing a book, and a friend pointed out that if I really wanted to communicate and share ideas, then a blog would be more immediate and reach far more people. The penny dropped.

Jeg kom først over uttalelser fra Fr. Stephen i dag tidlig, da jeg leste hva han skrev om hvorfor kvinner ikke kan bli prester (se her) og i referatet fra en debatt om sølibatet nylig, der han omtales slik:

Stephen Wang is a young priest who spoke with eloquence and conviction about the joys of celibacy both in the inner freedom it gives him and in the practical benefits of having priests who can be entirely dedicated to those in their care. We disagree with one another, but he is a courteous and engaging opponent. …

Marias smerter – Stabat mater dolorosa

I dag (dagen etter korsets opphøyelse) markerer Kirken jomfru Marias smerter da hun stod ved korset og så sin sønn lide og dø. Les mer om denne dagen her. (Bildet over er av Dürer.)

I det nye lektionariet for ukedagene (som nettopp er kommet) er en (valgfri) sekvens med på denne dagen: Stabat mater dolorosa. Her tar jeg med kortformen av denne sekvensen:

Sæle mor, vil du det gjera, at i hjarta eg får bera her på jord min Frelsars sår?

Mine synder hev han sona, lat meg fylgja deg og vona at til krossen hans eg når.

Lat meg blant hans vener finnast, all hans ynk og liding minnast medan eg på jordi fer.

Lat meg attmed krossen standa, tårone med dine blanda til eg kjem hans hjarta nær!

Møy, du reinaste av alle, som deg her Guds mor fekk kalle, vil du høyra bøni mi?

Lat meg her hans liding bera og i liv og daude veramed deg i din tunge strid!

Um av såri då eg bløder, er det livsens flod som fløder frå hans kross og hjarteblod.’

Når eg fer frå jordheims aude, lat di bøn frå dom og daude fria meg, ver då meg god!

Kristus, lat på himmelstrender henna milde moderhender retta meg min sigerpris!

Ja, når moldi av skal siga, lat då sjeli upp få stiga til ditt sæle Paradis!

van der Burg: Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning

Om Arvesynden og den Bibelske Skapelsesberetning
Pastor Dr. teol. J. van der Burg – 1976

Dette heftet av pastor van der Burg var et av de siste hans skrev, selv om han hadde noen få (ny)utgivelser til fram til 1979 (se en oversikt over alle hans utguvelser her). Hans hefte om arvesynden åpner slik:

Et grunndogme i den kristne religion er læren om arvesynden, som har sammenheng med læren om Kristi soningsdød og med flere andre viktige trossannheter. Den går ut på at mennesket opprinnelig var skapt i hellighet og rettferdighet, og var fritatt fra døden. Disse privilegier skulle etter Guds bestemmelse gå i arv til hele etterslekten. Men på grunn av en stor synd, som vår stamfar gjorde, mistet han dem både for seg selv og for oss alle. At også hans etterkommere mistet dem, skyldes ikke deres etterligning av Adams eksempel (ved deres personlige synder), men deres enhet med ham ved avstamning. Arvesynden finnes også hos nyfødte barn, som ennu ikke har begått noen synd. Derfor må også disse bli døpt. Alt dette er troslære, som er definert bl. a. av Tridentinerkonsilet («Decretum de peccato originali»).

Og han skriver også:

… Arvesyndens eksistens fremgår for det første av Bibelens lære at Jesu soningsdød var nødvendig for alle mennesker. «Han gav seg selv til en løsepenge for alle» (1. Tim. 2, 6; Hebr. 2, 9). «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14, 6). Ingen – og derfor heller ikke små barn, som ikke har gjort noen personlig synd – vil komme i himmelen uten gjennom Kristi offerdød. Derfor må vi tro på en tilstand av unåde som menneskene er kommet i uavhengig av personlige synder.

En bekreftelse av det er de rituelle renselsesskikker som både før og etter Kristi tid er blitt anvendt også på barna. Det ordinære middel som Jesus har foreskrevet til renselsen fra arvesynden, er dåpen. «Sannelig, jeg sier deg: Uten å bli født av vann og Ånd kan ingen komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt» (Joh. 3, 5-6). …

Alle mennesker har fått del i den dødsdom Gud uttalte over Adam (1. Mos. 3, 19). «Alle dør i Adam» (1. Kor. 15, 22). Ved å forføre Adam til synd er djevelen blitt «en manndraper fra begynnelsen» (Joh. 8, 44). Også av dette faktum at vi har arvet døden fra Adam, kan vi slutte at vi har fått del i hans synd. «Døden er syndens lønn» (Rom. 6, 23). Alle dør i Adam, fordi alle har syndet i ham, dvs. mistet Guds vennskap ved hans synd.

LES HEFTET HER.

Hvordan bør Kirken i Norge være en innvandrerkirke?

Jeg tar ut en kommentar fra Anna (herfra) og legger den ut som et eget innlegg:

«Det er en refleksjon over begreper og mentaliteter som mange ser ut til å ta for gitt, som jeg er ute etter. Dette er et ømtåelig og sårbart punkt. Eller rettere sagt, det er blitt det. Strengt tatt handler det mye om en «som man reder så ligger man» problematikk og hvordan løse den. Men vi er nødt til å snakke om det, uansett hvor ømtåelig det er. Samtalen har egentlig startet for lengst.

Mange norske katolikker er faktisk født katolikker. Og andre, som meg, kom til Kirken i relativt ung alder og har derfor hatt en katolsk identitet mer eller mindre hele vårt liv, og gitt den videre til nå etterhvert voksne, katolskefødte norske barn. Jeg, og en god del andre norske katolikker, satt i kirkebenkene rundt om da de første vietnamesere og polakker dukket opp. Selv tilhørte jeg da en ørliten menighet bestående av et par nordmenn og så de katolske, europeiske (og et par amerikanske) ektefellene til lokale norske menn og kvinner, og deres barn. Utlendingene var i flertall. Presten var utlending, tysk. Dette miljøet, i den grad noen i det hele tatt ville ha tatt seg bryet med å sette et navn på det, var internasjonalt. Jeg kan ikke huske at noen noensinne reflekterte over, eller analyserte og begrepsatte tilstanden. Det var en katolsk menighet kort og godt. Samtlige messer var på norsk – selv om utlendingene var i flertall, med noe iblandet latin på faste messeledd når det skulle være «fint». Ordet innvandrer var ikke oppfunnet enda, eller hadde enda ikke slukt alle andre ord. Vi brukte språket bedre, og snakket om flyktninger, innflyttere, emigranter, da disse kom. En innvandrer, slik ordet etterhvert brukes, er en person som defineres som et offer for noe, og som derfor trenger særlige hensyn. Mind you, det var ikke katolikkene i Norge som ga ordet innvandrer dette implisitte innholdet.

Så det er den politisk ideologiske måten innvandrerne ble tatt imot på som har laget et problem. I en idéell verden hadde katolske innvandrere rett og slett bare gått opp i de lokale katolske menighetene uansett hvor små de var, og demonstrert Verdenskirken i praksis. Kirken er ikke internasjonal, som du sier. Den er overnasjonal. Og det er hovedforklaringen på at katolske innvandrere er godt assimilert i samfunnet forøvrig. Katolikker har ingen spise og kleskodepreferanser, og heller ingen modernitetsproblemer. Som Jana påpeker her over, språket spiller ingen rolle fordi en katolikk kan gjenkjenne messen over alt. Så hvorfor er katolske innvandrere så dårlig assimilert innad i Kirken av alle steder? Pål Veiden på Minarva nett http://www.minerva.as/2010/09/13/jeg-er-ogsa-svak/ har skrevet det innlegget jeg lenge har drømt om å skrive. Sjekk gjerne ut denne samtidig http://www.minerva.as/2010/09/08/fordi-jeg-føler-det-slik/ – omtale av Dalrymples bok om følelsestyrranier. Poenget er at man definerte innvandrerne som svake. De som det måtte tilrettelegges spesielt for. Dette er i bunn og grunn respektløst fordi det gir innvandreren en annen standard enn den man krever av seg selv .Og der er vi enda. Veiden snakker om de svakes vetorett. Dette er ikke en rett de har gitt seg selv, men som har blitt tilrettelagt for dem av velmenende omgivelser.

Selvsagt kan såkalte konservative innvandrerne være en motvekt mot norske «raddiser». Dette er et poeng flere har nevnt, og det har mye for seg. Men forutsetningen er å være såpass involvert i den opprinnelige menigheten at ens egne holdninger kan ha en positiv innflytelse. Jeg er enig med deg i at de norske høymessene er fantastisk smeltedigler. Og er ikke det symptomatisk for Kirken egentlig? Så hvorfor da opprettholde nasjonalgruppene som en faktor i menighetslivet? For folk som har vært her i snart to generasjoner (som de fleste historikere regner en genreasjon, dvs 20 år)? Det er da ikke Kirkens ansvar å tilrettelegge for etniske sosiale fora – sjømannskirkesyndromet?

Så, nei. Jeg tror ikke det er så mye irritiasjon ute og går, egentlig – selv om det er det òg- som det er en sårhet over at Kirken i Norge ikke retter seg mot byen og landet lenger, altså det Urbi et Orbiperspektivet jeg etterlyste i det første innlegget som startet tråden. Jeg er helt overbevist om at den store trosmanifstasjonen sommerens prosesjoner kunne ha vært, ble kraftig redusert av altfor utstrakt bruk av utilgjengelige språk. Hvem mente man å henvende seg til? Jeg mener katolisismen helt unødvendig ble understreket nok en gang som noe fremmed og eksotisk – noe som drukner i resten av multikultigreiene.»

P. Lutz: Hva som ligger til grunn for avlaten

I kapittel XIII i sin bok om avlaten, den siste av kapitlene jeg har lagt ut på nett (les hele boka her), skriver p. Lutz ganske klart og tydelig at det er kjærligheten som er grunnlaget for den katolske avlatslæren:

Hele den tankegang som forklarer avlatslæren er i full overensstemmelse og i organisk sammenheng med den åpenbarte tro; så meget står fast for den kristne meditasjon som alvorlig fordyper seg i dogmene om frelsen, nåden og de helliges samfunn. Imidlertid er der en enda dypere realitet enn disse dogmer som ligger til grunn for avlaten; og den frem for alt er den prøvesten som setter oss i stand til å vurdere det ekte kristelige i avlaten. Kristendommens hjerte er kjærligheten. «Så har Gud elsket verden at Han gav oss sin Sønn, den Enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha det evige liv.» (Joh. 3. 16). «Så har Gud elsket oss,» det er det som er kristendommens opphav. Guds første gave er Hans kjærlighet. For dennes skyld blev Guds Sønn menneske, døde for oss og gav oss det vi trenger for å nå frem til Ham. Vår tro, vår anger, vår bønn, vårt håp på de evige goder, vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker, vårt moralske liv, alt det som er kristelig, spirer frem av denne første Guds gave.

Vi søker ikke Gud i første rekke fordi vi har opplevet vårt moralske sammenbrudd og fått et innblikk i vår synds mørke avgrunn, men fordi Gud elsker oss og drager oss. Kjærligheten er vår religions innerste sjel. Vil vi bli klar over hvorvidt en lære, en praksis, en institusjon er kristelig, må vi frem for alt drøfte i hvilket forhold den står til kristendommens absolutte verdi: Kjærligheten. Avlatslæren består denne prøve. Betrakt den fra hvilken side du vil, gjennomtenk alle dens grunnprinsipper og alle konsekvenser de innebærer, overalt møter du den guddommelige kjærlighet.

…..

P. Lutz: Uviljen mot avlaten har ingen hjemmel i den kristne troslære

I kapittel XII i sin bok om avlaten fortsetter p. Lutz med å kritisere den protestantiske trosforståelsen, mer konkret deres syn på mennesket fullstendige fordervelse:

Det var altså ikke misbruken, men selve de grunnprinsipper Luther bygget sin reformasjon på, som førte ham til å forkaste avlaten. Vi katolikker holder fast ved den, fordi Luthers oppfatning av det kristne liv og av Kirkens vesen ikke lar seg forene med Evangeliet, heller ikke med vår fornuft eller med vår religiøse og moralske erfaring. Bibelen kjenner ikke den til bunds fordervede natur; den forutsetter tvert om en menneskehet som er seg sitt fulle ansvar bevist, sin evne til frivillig å gjøre det gode og det onde.

Men syndefallets konsekvenser er alvorlige, og en overdrevet optimisme har heller ingen plass:

Den katolske oppfatning av mennesket har visst nok intet felles med J. J. Rousseaus sentimentale drømmer om vår naturs absolutte godhet; eller med den hedenske humanismes begeistring for den samme natur som skal være seg selv nok. En sådan åndsretning fortjente nok Luthers og alle alvorlige menneskers forakt. … Synden hørte middelalderen til, tenkte (noen). Denne tåpelige optimisme er ikke katolsk. Alle katolske kristne kjenner arvesyndens uhyggelige makt og sukker etter den opprinnelige renhet og fred. «Dagene i dette liv er korte og onde, oppfylt av smerter og trengsler; her besudles mennesket av mange synder, det besnæres av mange lidenskaper, plages av megen frykt, splittes av mange bekymringer … trykkes av fristelser, svekkes av nytelser, pines av armod» (Thomas a. K. Kristi Etterfølgelse III. 48).

Men Luthers forståelse blir likevel helt feil:

Men vi kan heller ikke forene Luthers mørke pessimisme med vår tro på Gud, vår Skaper, fordi Gud er god. … Vi forveksler ikke hangen til synden med selve synden. Ellers måtte vi også betrakte den naturlige trang til dyden som selve dyden. For mennesket har også gode tilbøyeligheter og evner. Selv Paulus, som Luther påberoper seg for å hevde den helt fordervede natur, vitner om det motsatte. Taler han ikke om «de hedninger som ikke har loven, men av naturen gjør de ting som er ifølge loven? Da er de, skjønt de ingen lov har, seg selv en lov. De viser nemlig at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter» (Rom. 2. 14-15). Paulus tenker sikkert på en del virkelig høymodige skikkelser i den antikke historie; og hvor mange menn og kvinner fant han ikke på sine apostoliske vandringer som et edelt sinnelag og et rent liv gjorde mer mottagelige for Jesu lære enn andre! Har menneskets natur bevart noe av sin opprinnelige adel: gode tilbøyeligheter, anelser, lengsler, hvor meget mere må vi ikke beundre Guds verk i mennesket, når Hans nåde har overvunnet syndens onde, når den Helligånd med Faderen og Sønnen «elsker mennesket og tar bolig i dets sjel»? (Joh. 14. 23), når Jesu bønn er blitt oppfylt – og Jesus blir alltid bønnhørt – Jesu bønn om at «den kjærlighet hvormed du har elsket meg må være i dem og jeg i dem?» (Joh. 17. 26).

Skal Kirken misjonere?

I en kommentar (fra Trond) til et innlegg som handlet om felles språk (latin) og innvandrere i Kirken i Norge, tok jeg ut følgende tekst og trykker den for seg selv:

… I tillegg har norske katolske ledere klart uttalt at Kirken forlengst hadde sluttet å misjonere blant lutheranere.

Man skal unngå “proselyttisme”, som det så fint heter. Hva nå enn ordet egentlig betyr, for det defineres aldri. Nå er det en gang slik at jeg faktisk vet godt hva ordet egentlig betyr og det betyr “forsøk på å endre noens oppfatning.” Altså misjonsvirksomhetens kjerne. At ordet oftest i praksis idag brukes om tvangskonvertering eller andre former for indusert konversjon (bestikkelser etc) blir de facto en tildekking av det hele. Når katolske ledere sier noe om”proselyttisme” og at man er mot dette, er det i norsk kontekst en helt meningsløs uttalelse, i tillegg til at det er de fide lære at man at ikke kan tvangskonvertere noen som helst. Det man egentlig er imot, er Kirkens plikt til å forkynne den sanne lære for alle og insistere på at den kun finnes én, udelelig og sann Kirke, slik doktrinen lærer oss.

Det er en bruddshermenutikk, for å bruke Pavens ord, som legges til grunn når man avviser som “proselyttisme” at det er en del av Kirkens misjon å konvertere f.eks lutheranere til den sanne tro. Helgener led og døde for det målet, i kjærlighet til de som var forvillet. Pater Lutz og pastor v.d Burg er bare et kjært minne, dessverre.

Kirkemenn HAR IKKE LOV til å gi opp Kirkens apostolat. Den postkonsiliære praksis på området har vært en udelt katastrofe, ikke minst for alle de sjeler som går fortapt på grunn av menneskelig unnfallenhet. Unam Sanctam Catholicam Ecclesiam ber vi på søndager, men blir det tatt på alvor?

For egen regning må jeg nok si at dette ikke treffer spikeren på hodet. Muligens kunne man si noe slikt for 20-30 år siden, men i dag syns jeg ikke dette (at man ikke vil misjonere) passer på andre katolikker i Norge enn noen ganske få og små grupper.

Msgr. Kjelstrup: Fra protestantismen til Moderkirken

Monsignore Karl Kjelstrup (han ble monsignore i 1925) utga i 1932 et hefte i serien: «Småskrifter til sannhetens forsvar», som han kaller «Fra protestantismen til Moderkirken». Han innleder heftet slik:

I dette lille hefte refereres en samtale mellom en norsk protestant av den dannede klasse – la oss kalle ham A. og en katolsk geistlig. Visstnok har forfatteren aldri hørt om en samtale som ord til annet lød som den her refererte, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at de tanker hr. A. fremsetter har jeg gjentatte ganger hørt uttale av protestanter (som tok det alvorlig med sin kristentro), når de var kommet i nærmere berøring med Moderkirken. …

Heftet fortsetter så som en samtale mellom presten og denne søkende personen, og av prestens svar tar jeg med noen interessante elementer. Først om protestantes nokså negative reaksjon da han overvar sin første messe:

Det er rimelig nok, når De ikke hadde de nødvendige forutsetninger til å dømme om gudstjenesten. Dertil kreves iallfall et minimum av kjennskap til den katolske kirkes lære, især læren om den nye pakts offerhandling, nattverdofferet eller den hellige messe. Altertjenesten med sine oldkirkelige symboler blir uforståelig for den som ikke vet at det hele er en offerhandling som samler menigheten i bønn og tilbedelse om den nye pakts påskelam som ofrer seg på alteret.

Dernest tar jeg med litt fra samtalen om i hvilken gra Den katolske Kirke er den eneste saliggjørende:

Den søkende: … Skjønt jeg således alene ved å bruke min sunne fornuft kan forstå at setningen «Hver blir salig i sin tro» er en skjebnesvanger villfarelse, fordi den gjør sannhet og løgn jevngode for Gud, må jeg dog tilstå at jeg steiler ved å høre den katolske kirke kalle seg «enesaliggjørende». Det lyder så altfor anmassende.

Presten: Jeg håper dog De forstår at dermed aldeles ikke menes at alle anderledestroende går fortapt? Meningen er bare at den katolske kirke alene har fått fullmakt av sin guddommelige stifter til å føre menneskene på livets og sannhetens veier, at den alene eier hele den åpenbarte sannhet og alle helliggjørelsesmidlene samt at den derfor er den eneste ordinære vei til salighetens oppnåelse. Enhver som uten egen skyld står utenfor den av Kristus stiftede kirke, men oppriktig søker sannheten og efter beste evne overholder Guds bud, regner vi for i det minste åndelig å tilhøre Kirken.

Hele heftet kan leses her.

P. Lutz: De egentlige årsaker til den lutherske uvilje mot avlaten

I kapittel XI i sin bok om avlaten skriver p. Lutz svært interessant om den egentlige grunnen til at Luther og de andre reformatorene ikke kunne godta den katolske avlatslæren:

Det var .. ikke de misbruk avlaten hadde gitt anledning til, som fikk de protestantiske reformatorer til å forkaste den. Deres motvilje hadde en meget dypere årsak. Hvilken? Var det uvitenheten om avlatens teologiske grunnlag? Til en viss grad ja. For uvitenheten var ikke liten. Luther selv tar Frelseren til vitne på at han ikke visste hva avlaten var for noe, da han reiste seg mot Tetzel, og vi ville nok tro ham uten ed når vi sammesteds ser hvor tilgjengelig han var for den motbydelige bakvaskelse som blev satt i omløp angående Tetzels avlatsprekener. Men uvitenheten alene kan ikke forklare reformatorenes voldsomme opprør mot avlaten. Støter vi på noe vi ikke forstår, så er jo det første vi føler trang til å søke opplysning, hvis vi absolutt mener å måtte uttale oss om saken, med mindre en forutfattet mening ligger så tungt på vår ånd, at en upartisk granskning ikke kan iverksettes. Og dette var tilfellet med reformatorene. De ideer ut fra hvilke Luther forsøkte, å gjenoppbygge kristendommen, reformasjonens vesentlige og grunnleggende anskuelser om synd, frelse, natur, nåde, sjelsliv, kirke, det var opphavet til kampen mot avlaten.

….

Les hele p. Lutz’ videre argument her.

Skroll til toppen