Slik argumenterer pave Pius XI bl.a. for å innføre festen for Kristus som Konge:
…. Å, for en lykke det ville være oss forunt å nyte, hvis de enkelte mennesker, familier og stater ville la seg styre av Kristus! Da kunne man, for å bruke de ord som Vår forgjenger Leo XIII for 25 år siden har rettet til alle biskoper i hele verden, lege så mange sår, da ville enhver autoritetsrett atter oppblomstre i sin opprinnelige kraft, da ville fredens goder vende tilbake, og sverdene og våpnene ville falle av hendene, med det samme alle mennesker beredvillig ville anta Kristi herredømme og vise Ham lydighet, med det samme enhver tunge ville bekjenne at Jesus Kristus er i Gud Faders herlighet. (Ene. «Annum sanctum» av 25. mai 1899).
For at de omtalte og i så høy grad attråverdige fordeler i desto rikere fylde må mottas og med desto, større stabilitet må forbli det kristelige samfunns. egenhet, bør kjennskapet til vår Frelsers kongelige verdighet få den størst mulige utbredelse.
Til å fremme dette mål synes intet å være bedre skikket enn
innstiftelsen av en egen og spesiell festdag for Kristus som Konge.
Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket med saker angående troen og formedelst dem å løfte folket til livets indre gleder, da øver de årlige høytider til minne om de hellige mysterier langt større innflytelse enn selv de viktigste dokumenter av hvilken som helst art som utgår fra det kirkelige læreembede.
For disse dokumenter falder som oftest i færre og kun i lærdere menns hender, mens slike festdager derimot slår inn hos alle troende og belærer dem. Hine dokumenter taler så å si kun én gang, de kirkelige festdager derimot hvert eneste år og i all fremtid. Dokumentene påvirker fremfor alt menneskenes forstand, festdagene derimot både forstand og hjerte, d. v. s. hele mennesket på en hellbringende måte. Det er jo en grei sak: Da mennesket består av sjel og legeme, så må det beveges og oppildnes formedelst festdagenes utvortes høytidelighet slik at det ved de vekslende riters skjønnhet i større fylde innstiger de guddommelige fordommer og forvandler dem i sitt kjød og blod; da blir disse mysterier på den måte hjelpemidler til fremgang i menneskets åndelige liv.
Forøvrig fremgår det av kirkehistoriens dokumenter at sådanne fester i århundrers løp ble innført, den ene etter den anden, alt ettersom det syntes nødvendig og nyttig for det kristelige folk. Det var f.eks. tilfellet når folket måtte styrkes i en felles fare eller måtte vernes mot heresienes snikende villfarelser eller i høyere grad skulle beveges og oppflammes til å minnes med hellig iver og i from takknemlighet noen troshemmelighet eller noen annen velgjerning av den guddommelige godhet.
På den måte begynte man fra den kristelige tidsalders første århundreder av å minnes martyrene i de hellige riter. Den gang pintes nemlig de kristne på det verste, og derfor skulle høytidelighetene til ære for martyrene, som den hellige Augustin sier, være en oppmuntring til å lide martyriet. (Sermo 47, de Sanctis). Likeså forholder det med de liturgiske æresbevisninger som senere ble gitt bekjennerne, jomfruene og enkene; disse kirkelige utmerkelser var fortrinnlige midler til å oppildne de troende til å utøve disse dyder som var like nødvendige også i fredstidene.
Men fremfor alt har de festlige høytider som ble innstiftet til ære for den saligste Jomfru, hatt den virkning at det kristelige folk ikke bare med større religiøs ærefrykt hyllet Gudsmoderen og den beskytterinne som alltid er til hjelp beredt, men at det også elsket henne med større varme som den mor som var etterlatt dem av Frelseren som ved testament. ….