2010

«Paven, Kirken og tidens tegn»

Katolsk, Paven /

Peter Seewalds bok om pave Benedikt har tittelen: Verdens lys: Paven, Kirken og tidens tegn. Erkebiskop Charles J. Chaput, O.F.M. Cap., i Denver, skriver interessant om den nye boka på First Things’ nettsider:

In his foreword to this remarkable book—structured as a conversation between Benedict XVI and journalist Peter Seewald—George Weigel praises the German Pope for his “frankness, clarity and compassion.” This is very true. It’s also an understatement. No serving bishop of Rome has ever spoken so openly and disarmingly as Benedict XVI does in Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times.

Benedict (as then-Cardinal Joseph Ratzinger) and Seewald have worked together in the past. While Seewald asks blunt questions, the Pope’s trust in him is clearly high. The resulting exchange between the two men is bracing and memorable, an absolutely mandatory read for anyone who wants a sense of the Petrine ministry and its burdens from the inside.

And yet, one comes away from this text with a mix of exhilaration and sympathy. The exhilaration springs from meeting in Benedict an extraordinary Christian intellect, articulate and unfiltered; a man prudent, generous, and penetrating in his judgment, candid in his self-criticism, brilliant but accessible in his thinking, and unshakeable in his faith. The sympathy flows from knowing that, in the current media climate, almost anything Benedict says may be hijacked to serve other agendas. …

Hva paven sa om kondomer og andre ting – i det boklange intervjuet

Katolsk, Paven /

John Allen har tydeligvis allerede lest bok-intervjuet på 180 sider, der pave Benedikt uttaler seg om mange spørsmål – mye om kontroverser over ting han har sagt og gjort de siste åra. Les gjerne denne interessante artikkelen. Om kondom-spørsmålet skriver Allen ganske balansert:

it’s the pope’s surprisingly nuanced comments on condoms which have excited international interest.

In chapter eleven of the book, Benedict tells Seewald that the anti-birth control teaching of Pope Paul VI in the 1968 encyclical Humanae Vitae remains an important witness against the “banalization of sexuality.”

Nonetheless, Benedict says that in carefully circumscribed cases – where the intent is to prevent the transmission of disease, not to prevent pregnancy – the use of a condom “can be a first step in the direction of moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants.”

The pontiff offers the example of a male prostitute, though the same line of reasoning could arguably be applied in cases of heterosexual couples where one partner is HIV-positive and the other isn’t.

That question has long been a subject of Catholic debate, even among cardinals. In 2006, the Vatican’s Pontifical Council for the Health Care Pastoral examined the question of condoms for married couples where one is HIV-positive and tentatively drew a positive conclusion, but no formal statement was issued – in part because of PR concern in the Vatican that such a limited concession would be heard by the world as blanket approval of condoms.

In a Nov. 21 statement, Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, said that the pope’s comments did not come out of the blue.

“Numerous moral theologians and authoritative ecclesiastical personalities have sustained, and still sustain, similar positions,” Lombardi said. “Nevertheless, it’s true that they have not been heard until now with such clarity from the mouth of the pope, even if it’s in a colloquial rather than magisterial form.” …

Hva paven virkelig sa om kondombruk

Katolsk, Paven /

Søndag morgen leser jeg mange reaksjoner på gårsdagens nyhet, der pave Benedikt omtaler bruk av kondomer. Det ser ut til at noen kommentarer bygger på en oversettelse av den italienske utgaven, som ser ut til å være lite presis (det er snakk om en mannlig prostituert som er HIV-smittet, og ordet rettferdiggjort brukes ikke). Les gjerne hele det aktuelle avsnittet fra den offisielle engelske utgaven (på Ignatius Press) under.

Sekulære aviser etc. misforstår i stor grad det paven sier (at han nå har forandret syn og åpner for bruk av kondom for katolikker!), og noen konservative katolikker hisser seg også opp – uten god grunn syns jeg nok. Pave Benedikt sier at seksualiteten må gjøres menneskelig og moralsk, da løser vi også HIV-problemet, mens kondomer er med og banaliserer sekesuelle handlinger.

«On the occasion of your trip to Africa in March 2009, the Vatican’s policy on AIDs once again became the target of media criticism.Twenty-five percent of all AIDs victims around the world today are treated in Catholic facilities. In some countries, such as Lesotho, for example, the statistic is 40 percent. In Africa you stated that the Church’s traditional teaching has proven to be the only sure way to stop the spread of HIV. Critics, including critics from the Church’s own ranks, object that it is madness to forbid a high-risk population to use condoms.»

The media coverage completely ignored the rest of the trip to Africa on account of a single statement. Someone had asked me why the Catholic Church adopts an unrealistic and ineffective position on AIDs. At that point, I really felt that I was being provoked, because the Church does more than anyone else. And I stand by that claim. Because she is the only institution that assists people up close and concretely, with prevention, education, help, counsel, and accompaniment. And because she is second to none in treating so many AIDs victims, especially children with AIDs.

I had the chance to visit one of these wards and to speak with the patients. That was the real answer: The Church does more than anyone else, because she does not speak from the tribunal of the newspapers, but helps her brothers and sisters where they are actually suffering. In my remarks I was not making a general statement about the condom issue, but merely said, and this is what caused such great offense, that we cannot solve the problem by distributing condoms. Much more needs to be done. We must stand close to the people, we must guide and help them; and we must do this both before and after they contract the disease.

As a matter of fact, you know, people can get condoms when they want them anyway. But this just goes to show that condoms alone do not resolve the question itself. More needs to happen. Meanwhile, the secular realm itself has developed the so-called ABC Theory: Abstinence-Be Faithful-Condom, where the condom is understood only as a last resort, when the other two points fail to work. This means that the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality, which, after all, is precisely the dangerous source of the attitude of no longer seeing sexuality as the expression of love, but only a sort of drug that people administer to themselves. This is why the fight against the banalization of sexuality is also a part of the struggle to ensure that sexuality is treated as a positive value and to enable it to have a positive effect on the whole of man’s being.

There may be a basis in the case of some individuals, as perhaps when a male prostitute uses a condom, where this can be a first step in the direction of a moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants. But it is not really the way to deal with the evil of HIV infection. That can really lie only in a humanization of sexuality.

«Are you saying, then, that the Catholic Church is actually not opposed in principle to the use of condoms?»

She of course does not regard it as a real or moral solution, but, in this or that case, there can be nonetheless, in the intention of reducing the risk of infection, a first step in a movement toward a different way, a more human way, of living sexuality.

Les et par grundige kommentarer HER og HER.

«Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge.»

Katolsk /

Slik erklærer pave Pius XI i desember 1925 at det skal feires en høytidelig fest for Kristus som verdens Konge i alle katolske kirke. Her er litt mer av konteksten til denne bestemmelsen:

… Og i sannhet! Det hellige år som iler sin ende i møte, byr Oss en overmåte velkommen anledning til å utføre den her kunngjorte hensikt: Den allgode Gud har nemlig henvendt de troendes hjerter og tanker til de himmelske goder som overgår al forstand, og har atter enten beriket dem med sin nådes gave eller gitt dem ny kraft til å vandre videre på den rette sti og nye impulser til å strebe etter fullkomnere ting. Om Vi da tar hensyn til de mange ansøkninger som er rettet til Oss eller Vi betrakter begivenhetene i det store jubileums forløp, så finner Vi rikelig grunn til den antagelse, at nå endelig er den av alle så etterlengtede dag frembrutt, på hvilken Vi kan forkynde at Kristus ved en egen og særskilt fest bør forherliges som

konge over hele menneskeslekten.

Denne guddommelige konge, i sannhet så vidunderlig i sine helgener, har nemlig i dette år, som Vi sa i begynnelsen mottatt en herlig hyllest derved at en ny skare av hans stridsmenn er blitt opphøyet med himmelske æresbevisninger. I det samme år blev det muliggjort for alle å beundre de seire som evangeliets forkynnere har vunnet for Kristus ved å utbrede hans rike – takket være den overordentlige utstilling av forskjellige ting som illustrerte de møysommelige arbeider på misjonsmarken. Og i det samme år endelig har Vi ved høytideligholdelsen av århundredeminnet om det nikenske kirkekonsil kommet i hu stadfestelsen av det menneskevordne Ords vesenslikhet med Faderen – et troens mysterium som den samme Kristi herredømme over alle folk hviler på som på sitt fundament.

Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge. Og Vi vil at denne fest skal feires hvert år overalt, på den hele Jord på den siste søndag i oktobermåneden, den søndag nemlig som umiddelbart går forut for allehelgensfesten.

Dessuten forordner Vi at der på samme dag skal fornyes

menneskeslektens årlige innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte.

som vår uforglemmelige forgjenger Pius X hadde befalt skulle gjentas hvert eneste år.

Bare for dette års vedkommende vil Vi at denne fest skal feires 31. ds., idet Vi selv på denne; dag vil holde en pontifikalgudstjeneste til forherligelse av Jesus Kristus som konge, og vil da forordne at den samme innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte må finne sted i Vårt nærvær.

Vi synes ikke å kunne avslutte det hellige år på en bedre eller mere passende måte. Og Vi tror heller ikke å kunne gi Kristus, tidenes udødelige konge, et større bevis på Vårt hi ertes takknemmelighet hvori Vi også inneslutter hele den katolske verdens takknemlige sinnelag – for de velgjerninger som i denne hellige tid er blitt ydet Oss, Kirken og alle katolske kristne.

Der foreligger heller ikke noen grunn, ærverdige, brødre, til utførligere å forklare dere av hvilken årsak Vi har dekretert at Jesu Kristi kongefest skal feires adskilt fra andre fester, hvori der allerede er innesluttet en viss antydning og festligholdelse av denne Vår Herres kongelige verdighet. Det er nok å gjøre oppmerksom på ett faktum: Riktignok er det så at Kristus i alle disse fester er hva man kaller festens materielle emne, men det formelle emne er allikevel aldeles forskjellig fra Kristi kongelige makt og kongelige tittel. Når Vi dessuten har henlagt denne fest på en søndag, så er grunnen den at ikke alene presteskapet – skal bringe den guddommelige konge sin hyllest ved den liturgiske offerhandling i og ved de prestelige bønner og salmer, men også folket skal være fri for de sedvanlige sysler for å kunne gi Kristus et strålende vitnesbyrd om sin hyllest og sin tjenestevillighet, oppfylt av en hellig fryds sinnelag. Den siste søndag i oktobermåneden forekom Oss å passe best til festligholdelsen av denne høytid, fordi kirkeårets løp med denne søndag nesten avsluttes. På den måte blir mysteriene i Jesu Kristi liv, hvis ihukommelse før i årets løp er blitt feiret, likesom fullendt og kronet ved Kristi kongedømmets høytid; og før Vi feirer alle helgeners forherligelse, forkyndes og prises Hans herlighet som triumferer i alle helgener og utvalgte.

Deres oppgave skal det derfor være, ærverdige brødre, og deres andel å sørge for at der forut for den årlige høytid på bestemte dager prekes for folket i de enkelte menigheter. Ved disse prekener blir folket nøyaktig undervist og formanet angående festens vesen, betydning og viktighet, for at det skal innrette sitt liv slik, at det er hine verdig som trofast og med iherdig iver underkaster seg den guddommelige konges herredømme. …

Ny kondomdebatt?

Katolsk, Paven /

Aftenposten, Vårt Land og sikkert mange andre aviser vil sikkert ha det til (de gjør det allerede) at pave Benedikt (og dermed Den katolske Kirke) skal ha forandret syn på bruk av kondom, når han sier følgende (fra BBC):

He said condoms could reduce the risk of infection with HIV, such as for a prostitute, in a series of interviews he gave to a German journalist.

The Vatican newspaper ran excerpts on Saturday.

The comments appear to soften the Roman Catholic Church’s hardline stance, which until now had banned the use of any form of contraception.

When asked whether the Catholic Church is «fundamentally against the use of condoms», the Pope is said to have replied, in the book entitled Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times:

«It of course does not see it as a real and moral solution.

«In certain cases, where the intention is to reduce the risk of infection, it can nevertheless be a first step on the way to another, more humane sexuality,» he said.

The Pope gives the example of the use of condoms by prostitutes as «a first step towards moralisation», even though condoms are «not really the way to deal with the evil of HIV infection».

The pope says that the «sheer fixation on the condom implies a banalisation of sexuality» where sexuality is no longer an expression of love, «but only a sort of drug that people administer to themselves».

Kardinal Kurt Koch om protestantiske kirkesamfunn

Økumenikk /

«De har gitt opp økumenikkens opprinnelige mål», sier vatikanets nye leder av Rådet for kristen enhet – som ble kardinal idag. Les fra han sier (fra the Tablet):

Cardinal-elect Kurt Koch, the new president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity (PCPCU), has accused Protestants of renouncing the original goal of ecumenism. They have succumbed to a relativistic view of ecclesiology based on shared communion between separate Churches, he said this week, and in doing so have abandoned the proper ecumenical aim of genuine unity.

“It is decisively in this postmodern mentality characterised by pluralistic and relativistic tendencies that is found the great challenge to the search for visible unity of the Church of Jesus Christ,” the Swiss archbishop said on Monday at the opening of the PCPCU plenary assembly in Rome marking the fiftieth anniversary of the pontifical council. In a theologically dense address to his first PCPCU plenary since becoming president last July, he said this mentality was found among not only Protestants but also “many Catholics”.

The PCPCU president, who is to be made a cardinal in today’s consistory, said the current crisis of ecumenism boiled down to what he called the two “profoundly different mentalities” that shape the way Catholics and Protestants describe the nature of the Church.

“The Churches and ecclesial communities born of the Reform have renounced the ori­ginal objective of ecumenism as visible unity and have substituted it with the concept of mutual recognition as Churches,” he said.

Cardinal-elect Koch said the Churches of the Reform were marked by the “grave phenomenon of ecclesial fragmentation” and had thus adopted an “ecclesiological pluralism”. He said this sees the goal of ecumenism as “reconciled diversity” of many Churches rather than the reconstitution of visible unity (while accepting diversity) in one Church. The ­cardinal-elect claimed that Protestant ­“pluralism” among different confessional Churches “contrasts with Catholic conviction that the true Church of Jesus Christ ‘subsists’ in the Catholic Church, in other words that she is already an existing reality”. “It is clear that there is a profound difference between this Protestant view and the Catholic and Orthodox interpretation according to which the ecumenical objective cannot be inter-communion but ‘communion’, within which eucharistic communion also finds its place,” he said. …

Pius XI: Det er nyttig å innføre en offentlig fest

Katolsk /

Slik argumenterer pave Pius XI bl.a. for å innføre festen for Kristus som Konge:

…. Å, for en lykke det ville være oss forunt å nyte, hvis de enkelte mennesker, familier og stater ville la seg styre av Kristus! Da kunne man, for å bruke de ord som Vår forgjenger Leo XIII for 25 år siden har rettet til alle biskoper i hele verden, lege så mange sår, da ville enhver autoritetsrett atter oppblomstre i sin opprinnelige kraft, da ville fredens goder vende tilbake, og sverdene og våpnene ville falle av hendene, med det samme alle mennesker beredvillig ville anta Kristi herredømme og vise Ham lydighet, med det samme enhver tunge ville bekjenne at Jesus Kristus er i Gud Faders herlighet. (Ene. «Annum sanctum» av 25. mai 1899).

For at de omtalte og i så høy grad attråverdige fordeler i desto rikere fylde må mottas og med desto, større stabilitet må forbli det kristelige samfunns. egenhet, bør kjennskapet til vår Frelsers kongelige verdighet få den størst mulige utbredelse.

Til å fremme dette mål synes intet å være bedre skikket enn

innstiftelsen av en egen og spesiell festdag for Kristus som Konge.

Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket med saker angående troen og formedelst dem å løfte folket til livets indre gleder, da øver de årlige høytider til minne om de hellige mysterier langt større innflytelse enn selv de viktigste dokumenter av hvilken som helst art som utgår fra det kirkelige læreembede.

For disse dokumenter falder som oftest i færre og kun i lærdere menns hender, mens slike festdager derimot slår inn hos alle troende og belærer dem. Hine dokumenter taler så å si kun én gang, de kirkelige festdager derimot hvert eneste år og i all fremtid. Dokumentene påvirker fremfor alt menneskenes forstand, festdagene derimot både forstand og hjerte, d. v. s. hele mennesket på en hellbringende måte. Det er jo en grei sak: Da mennesket består av sjel og legeme, så må det beveges og oppildnes formedelst festdagenes utvortes høytidelighet slik at det ved de vekslende riters skjønnhet i større fylde innstiger de guddommelige fordommer og forvandler dem i sitt kjød og blod; da blir disse mysterier på den måte hjelpemidler til fremgang i menneskets åndelige liv.

Forøvrig fremgår det av kirkehistoriens dokumenter at sådanne fester i århundrers løp ble innført, den ene etter den anden, alt ettersom det syntes nødvendig og nyttig for det kristelige folk. Det var f.eks. tilfellet når folket måtte styrkes i en felles fare eller måtte vernes mot heresienes snikende villfarelser eller i høyere grad skulle beveges og oppflammes til å minnes med hellig iver og i from takknemlighet noen troshemmelighet eller noen annen velgjerning av den guddommelige godhet.

På den måte begynte man fra den kristelige tidsalders første århundreder av å minnes martyrene i de hellige riter. Den gang pintes nemlig de kristne på det verste, og derfor skulle høytidelighetene til ære for martyrene, som den hellige Augustin sier, være en oppmuntring til å lide martyriet. (Sermo 47, de Sanctis). Likeså forholder det med de liturgiske æresbevisninger som senere ble gitt bekjennerne, jomfruene og enkene; disse kirkelige utmerkelser var fortrinnlige midler til å oppildne de troende til å utøve disse dyder som var like nødvendige også i fredstidene.

Men fremfor alt har de festlige høytider som ble innstiftet til ære for den saligste Jomfru, hatt den virkning at det kristelige folk ikke bare med større religiøs ærefrykt hyllet Gudsmoderen og den beskytterinne som alltid er til hjelp beredt, men at det også elsket henne med større varme som den mor som var etterlatt dem av Frelseren som ved testament. ….


Les hele hans encyklika fra 1925 her.

Eksempel på en anglikansk-inspirert liturgi

Liturgi, Økumenikk /


Mange lurer sikkert på hva det betyr at anglikanerne vil få beholde litt av sin liturgiske tradisjon når de blir katolikker. Bildet over viser litt av hva det innebærer – og forklarer også hvorfor noen (moderne) katolikker ikke liker det som nå er i ferd med å skje.

På nettesidene til en av disse menighetene ( i Texas) beskrives også messen slik: «THE HOLY SACRIFICE OF THE MASS Sunday: 7:30 a.m., 9:00 a.m., 11:00 a.m. and 6:00 p.m. (The Sunday morning Masses are according to The Book of Divine Worship, Rite I, and the Sunday evening Mass is celebrated in Latin according to the Missal of Paul VI).» Og menighetens historie beskriver slik:

Our Lady of the Atonement Church is a Roman Catholic parish of the Archdiocese of San Antonio, and is the first of several “personal parishes” erected in the United States for the Anglican Use Liturgy. This parish has no affiliation with the so-called “Continuing Anglican Movement,” nor with any branch of the Episcopal or Anglican churches. Rather, its members, many of whom are converts from the Episcopal Church, have been granted permission to retain some elements of the Anglican liturgical heritage while being fully Roman Catholic. Throughout the world the Catholic Church has numerous liturgical rites all under the authority of the Roman Pontiff, and the Church has always taught that there can be legitimate diversity in unity. While the liturgy used at Our Lady of the Atonement Parish is not a separate Rite, it is the only approved variation of the Latin Rite in the United States.

Pope John Paul II greets Fr. Phillips The creation of the “Anglican Use” parishes stemmed from the statement made by Pope John Paul II in 1980, as a result of a proposal from the bishops of this country to develop terms under which former Episcopal clergymen and other members of the Episcopal Church could be admitted to full communion in the Catholic Church while still retaining some elements of their liturgy, tradition and devotional life. On August 15, 1983, a small group of converts from the Episcopal Church was received into the Roman Catholic Church by the Most Reverend Patrick F. Flores, Archbishop of San Antonio, in the Cathedral of San Fernando. At the same ceremony, the Reverend Christopher G. Phillips, also a convert to the fulness of the Catholic Faith, was ordained by the Archbishop to be their pastor. These eighteen people were the founding members of Our Lady of the Atonement Parish. For the first time in the history of the Western Church a group of Protestants was welcomed into the bosom of Holy Mother Church with a Pastoral Provision which includes the right to seek the establishment of Personal Parishes under the authority of diocesan bishops, a unique liturgical use, particular devotional practices, and a married clergy on a limited basis. …

Anglikanere i resten av verden som blir katolikker

Økumenikk /

Det skrives mye om anglikanere i England som nå er i ferd med å bli katolikker, men det fins mennesker også i mange andre land som er i ferd med å gjøre det samme – i USA for eksempel. Og i USAhar man i 30 år hatt såkalte «Anglican use» menigheter, som har beholdt en del av sin liturgiske arv i alle disse år. Det har vært få menigheter, og de har vært fullt ut plassert i et vanlig katolsk bispedømme. Nå vil det bli mange flere, og de vil også løsrives vanlig vanlige bispedømmer og få sin egen (noemer frittstående) ordinarius:

For more than 30 years, groups of American Anglicans have prayed, labored and sacrificed to come home to Rome and live out their Catholicity within the Bark of Peter. A crack in the door was opened when Pope John Paul II created the Pastoral Provision, which allowed for married Episcopal priests to convert to Roman Catholicism. Following more theological training, they could then be ordained Catholic priests and live out their lives and ministries in the Catholic Church.

More than 100 Anglican and Episcopal priests took the Pope up on his unique offer. Within three decades several vibrant Anglican Use Catholic parishes were established and continue to grow in numbers.

Last year, another Roman pontiff, Benedict XVI, kicked the Vatican doors wide open to Anglicans when he announced Anglicanorum Coetibus calling for the worldwide establishment of Anglican Ordinariates. This news not only sent shock waves throughout the heart of Anglican England, it brought forth a tide of Anglican priests and their bishops who are willing to be fully united with their Apostolic roots and be the bedrock foundation of a yet-to-be-established English ordinariate.

This is entirely new ground. All Anglican Ordinariates, no matter where they are established in the world — England, the United States, Canada, Australia, Africa or elsewhere — are being developed from scratch without a blueprint in hand except, perhaps, for the few and flourishing Anglican Use parishes in America.

«I have thought for a long time that we, in this country, are perhaps more ready than any other,» Fr. Christopher Phillips, pastor of Our Lady of the Atonement Anglican Use Catholic Church, told a Becoming One gathering of American Anglicans Wednesday evening. «We have sizable parishes already in full communion with the Holy See.»

Fr. Phillips was referring not only to Our Lady of the Atonement, but also Our Lady of Walsingham Anglican Use Catholic Church in Houston and St. Mary the Virgin Anglican Use Catholic Church in Arlington. All three Texas-based Anglican Use parishes have been in existence for more than a quarter of a century and have been thriving Catholic congregations within their respective Catholic dioceses. At the same time, they have successfully maintained their own unique Anglican patrimony. … ….


Les mer om dette her. – Les også mer om hva som skjer i USA på dette feltet.

Salme 119 – He

Liturgi /

Lørdag leses til non åtte vers fra salme 119 som begynner med ‘h’ (på hebraisk):

Salme 119 (118), 33-40 (He)
v33 Herre, lær meg dine forskrifters vei, så vil jeg følge den helt til slutt.
v34 Gi meg forstand, så jeg følger din lov og holder den av hele mitt hjerte!
v35 La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den.
v36 Bøy mitt hjerte til dine lovbud og ikke til ussel vinning!
v37 Vend mine øyne bort fra svik, hold meg i live på din vei!
v38 Stadfest ditt ord for din tjener, så jeg kan ha age for deg.
v39 Ta bort den vanære jeg frykter, for dine dommer er gode!
v40 Se, jeg lengter etter dine påbud, hold meg i live ved din rettferd!

Nyheter fra England – hvordan blir tidl. anglikanske prester mottatt?

Økumenikk /

I går publiserte de katolske biskopene i England og Wales et brev der de ganske konkret beskriver hva som vil skje med anglikanere som nå ønsker å bli katolikker: De fem anglikanske biskopene vil bli ordinert til katolske prester før fasten begynner neste år, anglikanske prester (ca 50) vli bli ordinert til katolske prester til pinse, de troende vil bli opptatt i Kirkens fulle fellesskap til påske.

Dette er mye raskere enn vanlig, Hovedregelen er at en protestantisk prest skal vente minste tre år før han bli ordinert til katolsk prest, og er han gift (som vel de fleste av disse er), kan det ta mye lenger. Men vår Kirke kommer til å følge den gamle regelen som sier at en gift mann ikke kan bli biskop (og jeg tror alle de fem aktuelle anglikanske biskopene er gift).

It is expected that the retired former Anglican Bishops whose petitions to be ordained are accepted by the CDF, will be ordained to the Catholic Diaconate and Priesthood prior to Lent. This will enable them, together with the Ordinary and the other former Anglican Bishops, to assist with the preparation and reception of former Anglican clergy and their faithful into full communion with the Catholic Church during Holy Week.

Before the beginning of Lent, those Anglican clergy with groups of faithful who have decided to enter the Ordinariate will then begin a period of intense formation for ordination as Catholic priests.

At the beginning of Lent, the groups of faithful together with their pastors will be enrolled as candidates for the Ordinariate. Then, at a date to be agreed between the Ordinary and the local diocesan Bishop, they will be received into the Catholic Church and confirmed. This will probably take place either during Holy Week, at the Mass of the Lord’s Supper on Holy Thursday or during the Easter Vigil. The period of formation for the faithful and their pastors will continue to Pentecost. Until then, these communities will be cared for sacramentally by local clergy as arranged by the diocesan Bishop and the Ordinary.

Around Pentecost, those former Anglican priests whose petitions for ordination have been accepted by the CDF will be ordained to the Catholic Priesthood. Ordination to the Diaconate will precede this at some point during Eastertide. Formation in Catholic theology and pastoral practice will continue for an appropriate amount of time after ordination. …

Kristi kongefest – Encyklikaen Quas primas fra 1925

Gamle tekster, Liturgi /

Kommende søndag feirer vi Kristi kongefest i Den katolske Kirke. Denne festen ble innstiftet av pave Pius XI i 1925, og kom som et resultat av ‘det hellige år’ det året (se under). Så vidt jeg vet er det ingen norsk oversettelse av encyklikaen tilgjengelig, men jeghar nå funnet et gammelt hefte fra St Olavs forbynds forlag fra 1926 med en oversettelse av hele encyklikaen. Jeg holder på med renskriving av teksten (i dette tilfellet er det en del arbeid), og arbeides kan følges her.

I Kristi rike. Vi var nemlig av den mening at der umulig kan arbeides mere effektivt på å tilveiebringe freden og å befeste den end ved å gjenreise Vår Herres herredømme. Og der var virkelige tegn til stede som lot håpe på bedre tider: En velvillig og stadig voksende bevegelse blant folkene henimot Kristus og hans kirke som alene kan bringe frelse. En bevegelse som ga til kjenne at mange som hadde foraktet Frelserens herredømme og likesom hadde, vendt han rike ryggen, holdt på med skyndsomme skritt å vende tilbake til lydighetens plikter.

Og alt det som er hendt i løpet av det hellige år, alt det som er blitt gjort i dette evig minneverdige år – mon det ikke bidro meget til en forøket forherligelse av Kirkens stifter, Vår herre og høyeste konge? Det er vidunderlig i hvilken grad misjonsutstillingen har stimulert menneskenes tanker og hjerter og fylt dem med begeistring ved å se Kirkens daglige uavlatelige arbeide for utbredelsen av sin guddommelige brudgoms rike i alle land og selv på de mest fjernliggende øer i verdenshavene. Her lærte man å kjenne de store områder som er vunnet for den katolske tro ved dådskraftige og uovervinnelige misjonærers svette og blod. Og her kunne man også se hvor omfangsrike de regioner enda er som venter på å bli underlagt vår Konges frelsesbringende, milde herredømme. – Og de store folkeskarer som i jubelåret valfartet til den hellige stad fra alle verdens kanter under ledelse av sine biskoper og prester, hva siktet de alle til annet enn å lutre sine sjeler og ved apostlenes graver og foran Oss å bekjenne sin troskap mot Kristi rike for nu og for bestandig?

Og dette vår Frelsers herredømme syntes likesom omstrålet av nytt lys og ny glans, da Vi tilkjente seks bekjennere og jomfruer de himmelske hærskarers æresbevisninger etter nøye å ha prøvet den heroiske grad av deres dyder. O, hvor Vår sjel ble fylt av glede og trøst, da en umåtelig folkemengde i St. Petersirkens glans utropte etter det høytidelige dekrets forkynnelse: «Tu Rex Gloriæ, Christe! Du, herlighetens konge, Kristus». Mens mennesker og stater, bortvendt fra Gud, går sin ruin og sin undergang i møte, oppfylte av gjensidig hat og tvedrakt, vedblir Guds kirke å rekke menneskeslekten det åndelige livs næring, avler og oppfostrer generasjoner av hellige menn og kvinner. Kristus opphører ikke med å kalle til sitt himmelske rikes evige lykksalighet alle dem som Han kunne regne blant sine beste undersåtter slektninger i sitt jordiske rike.

Dessuten ble det i det store jubileumsår også sekstenhundrede år siden synoden i Nikea. Med glede forordnet Vi at dette centenarium skulle feires med store høytideligheter, og Vi selv ville festlig minne denne begivenhet i den Vatikanske Basilika; og det så meget mere som hin synode definerte at den Enbårne var av samme vesenhet som Faderen, (consubstantialitas) og at alle måtte anerkjenne denne sannhet som hørende til den katolske troslære, og fordi hin synode også innflettet i sin trosbekjennelse eller sitt symbolum de ord «cujus regni non erit finis – der skal ikke være ende på hans rike», hvorved den stadfestet Kristi kongelige verdighet.

Således har dette hellige år på mere enn én måte gitt anledning til å illustrere Kristi rike. Derfor forekommer det Oss at Vi gjør en gjerning som i fremragende grad ligger for Vårt apostoliske embede, når Vi oppfyller de bønner av så mange kardinaler, biskoper og troende som enten enkeltvis eller i fellesskap er rettet til Oss, og avslutter dette hellige år med å innføye i den kristelige liturgi en særegen festdag til forherligelse av Vår herre Jesus, Kristus som konge.

Det her gjeldende anliggende fryder Oss i den grad, at vi føler trang til åt drøfte det en stund med dere, ærverdige brødre! Deretter vil det være deres oppgave å tilrettelegge for folkets sans og fatteevne alt det Vi kommer til å si om den kult vi skylder Kristus som konge. det på den måte og i den hensikt at den årlige høytid Vi skal innføre må ledsages og følges av mangfoldige nyttige frukter for fremtiden.

Læren om Jesu Kristi kongedømme.

Det har allerede lenge vært alminnelig skikk og bruk i overført forstand å kalle Kristus konge, fordi Han i allerhøyeste grad og uten sammenligning overgår og overstråler på en ganske enestående måte alle skapte ting.

Således sier man om Ham at Han hersker, styrer og regjerer i menneskenes intelligens, ikke på grunn av at hans ånd overgår alle intelligenser i skarphet og ved omfanget av sin viten, men fordi Han selv er Sannheten og fordi alle dødelige er nødt til å øse sannheten hos Ham og å motta den av Ham i lydighet. … …

Opprinnelig var festen lagt til siste sødag i oktober, og den feires fortsatt på denne søndagen i den tradisjonelle latinske messen. Men for den nye messens del ble festen i 1969 flyttet til siste søndag i kirkeåret.

Salme 119 – Dalet

Liturgi /

Fredag leser vi åtte vers fra salme 119 (118) som åpner med bokstaven ‘d’. De fleste vers her starter med ordet ‘derek’, som betyr vei, v30 (over) begynner slik: ‘derek emuna bacharti’ = ‘trofasthetens vei har jeg valgt’.

Salme 119 (118),25-32 (Dalet)
v25 Jeg ligger hjelpeløs i støvet. Hold meg i live etter ditt ord!
v26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg. Lær meg dine forskrifter!
v27 La meg skjønne den vei dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under.
v28 Bittert gråter jeg av sorg. Reis meg opp etter dine ord!
v29 Hold meg langt borte fra løgnens vei og unn meg i nåde din lov!
v30 Troskapens vei har jeg valgt, dine dommer har jeg for øye.
v31 Jeg holder fast ved dine lovbud. Herre, la meg ikke bli til skamme!
v32 Jeg vil løpe den vei dine bud viser, for du frir mitt hjerte fra angst.

Forbedring av liturgien – og den gamle messen

Liturgi, TLM /

En engelsk prest skriver på sin blogg at liturgien i løpet av bare noen få år er blitt mye bedre – roligere og mer fokusert på Gud:

A strange thing is going on in the Church at the moment. Former liturgical enemies seem to be reconciling, lions lie down with lambs, all that sort of thing.

Going back a mere handful of years—well within the lifetime of this blog, at least in its earlier incarnation—the lines of battle were well drawn between those faithful Catholics who thought we should adhere faithfully to the liturgical books of Paul VI, and ‘those attached to the former books’, as Pope John Paul put it.

Now, of course, it is not a case of ‘former books’, for Pope Benedict has made both forms of the Roman Rite perfectly current, hoping, it is said, to recreate the Roman Rite anew without legislation or coercion. It will take time, but it is beginning to work.

To begin with, there is the more solemn style of celebration that he has introduced. We saw some excellent examples during the Papal visit to the UK. Some grumbled at the less traditional aspects of the Masses at Bellahouston and Birmingham, but really they should be comparing the whole thing to the Masses during the visit of Pope John Paul. The atmosphere was entirely different, … …

Ting skjer også ganske hurtig mht den tradisjonelle latinske messen, skriver han (men jeg kan ikke si at jeg ser dette i Norge så langt):

A few days ago, I met a brother priest at the seminary whom I had not seen for some time. He is, shall we say, not unknown in Catholic media circles. No, it isn’t Mgr Loftus. In passing he happened to mention to me that he was starting to celebrate the traditional Mass from time to time. I was taken aback, because although I am aware that this priest is on the more orthodox side of things, I had never associated him in any way with traddydom. He saw my surprise, and said quietly ‘yes, well, it’s the future, isn’t it?’

He’s not the only one. In one southern English diocese, about twenty per cent of the priests now celebrate the traditional Mass at least from time to time. Most of these are in their forties or younger. They haven’t stopped celebrating the Ordinary form as the norm, but, one might say that the Missa Normativa is no longer the Missa Formativa in their life or the life of their parish. I mean that behind their celebration of the Mass of Paul VI lies a positive experience of the Mass of Pius V ….

Kirkemøtet bringer fram gamle minner

Økumenikk /



Jeg følger følger ganske godt med på hva som skjer i Den norske kirke, og da jeg så at Svein Arne Lindø stod på valg til ny kirkeårdsleder, og senere også ble valgt, fulgte jeg ekstra godt med. Da jeg begynte svært ung, usikker og blyg på Bryne gymnas i 1971, var Svein Arne nemlig min mentor og veileder, leder av ei bibelbruppe i skolelaget – og betydde nok mer for meg enn han selv vet.

Jens Petter Johnsen har vært kirkerådsdirektør noen år nå, og han betydde mye for meg mine første år som ung student i Oslo, fra 1975. Jeg var med ham som hjelpeleder på 3-4 nyttårskonferanser som skolelaget arrangerte på Sagavoll folkehøyskole i Gvarv i Telemark, og jeg traff ham også ofte i Oslo disse første studentåra, mens han var ledertreningssekratær og assisterende generalvikar i Laget.

Biskop Eidsvig på Den norske kirkes kirkemøte

Katolsk, Økumenikk /

Vår egen biskop var på Den norske kirkes kirkemøte i går, og snakket varmt om de menneskelige relasjonene så nå fins mellom katolikker og lutheranere i Norge:

… Jeg forlot Den norske kirke i 1977, og efterhvert forlot jeg også Norge, for godt trodde jeg selv. Da jeg kom tilbake, noe forbauset, var det ikke bare et gjensyn med egne trosfeller og til nye oppgaver med dem; det var til noe mer enn et høflig gjensyn med Den norske og lutherske kirke: Til et liv og, langt på vei, felles mål med dere. Å overse den kristne tradisjon som samler det store flertall av folket, ville være dumt og arrogant; det skjønte jeg faktisk av meg selv.

Det som overrasket meg var at de par prosent av befolkningen jeg representerte, var verd mer enn positiv oppmerksomhet fra deres side. Jeg opplevde sterk kollegialitet og mennesklig støtte – langt utover hva høflighet skulle tilsi – om det var med biskop Kvarme eller den nyss avgåtte preses, Skjevesland, eller hvem det nå var av biskoper, andre geistlige eller lege. Jeg ble nesten urolig av å føle meg så hjemme blant dere. – Da min forgjenger, biskop J. W. Gran, oppsøkte sine lutherske kollegaer tidlig i 1960-årene, ble han høflig mottatt, men på et par unntagelser nær hadde han følelsen av at de ikke helt skjønte hva han ville.

Den mennesklige side av dette er viktig nok, men viktigere var erkjennelsen av å komme til noe felles. Det katolske er ikke lenger uten hjemstavnsrett, noe som i verste fall kunne forstyrre en protestantisk og nasjonal kirkelig tradisjon ved kunstnere og akademikeres konversjoner. Det virker som om dere håper at katolisismen kan gi dere mer enn prosesjonskors og votivlys uten at de lutherske prinsipper rokkes. …

Sitatet er fra biskop Eidsvigs hilsen på møtet, som kan leses her (pdf). Og her kan man lese mer om møtet.

Salme 119 – Gimel

Liturgi /

Gimel er ‘g’, og i de siste to versene er ordet ‘gam’ brukt, som oftest betyr ‘også’.

Salme 119 (118),17-24 (Gimel)
v17 Gjør vel mot din tjener, så jeg kan leve og holde dine ord!
v18 Lukk opp mine øyne, så jeg kan se de underfulle ting i din lov.
v19 Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!
v20 Min sjel fortæres stadig av lengsel etter dine dommer.
v21 Du har truet de frekke, forbannede, som farer vill og bryter dine bud.
v22 Ta spott og ringeakt bort fra meg, for jeg holder dine lovbud.
v23 Om høvdinger sitter og rådslår mot meg, grunner din tjener på dine forskrifter.
v24 Ja, dine lovbud er min lyst og glede, det er de som gir meg råd.

Salme 119 – Bet

Liturgi /

Vers 9 til 16 i salme 119 (118) – i onsdagen middagsbønn – starter for det meste med preposisjonen ‘be’, som beyr i eller med. Under den norske oversettelsen:

Salme 119 (118),9-16 (Bet)
v9 Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.
v10 Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill, bort fra dine bud!
v11 I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.
v12 Herre, lovet være du! Lær meg dine forskrifter!
v13 Med mine lepper regner jeg opp alle dommene fra din munn.
v14 Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom.
v15 Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier.
v16 Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.

Bønn for det ufødte liv – ved starten av advent

Katolsk, Paven /

Jeg sitter nå og forbereder en bønnesamling for det øfødte liv ved starten av advent i år – her i St Hallvard kirke, lørdag 27. november kl 17.00. Pave Benedikt minnet alle verdens katolikker om dette sist søndag under angelus:

Pope Benedict XVI is calling on all Catholics to join in a Vigil for All Nascent Human Life, to be celebrated in local parishes and dioceses Nov. 27.

After praying the midday Angelus together with those gathered in St. Peter’s Square, the Pope recalled that the event is «a joint initiative with the local Churches throughout the world and I have recommended it to be observed in parishes, religious communities, associations and movements too.»

«The time of preparation for Holy Christmas is a propitious moment to invoke divine protection for every human being called into existence, and also for a thanksgiving to God for the gift of life received from our parent,» he added.

The Hoy Father will celebrate the vigil in St. Peter’s Basilica on the eve of the First Sunday of Advent. The Congregation for Divine Worship and the Sacraments and the Pontifical Council for the Family collaborated in creating an outline for the vigil.

Fra zenit.org – jeg skrev også om det på denne bloggen 3. oktober.

Her er informasjon om bønnesamlingen i St Hallvard kirke – 27. november kl 17.00.

Skroll til toppen