Kommende søndag feirer vi Kristi kongefest i Den katolske Kirke. Denne festen ble innstiftet av pave Pius XI i 1925, og kom som et resultat av ‘det hellige år’ det året (se under). Så vidt jeg vet er det ingen norsk oversettelse av encyklikaen tilgjengelig, men jeghar nå funnet et gammelt hefte fra St Olavs forbynds forlag fra 1926 med en oversettelse av hele encyklikaen. Jeg holder på med renskriving av teksten (i dette tilfellet er det en del arbeid), og arbeides kan følges her.
I Kristi rike. Vi var nemlig av den mening at der umulig kan arbeides mere effektivt på å tilveiebringe freden og å befeste den end ved å gjenreise Vår Herres herredømme. Og der var virkelige tegn til stede som lot håpe på bedre tider: En velvillig og stadig voksende bevegelse blant folkene henimot Kristus og hans kirke som alene kan bringe frelse. En bevegelse som ga til kjenne at mange som hadde foraktet Frelserens herredømme og likesom hadde, vendt han rike ryggen, holdt på med skyndsomme skritt å vende tilbake til lydighetens plikter.
Og alt det som er hendt i løpet av det hellige år, alt det som er blitt gjort i dette evig minneverdige år – mon det ikke bidro meget til en forøket forherligelse av Kirkens stifter, Vår herre og høyeste konge? Det er vidunderlig i hvilken grad misjonsutstillingen har stimulert menneskenes tanker og hjerter og fylt dem med begeistring ved å se Kirkens daglige uavlatelige arbeide for utbredelsen av sin guddommelige brudgoms rike i alle land og selv på de mest fjernliggende øer i verdenshavene. Her lærte man å kjenne de store områder som er vunnet for den katolske tro ved dådskraftige og uovervinnelige misjonærers svette og blod. Og her kunne man også se hvor omfangsrike de regioner enda er som venter på å bli underlagt vår Konges frelsesbringende, milde herredømme. – Og de store folkeskarer som i jubelåret valfartet til den hellige stad fra alle verdens kanter under ledelse av sine biskoper og prester, hva siktet de alle til annet enn å lutre sine sjeler og ved apostlenes graver og foran Oss å bekjenne sin troskap mot Kristi rike for nu og for bestandig?
Og dette vår Frelsers herredømme syntes likesom omstrålet av nytt lys og ny glans, da Vi tilkjente seks bekjennere og jomfruer de himmelske hærskarers æresbevisninger etter nøye å ha prøvet den heroiske grad av deres dyder. O, hvor Vår sjel ble fylt av glede og trøst, da en umåtelig folkemengde i St. Petersirkens glans utropte etter det høytidelige dekrets forkynnelse: «Tu Rex Gloriæ, Christe! Du, herlighetens konge, Kristus». Mens mennesker og stater, bortvendt fra Gud, går sin ruin og sin undergang i møte, oppfylte av gjensidig hat og tvedrakt, vedblir Guds kirke å rekke menneskeslekten det åndelige livs næring, avler og oppfostrer generasjoner av hellige menn og kvinner. Kristus opphører ikke med å kalle til sitt himmelske rikes evige lykksalighet alle dem som Han kunne regne blant sine beste undersåtter slektninger i sitt jordiske rike.
Dessuten ble det i det store jubileumsår også sekstenhundrede år siden synoden i Nikea. Med glede forordnet Vi at dette centenarium skulle feires med store høytideligheter, og Vi selv ville festlig minne denne begivenhet i den Vatikanske Basilika; og det så meget mere som hin synode definerte at den Enbårne var av samme vesenhet som Faderen, (consubstantialitas) og at alle måtte anerkjenne denne sannhet som hørende til den katolske troslære, og fordi hin synode også innflettet i sin trosbekjennelse eller sitt symbolum de ord «cujus regni non erit finis – der skal ikke være ende på hans rike», hvorved den stadfestet Kristi kongelige verdighet.
Således har dette hellige år på mere enn én måte gitt anledning til å illustrere Kristi rike. Derfor forekommer det Oss at Vi gjør en gjerning som i fremragende grad ligger for Vårt apostoliske embede, når Vi oppfyller de bønner av så mange kardinaler, biskoper og troende som enten enkeltvis eller i fellesskap er rettet til Oss, og avslutter dette hellige år med å innføye i den kristelige liturgi en særegen festdag til forherligelse av Vår herre Jesus, Kristus som konge.
Det her gjeldende anliggende fryder Oss i den grad, at vi føler trang til åt drøfte det en stund med dere, ærverdige brødre! Deretter vil det være deres oppgave å tilrettelegge for folkets sans og fatteevne alt det Vi kommer til å si om den kult vi skylder Kristus som konge. det på den måte og i den hensikt at den årlige høytid Vi skal innføre må ledsages og følges av mangfoldige nyttige frukter for fremtiden.
Læren om Jesu Kristi kongedømme.
Det har allerede lenge vært alminnelig skikk og bruk i overført forstand å kalle Kristus konge, fordi Han i allerhøyeste grad og uten sammenligning overgår og overstråler på en ganske enestående måte alle skapte ting.
Således sier man om Ham at Han hersker, styrer og regjerer i menneskenes intelligens, ikke på grunn av at hans ånd overgår alle intelligenser i skarphet og ved omfanget av sin viten, men fordi Han selv er Sannheten og fordi alle dødelige er nødt til å øse sannheten hos Ham og å motta den av Ham i lydighet. … …
Opprinnelig var festen lagt til siste sødag i oktober, og den feires fortsatt på denne søndagen i den tradisjonelle latinske messen. Men for den nye messens del ble festen i 1969 flyttet til siste søndag i kirkeåret.