I min gjennomgang av pater Lutz hefte: «Hva har Luther å gi oss?», har jeg nå kommet til det I – 3, som har som overskrift: Sakramentene og Messeofferet fornektes. (Jeg tar ikke med dette for å være slem, men for å vise hvordan en av det katolske Norges beste teologer rundt 1950 formulerte sine – helt tradisjonelle – katolske synspunkter.)
3. Sakramentene og Messeofferet fornektes.
Etter hvert som Luther forvillet seg i sine virkelighetsfjerne forestillinger ble han mer og mer fremmed i den kristne nådes verden. Derfor var han heller ikke sen med å forkaste alle store kristne livsverdier så snart han ble oppmerksom på at de var uforenlige med hans oppfatning av frelsen og nåden. Sakramentene i første rekke måtte bli uforståelige for ham. De var «gjerninger». Hvordan kunne de gagne noe når de forledet den troende til å oppgi sin uvirksomme tro? Hvordan kunne en synlig ritus innebære en frelsende kraft fra Gud når ikke engang sjelen kunne bli delaktig i Gud ved et virkelig livssamfunn? Hvordan kunne sakramentene ha livgivende virkning når ikke engang Jesu korsoffer virkelig utslettet synden, men bare tok syndeansvaret fra oss? Luther holdt nok fast ved enkelte sakramenter. Men hans oppfatning av deres virkninger og virkemåte fjernet seg mer og mer fra den apostoliske tradisjon. I mange protestanters øyne ble de derfor til slutt helt verdiløse.
Især ble messeofferet og prestevielsen gjenstand for Luthers avsky. Av alle «gjerninger» stod messen for Luther i den skarpeste motsetning til frelsen «ved troen alene». Slik måtte det være. Jesu evige offer anskueliggjort for oss under en ritus som fremstiller Jesu død på korset og som forkynner den dype sannhet at Jesus på samme tid som Han ofrer seg selv personlig, frembærer også sitt mystiske legeme, Kirken, som en offergave for Gud, dette mysterium er noe uendelig opphøyet og oppløftende, når man vet at kristendom men er et fellesliv med Kristus. Har man mistet forståelsen herfor – og Luthers lære om den døde vilje og om syndens herredømme er en direkte fornektelse av denne tro så blir man også uimottagelig for messens mysterium og, som Luther, bare oppmerksom på de menneskelige småligheter, som dessverre hetter seg ved alle store ting.
[«Jeg sier at alle bordeller, alt mord, tyveri og hor er mindre onde enn papistenes vederstyggelige messe.» «Die blinden Pfaffen laufen zum Altar wie die Såue zum Trog» (preken i Weimar 1524, 15). Luther har skrevet mot messen og prestevielsen (Erl. 31), en bok som røper i hvilken sørgelig tilstand hans indre var på denne tid. Han forteller at Satan i egen person åpenbarte messens vederstyggelighet for ham. Og vi vil gjerne tro det. På hver side av boken merker man at, det er «løgnens far» som taler, med mindre Luther skrev den under et anfall av vanvidd.]
[En inngående forklaring av messeofferet og dets sammenheng med korsofferet finnes i forfatterens «Kors* og Alter» (St. Olafsforbundets forlag, Oslo)]
Med messeofferet og prestevielsen fratok Luther det kristne folk dets dyrebareste skatt, dets store trøst under jordlivets landflyktighet, Jesu virkelige og vesentlige nærvær i den hellige Eukaristi. Det er sant at Luther kjempet en rosverdig kamp for troen på Jesu legeme og blods virkelighet i sakramentet, mot andre reformatorer som ville forringe det til å være bare et minne eller et symbol. Allikevel er Luthers sakrament like så fattig og tomt som Calvins og Zwinglis. For hvor meget han enn kvier seg, alterets sakrament er uadskillelig fra messeofferet og prestevielsen. Med alle sine skjellsord og forbannelser skaffer han ikke den apostoliske tradisjon, oldkirkens og kirkefedrenes vitnesbyrd ut av verden. At han lot folk drikke av kalken er en tarvelig trøst. Denne kalk blir ikke Jesu blod, like så litt som brødet blir Jesu legeme når nattverden ikke feires av en prest . som ved den apostoliske suksesjon fikk del i Jesu eget prestedømme. Menighetens tro kan være rørende, den kan gi hva den katolske teologi kaller «den åndelige kommunion». Men troen erstatter ikke den prestelige fullmakt. Nattverdens sakrament er gått tapt i den protestantiske verden. I de protestantiske kirker bor Frelseren ikke. Den troende som går dit om søndagen, kan oppleve en andaktsstund ved å fordype seg i hellige minner og ord, men han opplever ikke denne gripende virkelighet at Jesus er ham personlig nær med sin guddommelige og sin menneskelige natur. Hva hjelper det å tenne en lampe for stemningens skyld! Hva hjelper all musikk, om det så er Bachs orgelkoraler og kantater, når Jesus er fraværende?
«Luther gav oss Bibelen!» svarer man. Dette er for det første usant. Den som gav oss Bibelen i den forstand at de hellige bøker nå kunne bli alle manns eie, det var ikke Luther, men Gutenberg. Og deretter: hva er Bibelen løsrevet fra dens levende sammenheng med den apostoliske tradisjon? En bok! Hva er en bok mot Kristus i Sakramentet! Et helt livs «uavhengig» bibellesning gir ikke så meget som en eneste eukaristisk kommunion.