Jeg har nå bearbeidet noe mer av pater Lutz’ hefte om «Hva har Luther å gi oss» – les det her. Bl.a. et kapittel om «Den Lutherske frelsesvisshet», der han bl.a. sier:
Hva var det som fikk Luthers stemning til å gå over fra fortvilelsen til freden? Det var troen, sier han, en heroisk tro, som ikke lar seg rokke av noen tvil. Det gjelder «å tro på Guds miskunnhet, skjønt han frelser så få og fordømmer så mange, han som i kraft av sin vilje gjør oss nødvendigvis fordømmelsesverdige.» Så heroisk Luthers tro imidlertid enn er, den gir allikevel ingen sann, ingen varig trygghet. Tvert imot! …
Hvorledes kom Luther egentlig til en så sørgelig forvrengning av evangeliet? Hovedårsaken ligger vel i den filosofiske utdannelse han fikk av sine nominalistiske lærere i Erfurt, som lærte ham å se kløfter og sprekker og revner over alt i tilværelsen. Kløft mellom forstanden og tingenes vesen, kløft mellom naturen og nåden, kløft mellom troen og fornuften, kløft mellom Guds hellighet og den moralske lov Han gav oss. I full overensstemmelse med denne filosofiske innstilling uttalte Luther f. eks. denne setning: «I teologien er det sant at Ordet er blitt kjød, for filosofien derimot er det simpelthen umulig og absurd.» …
Nei, vi katolikker leser nok evangeliet med andre øyne enn Luther. Når Jesus sier til oss at Han er vintreet og vi dets grener og at vi i samfunn med Ham er Faderens elskede barn, når han oppfordrer oss til å «bli fullkomne som vår Fader i himmelen» og sier at vi må «holde hans bud for å kunne gå inn til det evige liv», når Paulus lærer oss at «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd» og at vi er «Kristi levende lemmer», så tar vi disse ord for guddommelig sanne, og vi går ikke og ødelegger det glade budskap om liv, seier og fred de innebærer ved å uthule dem med nominalistiske spissfindigheter. Luther sier i sin kommentar til Galaterbrevet: «Hvis paven ville innrømme at Gud alene og bare av nåde rettferdiggjør synderen ved Kristus, så ville vi ikke bare bære ham på hendene, men kysse hans føtter.» Paven og de katolske teologer har aldri lært noe annet. Det katolske folk fikk aldri i kirkens navn fremsatt en annen lære. Denne tro er sjelen i de eldgamle liturgiske bønner og i de populære salmer og bønner på folkespråket. Men den frelse Gud skjenker oss ved Kristus, er en frelse som virkelig frelser, som virkelig utsletter synden, som virkelig gjenskaper ikke bare først etter døden, men fra det øyeblikk av vi blir «Kristi lemmer», «grener på vintreet». Frelsen er en livsenergi fra Kristus som senker seg ned i sjelen og som på en vital måte ved en levende tro blir tatt imot av sjelen, slik at den virkelig blir Guds barn ved et felles liv med Guds sønn, Vi har den mening om Guds virksomhet at den virker noe. For Gud betyr å virke det samme som å skape, altså å meddele en virkelighet. Nåden er en gjenskapende og oppløftende makt. Dens utspring er i Guds hjerte, dens dragning fører tilbake til Guds hjerte. Således blir Jesus for oss både Frelser og forbillede, både livskilde og livsnorm, altså på en dobbelt måte årsak til gode gjerninger. De gode gjerninger er altså ikke årsak til nåden, men virkninger av nåden, virkninger av en livskraft vi mottar av Gud. Gud elsker oss i den grad at Han vil meddele oss seg selv så meget som «en skapning kan romme Ham. Vel er det sant at vi bærer syndens straff og byrde under formen av syndige tilbøyeligheter i vår natur. Men Guds nåde gir også kraft til å overvinne dem.
[«Vi blir rettferdiggjort av nåde, fordi intet av det som forutgår rettferdiggjørelsen, hverken tro eller gjerninger, kan fortjene oss rettferdiggjørelsens nåde,» erklærer kirkemøtet i Trient, med den apostoliske tradisjon og med Augustinus, Thomas og alle katolske teologer.]