Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er første paragraf:
§ I. – Hva vil det si at paven er ufeilbar?
1. Pavens ufeilbarhet har intet å gjøre med hans personlige moralske liv, men gjelder bare den lære han forkynner. Pavene er ikke syndfrie, og heller ikke behøver vi å godkjenne alle de midler de (f. eks. i sin opptreden mot vranglærere) har brukt for å beskytte den rene lære.
2. Paven er bare ufeilbar i tros- og sedelæren, altså ikke for eks. når han uttaler seg om rent naturvitenskapelige spørsmål.
3. Pavens ufeilbarhet i tros- og sedelæren vil ikke si at han som et orakel kan løse alle religiøse problemer, heller ikke at han blir inspirert av Gud. Paven får ikke nye åpenbaringer av Gud. Hans ufeilbarhet gjelder, liksom Kirkens ufeilbarhet, bare bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har mottatt og nedlagt i Kirken.
Ufeilbarhet betyr mindre enn inspirasjon. Inspirasjon består i en særlig innvirken fra Gud, som beveger et menneske til å tale. Den pavelige ufeilbarhet består bare i at Gud ved et særlig forsyn våker over at paven ikke lærer noe falsk. Det kan hende at mange teologer og alminnelige troende er mer opplyst og har et dypere innblikk i troens hemmeligheter enn paven, og blir brukt av Gud tor å veilede ham. Dog er bare paven ufeilbar, dvs. bare om ham har vi Jesu garanti for at han blir bevart for villfarelser.
4. Paven er ikke ufeilbar hver gang han uttaler seg om et spørsmål vedkommende tros- og sedelæren. Hans ufeilbarhet er innskrenket til de tilfeller han avgjør noe «ex cathedra», dvs. som hele Kirkens overhode med den uttrykkelige vilje å forplikte alle troende til å holde noe for ufeilbart sant. Disse tilfeller inntreffer meget sjelden.
Paven er således ikke ufeilbar når han som privat person (som teolog eller forfatter) uttaler seg om et religiøst spørsmål, eller når han lar en avgjørelse publisere gjennom og i navn av en av sine domstoler eller kongregasjoner (pavelige ministerier, sammensatt av kardinaler og teologer).
Et forbilde på den pavelige ufeilbarhet har vi i den yppersteprestelige myndighet i den Gamle Pakt. Når det oppsto spørsmål angående «lys» (= læren) og «fullkommenhet» (= budene), var det ypperstepresten som ved hjelp av det hemmelighetsfulle «brystskjold til dom» (2 Mos. 28, 15-30) gav en definitiv avgjørelse. Også i den Nye Pakt, Kristi sannhetsrike, må det være en kompetent autoritet til å dømme mellom sannhet og løgn. Den Nye Pakt skal ikke stå tilbake for den Gamle, som med sine forskjellige innretninger «bare var en skygge av de kommende goder» (Hebr. 10, 1). Som den Nye Pakts store konge må Kristus ha et organ som Han åpenbarer sin vilje gjennom på en måte som ikke kan misforstås. Protestantismen med dens mange sekter, hvor hver kan legge sin egen mening i Bibelen, gjør Kristi kongedømme til en karikatur. …