Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:
Kristus har gitt sin Kirke den oppgave å føre alle mennesker til den evige salighet ved å lære dem den sanne tro og Guds hellige bud, ved å frembære det hellige Messeoffer og forvalte de hellige sakramenter, samt ved å lede og styre de troende. «Gå derfor hen og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt hva jeg har befalet eden (Matt. 28, 19-20)
Som innehaver av den tredobbelte myndighet, dei kirkelige lære-, preste- og hyrdeembete, har Kirken ikke alene den oppgave å skulle føre menneskene til den evige salighet, men den eier også de midler som utkreves for å kunne løse denne oppgave. Ved læreembetet settes Kirken i stand til å vise oss den vei som vi har å følge. Ved utøvelsen av presteembetet skaffer Kirken oss de nådegaver som er nødvendige for å kunne vandre ad denne vei. Ved utøvelsen av hyrdeembetet bevarer den oss imot lettsindig å forlate denne vei.
Kristus har lovet og sendt Kirken den Hellige Ånd, for at den til enhver tid må forkynne den sanne lære (Joh. 14, 26), forvalte sakramentene på rette måte (Joh. 20, 22-23) samt gi gagnlige forskrifter (Ap. gj. 15,28). Derfor er Kirken ved den Hellige Ånds særlige bistand ufeilbar i tros- og sedelæren.
Frelseren selv har gitt Kirken det tredobbelte løfte at Han vil være hos den, hos apostlene og deres etterfølgere, alle dager inntil verdens ende (Matth. 28, 20), at «sannhetens ånd» skal forbli hos den evindelig (Joh. 14, 16-17), og at helvetes porter aldri skal få overhånd over den (Matth. 16, 18).
Derfor kalles Kirken også av den hl. Paulus «Sannhetens støtte og grunnvoll» (1. Tim. 3, 15).
Det ufeilbare læreembete som Jesus Kristus har utrustet sin Kirke med ved den Hellige Ånd, trer alene da i kraft når paven som Kirkens øverste styrer avsier en kjennelse i trossaker eller i sedelæren – i overensstemmelse med Bibel og Tradisjon – og når denne kjennelse skal være bindende for hele Kirken. En sådan kjennelse kan skje på to måter: Enten er det Kirkens overhode, paven, som alene uttaler den for hele kristenheten bindende avgjørelse, eller det er en av paven stadfestet alminnelig kirkeforsamling som uttaler den.
«Pavens ufeilbarhet» vil selvfølgelig ikke si at Kirkens øverste styrere er syndefri. Den guddommelige bi stand som betegnes ved «ufeilbarhet», er heller ikke forjettet og tilsikret Petri etterfølgere i egenskap av private lærere, men kun i utøvelsen av deres offentlige læreembete, når de nemlig som Kirkens synlige overhode og øverste hyrde har å felle dom angående en tros- eller sedelære. Da pavens ufeilbarhet utelukkende angår spørsmål med hensyn til tros- og sedelæren, er det en selvfølge at den ikke utstrekker seg til naturvitenskapene, som t. eks. til astronomien og geologien, uten i det særegne tilfelle at der under en foregiven vitenskaps dekke oppstilles en villfarende mening mot troen, eller hvor vitenskapens resultater foregis å stride imot den åpenbarte sannhet. Den pavelige ufeilbarhet tjener som sådan kun til å utlegge og forklare de engang for alle givne åpenbaringssannheter, ikke derimot til å forkynne nye. Den forklarer og innskjerper de i den guddommelige sedelære i kristendommen Inneholdte bud, men den gir ingen nye.
Den guddommelige åpenbaring har, idet Gud har «talt til oss ved. Sønnen» (Hebr. 1, 1), fra selve Kirkens begynnelse av vært meddelt apostlene jullstendig ved Jesus Kristus og ved den Hellige Ånd som Han lovet.
Av skriftstedet hos Mattheus (28, 19-20) vil det stå klart for enhver at Kirkens tjenere må gå ut i all verden, og dette for å lyde Kristi bud. De drar derfor ut ikke bare til hedningelandene, men også til de kristne land som for århundrer siden har skilt seg fra den gamle Moderkirke. Når da Kirken sender sine prester til disse våre Brødre i Kristus, hvorav et stort antall sikkert tilhører Kirkens «sjel», så skjer dette i lydighet mot Kristi befaling og for å gjøre våre medkristne delaktig i Kirkens store åndelige rikdommer: den jullstendige apostoliske og evangeliske lære og de rike nådemidler, nemlig det hellige messeoffer og de hellige sakramenter. (Den katolske Kirke har 7 sakramenter).
Kirken fikk fra sin guddommelige stifter det verv å forkynne hans hellige lære for alle jordens folk. Som Kristi sanne Kirke kan den ikke bli sitt kall utro.
Våre forfedre var fast overbeviste om Kirkens guddommelige innstiftelse og om dens ufeilbare lære. De enkelte geistlige kunne tape den tillit man hadde til dem; men Kirkens hovedlærdommer stod alltid urokkelige.
Den kjente svenske lutherske geistlige, Nils Beskow, som for en del år siden nedla sitt embete i den svenske statskirke og vendte tilbake til den gamle Moderkirke, skriver i sin avhandling «Livstegn eller dødstegn»: «Jeg har vært i Sankt Peterskirken i Rom, den ærverdigste av alle kristne helligdommer. Jeg bøyde mine knær på gulvet under stille bønn, og det som grep meg, var en overveldende følelse av liv, liv, liv. Det var som jeg lyttet til et levende hjertes slag, og jeg tenkte på hvilket underbart liv som fra dette Rom med apostlenes og martyrenes graver nå i snart to tusen år har strømmet ut over verden, som en livets flod gjennom dødens mørke egn. Mange år er gått siden min pilgrimsferd til denne uforlignelige «Sjelens stad», og hva jeg den gang bare dunkelt ante i det jeg bøyde knær under den majestetiske kuppel i det gamle tempel, er nå for meg blitt en strålende visshet. Overbevist av historiens vitnesbyrd like så meget som av min egen erfaring av hva jeg selv har sett med mine øyne og hørt med mine øren, vet jeg nå at den katolske religion er en religion fylt av hellig liv.»
Ovennevnte er visstnok det siste skrift som utgikk fra pastor Beskows hånd, mens han ennå var luthersk geistlig («St. Olav», 7. mars 1930).