september 2011

Mikkelsmesse i dag

Liturgi, TLM /

Dagens feiring er i den gamle kalender forbeholdt bare erkeengelen Mikael, mens feiringen i den nye kalenderen er utvidet til alle de tre erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafel. På katolsk.no forklares dette ganske greit (se slutten av artikkelen):

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus’ martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.


Erkeengelen Mikael er blitt mindre viktig etter liturgireformen, fordi han nå ikke lenger har sin egen dag, og enda mer av to andre grunner.

1) Før 1969 ble han alltid nevnt i messens syndsbeskjennelse:

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre, at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre, be for meg til Herren vår Gud.

2) I stille messer før 1969 ba man alltid noen bønner etter messen (knelende foran alteret), bl.a. denne til erkeengelen Mikael:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Pave Benedikts triumf i Tyskland

Katolsk, Paven /

Peter Seewald har skrevet flere bøker om kardinal Ratzinger/pave Benedikt og uttaler seg interessant om pavens siste besøk i Tyskland. Han sier bl.a.:

The Kath.net interviewer asked Seewald who the Pope was referring to when he said during the vigil with young people, “(D)amage to the Church comes not from her opponents but from uncommitted Christians.” Seewald replied, “Probably you and me. The Pope is an encourager and a builder of bridges, but he also warns us. Every Christian needs new impulses to keep from becoming stagnant in his development, in his journey, his witness and his Christian conduct.”

Later in the interview Seewald said the Pope came to Germany to draw attention to problems, because “he does not want a fictitious peace but rather one that is genuine. He is anything but someone who covers things up with nice words or tries to put make-up on the seriousness of the situation with massive events, contrary to what (Hans) Kung and his friends assert.”

Først og fremst er intervjuet med Seewald et tydelig uttrykk for at pavens besøk i Tyskland var svært vellykket:

In an interview with the Kath.net news agency sent to CNA for publication, German Catholic reporter Peter Seewald said the recent papal trip to Germany was a victory for the humility and message of the Pope.

In the interview, Seewald, author of “Light of the World,” described the Pope’s visit as “a small miracle” because “shortly before there was a very aggressive, anti-clerical assault by the media.”

“All of this brings to mind George Orwell’s ‘1984,’ in which an imaginary enemy, a nightmare, is created in order to scare people.” “And yet,” Seewald noted, “despite all of this incredible effort by the media, an innumerable amount of people stood up and refused to be deceived.”

“They said the Germans would turn their backs on him and all kinds of other stupidities. There appears to be nothing more offensive in our times than being Catholic. As the magazine ‘Stern’ said, ‘The brief euphoria at the outset was followed by an irreparable distancing between the majority of Germans and their fellow countryman.’ It’s as if they were saying that everything would be wonderful and orderly in the world if the Vatican just ceased to exist.”

However, Seewald continued, “We were all witnesses to something much greater. Where were all the masses of critics and protesters? They never showed up. And yet 350,000 people made great sacrifices in order to personally listen to the Pope and to attend Mass with him. Millions watched on television. The Pope’s books are selling faster than ever … And undoubtedly never before has so much intelligence, wisdom and truth, so much of what is fundamental, been heard in Germany.”

According to Seewald, whose own conversion to Catholicism came after meeting then-Cardinal Ratzinger, “(t)hese words can no longer be ignored. They are the measure and the touchstone for the subsequent debates and the renewal of the Catholic Church in Germany.” The only “shadows” of the Pope’s trip to Germany were the massive attacks against him by the media, he said. …

Les hele intervjuet på Catholic News Agency.

Ikke-nyhet om paven og Luther

Paven, Økumenikk /

Vårt Land hadde i sin papirutgave i går en overraskende artikkel med overskrift «Paven hyller Luther», som i alle fall er en hel del bedre enn «Strides om paven tilga Luther», som NRK presterte å skrive et par dager tidligere – og som VL ser ut til å bygge på. Men VL skriver også uryddig ting som «Luther er på god vei inn i den katolske varmen …» etc.

NRK skriver bl.a. i sin artikkel:

… Etter besøket i Augustinerklosteret fredag har det startet en debatt om paven er i ferd med å rehabilitere Martin Luther og heve bannlysingen av ham.

Paven kom med uventet rosende ord om Luther under besøket og sa blant annet at «spørsmålet om gud» var «den dypt følte drivkraften» gjennom hele Luthers liv. Videre ble Luther hyllet av paven som «et stort vitne for troen» og at han var en «sann troende».

Ordene fra pave Benedikt XVI regnes som særlig viktige ettersom han, med sin tyske bakgrunn, er den første paven som har lest Luthers skrifter og kjenner godt til protestanter. …

Diskusjonen om katolikkers syn på Luther kommer etter et lite foredrag pave Benedikt holdt for lutheranere i Erfurt – samme dag som han deltok i en økumenisk bønnegudstjeneste samme sted, som jeg skrev om her. Hele pavens tale til «the Council of the Evangelical Church in Germany» kan leses her i engelsk oversettelse.

Catholic World Report skriver her om problemet enkelte har med å forstå hvorfor og for hva paven kan rose Luther og også dagens protestantiske kristne:

… But now here comes Pope Benedict XVI, a fellow German, visiting his homeland and speaking to German Evangelical Christians, i.e. Lutherans, as we call them here. The Holy Father seems comfortable talking about Luther with Lutherans, even talking with obvious regard and sympathy for Luther. Shocking?

Not to those who have followed the nuances of Catholic teaching on non-Catholic Christians as it has developed, especially as expressed in the teaching of the Second Vatican Council and in papal teaching since then. Not to those who are dissatisfied with a spiritual cold war among western Christians or who don’t need to refight the battles of the 16th century in order confidently and placidly to affirm their Catholic faith. And not to those familiar with Benedict XVI, theologian and pastor.

What stands out about Pope Benedict’s comments is how nonchalantly he talks positively about Luther, without betraying the slightest hint of a compromise regarding the fundamental issues dividing Catholics and Protestants. Someone might think, “Well, Pope Benedict knows this is not the 16th century. He knows that we should not treat Protestants today as if they were the original Protestants who broke with the Catholic Church.”

True enough. But Luther was the original Protestant. Pope Benedict shows how a Catholic can have a certain sympathetic reading of Luther, notwithstanding the same Catholic’s rejection of Luther’s repudiation of the Catholic Church. In this way, a Catholic can see what is most important when it comes to assessing Luther—not denying the problems with him but also not overlooking what Luther got right or demonizing him. …

Hl. Kosmas og Damian

Liturgi /

I går eller i dag feres de hellige Kosmas og Damian, og på katolsk.no kan vi lese hvorfor den gamle og den nye kalenderen har to ulike dager: «Deres minnedag er i vest 26. september, de ble tidligere minnet den 27, men den dagen opptas nå av den hellige Vincent de Paul. 27. september var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. I øst feires de 1. juli, 17. oktober eller 1. november. De ble gjort til skytshelgener for alle leger og apotekere. De nevnes i messens romerske kanon (Eukaristisk bønn I) og i forberedelsene til den bysantinske messen.»

Mange katolikker husker sikker den lange listen av helgener i starten av kanon – Kosmas og Damian er de to siste helgene som nevnes:

… Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerike, alltid rene jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesus Kristus mor den salige Josef, hennes ekteviede, dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus, Linus, Kletus, Klemens, Sixtus, Kornelius, Kyprian, Laurentius, Krysogonus, Johannes og Paulus, Kosmas og Damian og alle dine hellige. …

I dagens matutinbønn (i den gamle kalenderen) leser vi følgende om de to helgenene (Kilikia ligger i Lilleasia):

Cosmas and Damian, who were eminent physicians in the time of the Emperors Diocletian and Maximian, were brothers, and Arabs by race, but born in the city of Aegea in Cilicia. Not more by their knowledge of medicine than by the power of Christ they healed diseases which had been hopeless for others. When the Prefect Lysias learnt to what faith they belonged, he commanded them to be brought before him, and questioned them as to their way of life, and the confession of their religion ; and then, forasmuch as they freely owned themselves Christians and the Christian faith needful to salvation, he commanded them to worship the gods, under threats of torments and a most cruel death. But when he found that it was but in vain to lay such things before them, he said : Bind their hands and feet together, and put them to the sharpest of the question. And he was obeyed, but nevertheless Cosmas and Damian abode still of the same mind. Therefore they were cast into the depth of the sea, bound as they were, but they came forth again, whole and unbound. The Prefect, therefore, who would have it that it came to pass so by force of art magic, cast them into prison. On the morrow he haled them forth again, and bade cast them upon a great fire, but the flame turned away from them. He was pleased then to have them tormented in divers and cruel sorts, and lastly, smitten with the axe. Thus did they bear witness for Christ Jesus even until they grasped the palm of their testimony.

Jesus vekker opp enkens sønn fra de døde

Liturgi /

I dag hører vi i evangeliet fra Luk. 7, 11-16 om det som skjedde i landsbyen Nain – om vi går i den tradisjonelle messen, men i den nye messen brukes ikke dette evangeliet noen søndager. (Oppdatering: Teksten er oppført for 10. søndag år C, men i praksis brukes den bare 2 ganger på ca 40 år – se kommentarene.)

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke.» Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.» og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: «En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.»

Selv tenkte jeg først på den store gleden vi opplever ved å høre denne fortellingen; om hvordan Jesus hjelper denne stakkars enken, som mistet det mest dyrebare (og eneste) hun hadde. Evangeliet viser også tydelig Jesu makt også over døden. Men i en av sine prekener viser den hellige Augustin til andre elementer i teksten, og snakker om åndelig liv og død:

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo.
44th Discourse on the Words of the Lord.

That her son was called again to life was the joy of that widowed mother; that souls of men are every day called to life is the joy of our Mother the Church. He was dead in body they have been dead in mind. His death was outward, and was outwardly bewailed; their inward. Death has been neither mourned for nor seen. But He has sought for them, Who has seen that they are dead, and He only has seen that they are dead, Who has been able to make them alive. If He had not come to raise the dead, the Apostle had not said: «Awake, you who sleep, and arise from the dead, and Christ shall give you light.» (Eph. 5. 14)

Jeg kjenner selvsagt denne teksten godt (den er også lett å huske), men jeg kunne ikke huske at den er søndagsevangelium i Den katolske Kirke i vår tid. Foreløpige undersøkelser viser også at den bare brukes tirsdag etter 24. søndag i kirkeåret – altså bare én gang i året i en hverdagsmesse (i den nye kalenderen). Litt sjokkerende (og helt unødvendig) at «ekspertene» på slutten av 60-tallet tok bort denne tradisjonelle prekenteksten.

Pave Benedikts økumeniske tale i Erfurt

Paven, Økumenikk /


Pave Benedikt besøkte i går det tidligere augustnerklosteret i Erfurt (nå protestantisk), der Martin Luther var munk en årrekke. Han talte til lutherske/evangeliske kirkeledere og sa mot slutten av sin tale:

…. Prior to my visit there was some talk of an «ecumenical gift» which was expected from such a visit. There is no need for me to specify the gifts mentioned in this context. Here I would only say that, in most of its manifestions, this reflects a political misreading of faith and of ecumenism. In general, when a Head of State visits a friendly country, contacts between the various parties take place beforehand to arrange one or more agreements between the two states: by weighing respective benefits and drawbacks a compromise is reached which in the end appears beneficial for both parties, so that a treaty can then be signed.

But the faith of Christians does not rest on such a weighing of benefits and drawbacks. A self-made faith is worthless. Faith is not something we work out intellectually and negotiate between us. It is the foundation for our lives. Unity grows not by the weighing of benefits and drawbacks but only by entering ever more deeply into the faith in our thoughts and in our lives. In the past fifty years, and especially after the visit of Pope John Paul II some thirty years ago, we have drawn much closer together, and for this we can only be grateful. …

Les hele pavens tale her.

Pave Benedikt imponerer tyskerne

Paven /

I alle fall er «Der Spiegel» imponert. De skrev mye negativt om paven før hans besøket i Tyskland, men nå leser vi om hvor imponerte de er over han klare tale og «fingerspitzgefühl». Her er noen utdrag:

It has been billed as Pope Benedict XVI’s most difficult trip abroad to date. But so far in Germany, the pope has not sought to shy away from controversy. His bluntness has surprised many — and could transform the visit into a rousing success. …

… many Vatican observers have noted that it could end up being the most difficult trip of his six-year-old papacy. And it could ultimately resemble his trip to Britain last October — a trip which began with heavy criticism of the Catholic Church and widespread protests only to become a wildly successful visit and a boon to Benedict’s image. …

It was, however, his speech to the German Bundestag which has been the most parsed since his arrival. Even before he got to Berlin, Vatican observers, studying the speech on the plane on the way to Berlin, were astounded at what they read. It was as if the old Joseph Ratzinger had returned, the theology professor who never really wanted to become pope.

He did not mince words. He spoke about nature and reason and demanded from the parliamentarians an increased sense of moral responsibility for ecology and equality. It was a very political speech. It was courageous. And it was unique.

A politician’s «fundamental criterion and the motivation for his work as a politician must not be success, and certainly not material gain,» the pope said. «Politics must be a striving for justice, and hence it has to establish the fundamental preconditions for peace.» A politician’s success, he continued, should be «subordinated to the criterion of justice, to the will to do what is right, and to the understanding of what is right.» Pointedly, he added «we Germans … have seen how power became divorced from right, how power opposed right and crushed it.»

Fordommer mot katolikker

Generelt, Katolsk /

Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:

«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.

Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.

Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.

Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?

Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….

Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.

«Også tempelet (synagogen) er Guds hus»

Katolsk, Paven /

Pave Benedikt holdt en interessant tale for jødiske ledere i Berlin i går, der han la mye vekt på hvor mye jøder og kristne har felles. Han sa bl.a.:

… In this place, remembrance must also be made of the Kristallnacht that took place from 9 to 10 November 1938. Only a few could see the full extent of this act of contempt for humanity, like the Berlin Cathedral Provost, Bernhard Lichtenberg, who cried out from the pulpit of Saint Hedwig’s Cathedral: «Outside, the Temple is burning – that too is the house of God». The Nazi reign of terror was based on a racist myth, part of which was the rejection of the God of Abraham, Isaac and Jacob, the God of Jesus Christ and of all who believe in him. The supposedly «almighty» Adolf Hitler was a pagan idol, who wanted to take the place of the biblical God, the Creator and Father of all men. Refusal to heed this one God always makes people heedless of human dignity as well. What man is capable of when he rejects God, and what the face of a people can look like when it denies this God, the terrible images from the concentration camps at the end of the war showed. …

Hele talen kan leses (på engelsk) her.

Imbredagene om høsten – evangeliet om kvinnen som salvet Jesu føtter

Katolsk, Liturgi /

Onsdag, fredag og lørdag hadde/har vi høstens imbredager (dvs. fastedager). Det var i «gamle dager» fire slike fasteuker i løpet av året, og det er mulig også etter 1970 å markere disse dagene, uten at jeg vet at det gjøres noen steder (der man bruker den nye kalenderen).

Teksten for denne fredagen er det kjente evangeliet fra Lukas 7:36-50:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

I dagens matutinlesninger (i den gamle kalenderen) leser vi så pave Gregor den stores kommentarer til denne teksten:

Homily by Pope St Gregory the Great. 33rd on the Gospels.
Of what is the Pharisee that was exalted by self-righteousness a type, but of the Jewish people And of what the woman which was a sinner and came and wept at the Lord’s feet, but of the conversion of the Gentiles She brought an alabaster box of ointment, and stood at His feet behind Him weeping, and began to wash His Feet with tears, and did wipe them with the hairs of her head, and kissed His Feet, and anointed them with the ointment. Of us, therefore, even of us, was that woman a type, if after our sins we turn unto the Lord with all our heart, and imitate the example of her repentant grief. And of what is the ointment a type, but of the sweet savour of a good reputation Whence also Paul saith (God maketh manifest the savour of His knowledge by us) in every place for) we are unto God a sweet savour of Christ. (2 Cor. ii. 15)

If therefore we do good works, whereby we gain for the Church the savour of good reputation, what do we but pour ointment upon the body of the Lord But the woman stood at the Feet of Jesus, behind Him we stood opposite to the Feet of the Lord, what time we were in sin, and went contrary unto His ways. But when we turn again, and truly repent us of our sins, we stand behind His Feet, for we follow His footsteps against Whom we once contended. The woman washed His Feet with her tears and we do in very deed the same when we show the tenderness of sympathy to any of His humbler members, when we feel with His Saints in their tribulations, when we make their woes our own.

We wipe the Lord’s Feet with our hair when we give charity, even out of such things as we have ourselves no need of, to His holy ones, with whom we feel in their trials, in as far as our heart so sympathizeth, that the bounty of our hand showeth the truth of our compassion. He washeth the Feet of the Redeemer, but wipeth them not with his hair, who feeleth for the sufferings of his neighbours, but nevertheless, relieveth them not, even out of such things as he himself hath no need for. He weepeth, but wipeth not, who offereth words of tenderness, but sootheth not sorrow by giving such things as be lacking. The woman kissed the Feet and we do fully the same, if we warmly love those whom out of bounty we support, so that the neediness of our neighbour is not grievous unto us, nor the penury which we relieve a weariness to us, nor, when the hand is giving what is needful, the heart is untouched by compassion.

Den tradisjonelle liturgien bør heller reformeres på nytt igjen – heller enn å «reformere reformen»

Liturgi, TLM /

Bloggeren som kaller seg «A Sinner» skrev nylig i en kommentar til en annen blogg:

I have often said that we should RE-ATTEMPT the Reform rather than attempting to reform the Reform. There’s no reason we should feel irrevocably trapped in our «first try.» To use a computer analogy, we can return to our most recent «saved copy» (though I’d prefer the edition we use as our «starting» point be pre-62 even) and then re-attempt reforming it using what we’ve learned from the experiment of this first iteration of reform. Something like the Vernacular for the propers at least…is likely to be kept. Other things are likely to be discarded.

På sin egen blogg skriver han videre hva han mener (Og jeg tar det med fordi jeg syns det er interessant, og fordi pave Benedikt har tillatt at begge messeformene blir brukt bl.a. fordi de på en positiv måte skal kunne påvirke hverandre.):

There is a lot of talk in some circles about a «reform of the reform.» Usually it comes from that … influential category who waffle between trad positions and neoconservative ones. People who clearly «highly sympathize» with traditionalism, but are unwilling to publicly portray themselves as purists.

The idea is often that «liturgical abuse» is the cause of most of the problems in the New Liturgy, and that simply by dressing it up, by approaching it with a better ‘ars celebrandi’ we can make it at least tolerable and more what «Vatican II intended» …. . Just do it in Latin, ad orientem, with nice vestments, use chant and incense, always use Eucharistic Prayer #1, and voila!

Now, it’s true that there is nothing about the Novus Ordo that requires that it be celebrated in a patronizing vernacular translation in polyester vesments as a «four hymn sandwich.»

But, a lot of the problems are inherent to the rite itself, especially the removal of numerous little gestures and details. So, the «reform of the reform» crowd will tell you…the solution is simply bringing back the maniple … etc.

But, even then, there are problems inherent to the text itself; the butchered Offertory, of course, the cut Prayers at the Foot of the Altar and Last Gospel, the totally artificial three-year lectionary, the Frankenstein reworking of the Collects, a very blithe reworking of the calendar, …

Han skriver så videre i 8 punkter om hva man kan gjøre – hvordan man kan bruke den tradisjonelle messen og forandre den litt:

1) Vernacular. I think allowing a nice hieratic vernacular translation of the Old Rite (ala the Anglican Missal and Anglican Breviary) would cause a huge explosion in its popularity, and remove 95% of the objections and hesitance people have to it. …

2) Audibility. …

3) Scripture. …

4) The Calendar. …

5) The Psalter. Moving into the Breviary, …

6) The Antiphonary. …

7) Other expansions. …

8) Attitude. …

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 25. september

TLM /

Messen blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien kl 19.00.

Se tekster og bønner for denne 15. søndag etter pinse HER – programmet for messen HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig) Messe XI og Credo I.

Ang. menighetens deltakelse i messen er det denne gangen tatt med i programmet:

Vi ber alle synge godt med på messens ordinarium – det står angitt når forsanger (F) og alle (A) skal synge. Når Kyrie synges 3×3 ganger, veksles det også annen hver gang mellom (F) og (A).

Under inngangsprosesjonen (før messen starter) synger vi denne gang følgende salme:

På sannhets fjell en bygning står, hvis høye spir til himlen når. Dens grunnsten ble av Herren lagt, derfor den står tross helveds makt.

I dette hus der finnes fred med tro / og håp og kjærlighet, med næring, legedom og ro / for hver, som vil derinne bo.

Fra dette tempel livets drott / oss viser vei til himlens slott. Så vandrer vi med fremstrakt hånd / til Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Et bispedømme har valgt å gi den tradisjonelle messen en sentral plass

Liturgi, TLM /

NLM-bloggen skriver at den tradisjonelle latinske messen ble feiret på festdagen for domkirkens innvielse i Sale, Australia. De skriver:

… one of the most interesting things about this Mass was not the mere fact of it happening but also the fact that this Mass, offered in the usus antiquior, was offered as the main 11:00am Sunday Mass for this dedication Sunday.

Mange bilder kan sees her.

Jeg må reservere meg – 2

Liturgi, TLM /

Jeg skrev også for bare noen timer siden et innlegg kalt: «Bør liturgireformen reformeres – eller gis opp?» Det innlegget var i stor grad høyttenkning fra min side; jeg har ikke konkludert på dette punktet, og det er heller ikke slik at jeg uttrykker at det bare er én løsning på liturgiproblemene – det er tvert imot slik at det bør være mange tilnærmingsmåter og strategier for å fremme en bedre liturgi i Kirken.

Men det tidligere innlegget uttrykker synspunkter, og viser til en begynnende bevegelse/ forandring blant prester og teologer som i flere år har arbeidet med liturgispørsmål, og som inntil nå bare har snakket om en «reform at liturgireformen», der man tar utgangspunkt i messen fra 1969 og forsøker å forbedre den, mest ved at man velger alternativer innenfor denne messen som gjør den mest mulig verdig.

Innlegget uttrykker at man nå (og jeg merker det selv, etter å ha feiret den gamle messen regelmessig i snart fire år) like gjerne kan ta utgangspunkt i messen fra 1962 (og hele den tradisjonelle liturgien, til alle sakramenter osv.) når man vurderer hvordan messen og de andre sakramentene best kan feires. Samtidig vet vi at mange/ de fleste ikke klar for en slik måte å tenke på ennå, og det ligger ingen ønske om å tvinge noen til å tenke som oss. (Men det hadde vært fint om det kraftige presset mot å bruke Kirkens gamle ritualer – som det jo nå er fullt tillatt å bruke – snart kunne opphøre.)

Jeg må reservere meg – 1

Katolsk /

Jeg skrev for noen dager siden et innlegg der jeg spør: «Forandres forståelsen av Vatikankonsilet?«. Father Z. skriver nokså skarpt imot en del av disse tankene i et senere innlegg; der hans hovedpodeng er at det ikke kan være snakk om å fire på ting som konsilet tydelig har bestemt i sine tekster. På den annen side (men det er ikke nytt) kan det være synspunkter (men ikke bestemmelser) fra konsilet som man ikke trenger å ta så alvorlig, og så er det jo hele den store debatten om hvordan konsilet skal tolkes/ forstås, der man jo ikke trenger å være enige. Man diksuterer jo tolkningen av konsilet nettopp fordi man ikke er enige om hvordan det skal tolkes. Han skriver:

… speculation about the “Doctrinal Preamble” offered by the CDF to the SSPX during their meeting of 14 September, last. I wrote about that here.

The speculation rises to a climax in an assertion that the “Doctrinal Preamble” might constitute a “Copernican Revolution” concerning the documents of the Second Vatican Council and subsequent Magisterial teaching.

Again, what Rorate posted from Messa in latino is a long piece of speculation about the hypothetical text of the “Doctrinal Preamble”. From my reading of what they posted, if the speculation is correct, nothing new has been offered.

As much as I enjoy astronomical comparisons, the claim about a “Copernican Revolution” isn’t accurate. It suggests something new and challenging has been offered. Not quite.

First, the hypothetical “Doctrinal Preamble” is supposed to say that the SSPX must express concerns in a respectful manner. That was already a point made in the conditions for further dialogue offered by the Holy See and accepted by the SSPX in 2008. Nothing new there. …

Bør liturgireformen reformeres – eller gis opp?

Liturgi, TLM /

På NLM-bloggen er det et svært interessant innlegg om den såkalte «reform of the reform» bevegelsen. En person – som bare kaller seg ‘a sinner’, får i kommentarene Fr. Thomas Kocik til å forandre mening, og egentlig gå med på at reformbegrepet (fra 1996) kanskje ikke er så fruktbart å bruke lenger. ‘A sinner’ oppsummerer debatten slik:

I think «reform of the reform» became «dressing up Novus Ordos» by default because, well, there wasn’t much else people could actually DO (while remaining obedient). Trads, of course, weren’t as concerned about obedience in some cases, but while the whole «indult» system remained in place, I think that version of RofR emerged as sort of «the best we could hope for.» Summorum Pontificum changed all this though, and in some ways makes the RotR idea obsolete, as there is no longer any need to «start with the Novus Ordo».

Forandres forståelsen av Vatikankonsilet?

Katolsk, Paven, Teologi /

For et par dager siden la Vatikanet fram noen betingelser til SSPX, betingelser for at man skulle kunne fortsette (og konkretisere) samtalene om forsoning. Det interessante i disse betingelsene er at de skiller tydelig (uten at vi kjenner detaljene) mellom trossetninger som alle må være enige i, og synspunkter man har lov til å være uenige om.

Det springende punkt her er nå (inntil vi får kjennskap til detaljene) hvor store deler av 2. Vatikankonsils dokumenter som hører til gruppen «det man kan være uenige om» – det meste, det var jo et pastoralt konsil, ikke et dogmatisk? På Rorate Cæli leser jeg i alle fall en ganske dristig forståelse av hva dette kan bety:

In 1988, addressing the Chilean bishops, Cardinal Ratzinger affirmed, «The truth is that this particular Council defined no dogma at all, and deliberately chose to remain on a modest level, as a merely pastoral council; and yet many treat it as though it had made itself into a sort of ‘superdogma’ which takes away the importance of all the rest.»

While affirming his remaining attachment to Vatican II, Benedict XVI, on this September 14, 2011, brought down the taboo of the Council. For while no Pope could free a Catholic from the decisions of dogmatic Councils, the Pope, by way of the text of the Congregation for the Doctrine of the Faith, liberates the souls from those of a pastoral Council. From now on, one may be of the Church without holding on to the controversial points of Vatican II. In 2007, the helmsman of the Church had already undermined the monopoly held by the Novus Ordo. Four years later, he removes from the Conciliar doctrine its non-negotiable character and its exclusivity. It is not any longer the alpha and the omega of the life of the Church; that life is now once again refocused on its object: Faith.

It is true that, in small steps, the Catholic world, and the Curia in particular, faced with what John Paul II called the «silent apostasy», have allowed themselves to be interested in the Traditional world, once exiled and condemned, now increasingly esteemed. A French bishop said a while ago that he felt forced to bow to this movement, because the youth was present in it. In Rome, the major master of ceremonies lifts from the dust the traditional ornaments of which the Supreme Pontiffs, from Pius IX to Pius XII, made use. In the doctrinal domain, some parallelism is to be found, even though it is less evident. After Benedict XVI accepted to discuss the Vatican II texts with the Society of Saint Pius X, some prelates, especially the younger ones, decided to find out in the archives what was unanimously believed before the Council. Very slowly, the phenomenon begins and widens, to the detriment of the aggiornamento… And voices rise up in Italy denouncing the spirit of the Council, which has not let fresh air in, but rather a freezing gust. These voices are those of a Monsignor Gherardini and of the author of his preface, Bishop Oliveri. Those of a Roberto de Mattei or of a Bishop Schneider. All take up their pens and do not hesitate to openly demand that the taboo of the Council be finally shattered. …

Jomfru Marias smerter – dagen etter Korsets opphøyelse

Liturgi /

Dagen etter festen for Korsets opphøyelse passer det å minnes jomfru Marias smerter da hun stod ved korset. I den tradisjonelle kalenderen kalles dagen: Septem Dolorum Beatae Mariae Virginis – II. classis- Det er alså en ganske stor festdag, mens det i den nye kalenderen er en (mindre) minnesdag. Til Matutin i dag leser vi i den gamle kalenderens lesning 4, 5 og 6:

From the Sermons of St Bernard, Abbot of Clairvaux. «On the twelve stars.»

4
The Martyrdom of the Virgin is set before us, not only in the prophecy of Simeon, but also in the story itself of the Lord’s Passion. The holy old man said of the Child Jesus, Luke ii. 34, Behold, this Child is set for the fall and the rising again of many in Israel; and for a sign which shall be spoken against; yea, said he unto Mary, a sword shall pierce through thine own soul also Even so, O Blessed Mother! The sword did indeed pierce through thy soul! for nought could pierce the Body of thy Son, nor pierce thy soul likewise. Yea, and when this Jesus of thine had given up the ghost, and the bloody spear could torture Him no more, thy soul winced as it pierced His dead Side His Own Soul might leave Him, but thine could not.

5
The sword of sorrow pierced through thy soul, so that we may truly call thee more than martyr, in whom the love, that made thee suffer along with thy Son, wrung thy heart more bitterly than any pang of bodily pain could do. Did not that word of His indeed pierce through thy soul, sharper than any two-edged sword, even to the dividing asunder of soul and spirit, Heb. iv. 12, Woman, behold thy son! John xix. 26. O what a change to thee! Thou art given John for Jesus, the servant for his Lord, the disciple for his Master, the son of Zebedee for the Son of God, a mere man for Very God. O how keenly must the hearing of those words have pierced through thy most loving soul, when even our hearts, stony, iron, as they are, are wrung at the memory thereof only!

6
Marvel not, my brethren, that Mary should be called a Martyr in spirit. He indeed may marvel who remembereth not what Paul saith, naming the greater sins of the Gentiles, that they were without natural affection, Rom. i. 31. Far other were the bowels of Mary, and far other may those of her servants be! But some man perchance will say Did she not know that He was to die? Yea, without doubt, she knew it. Did she not hope that He was soon to rise again? Yea, she most faithfully hoped it. And did she still mourn because He was crucified? Yea, bitterly. But who art thou, my brother, or whence hast thou such wisdom, to marvel less that the Son of Mary suffered than that Mary suffered with Him? He could die in the Body, and could not she die with Him in her heart? His was the deed of that Love, greater than which hath no man, John xv. 13; her’s, of a love, like to which hath no man, save He.

SSPX i Vatikanet i dag

Katolsk, Teologi /

I dag møtes Troskongregasjonen med biskop Fellay og andre representanter for SSPX, og mange er spente på hva som kommer til å skje. Vatikanet har så langt skrevet om møtet (fra Rorate Cæli):

… This preamble enunciates some of the doctrinal principles and criteria of interpretation of Catholic doctrine necessary for ensuring fidelity to the Magisterium of the Church and to the sentire cum Ecclesia, while leaving open to legitimate discussion the theological study and explanation of particular expressions and formulations present in the texts of the Second Vatican Council and of the Magisterium that followed it.

In the course of the same meeting, some elements were proposed regarding a canonical solution for the Priestly Fraternity of Saint Pius X, which would follow the eventual and hoped-for reconciliation. …

Det springende punkt er vel hva Vatikanet sier man må være enige om, og hvor man åpner for ulike forståelser – men det faktum at man åpner for uenighet på en del ganske viktige områder, er viktig (fra Father Z.):

… «The great novelty comes from the Roman side. Le Figaro has learned that the Holy See could, for the first time, admit that these aspects fought by the “Integrists” are not considered as “essential” to the Catholic faith to the point of keeping outside the Church those who do not admit them. And that what is foundational to the Catholic faith for twenty centuries is the sole [aspect] considered fundamental for communion with the Holy See, and not the interpretation from the last Council to this day.»

All along I have been saying it. All along. People of good will can differ on theological points and still remain in unity. People of good will can attain unity even when they disagree on matters which are by no means clear. The history of the Church’s great Councils underscores this fact. …

Skroll til toppen