Jeg skrev også for bare noen timer siden et innlegg kalt: «Bør liturgireformen reformeres – eller gis opp?» Det innlegget var i stor grad høyttenkning fra min side; jeg har ikke konkludert på dette punktet, og det er heller ikke slik at jeg uttrykker at det bare er én løsning på liturgiproblemene – det er tvert imot slik at det bør være mange tilnærmingsmåter og strategier for å fremme en bedre liturgi i Kirken.
Men det tidligere innlegget uttrykker synspunkter, og viser til en begynnende bevegelse/ forandring blant prester og teologer som i flere år har arbeidet med liturgispørsmål, og som inntil nå bare har snakket om en «reform at liturgireformen», der man tar utgangspunkt i messen fra 1969 og forsøker å forbedre den, mest ved at man velger alternativer innenfor denne messen som gjør den mest mulig verdig.
Innlegget uttrykker at man nå (og jeg merker det selv, etter å ha feiret den gamle messen regelmessig i snart fire år) like gjerne kan ta utgangspunkt i messen fra 1962 (og hele den tradisjonelle liturgien, til alle sakramenter osv.) når man vurderer hvordan messen og de andre sakramentene best kan feires. Samtidig vet vi at mange/ de fleste ikke klar for en slik måte å tenke på ennå, og det ligger ingen ønske om å tvinge noen til å tenke som oss. (Men det hadde vært fint om det kraftige presset mot å bruke Kirkens gamle ritualer – som det jo nå er fullt tillatt å bruke – snart kunne opphøre.)