2012

I dag feiret jeg minnedagen for den hellige Antonius av Firenze (også kalt Antoninus, dvs den lille Antonius) – en dag jeg ikke kan huske at jeg har feiret før. Dagen ble nemlig tatt at av kalenderen i 1969, men han minnes fortsatt i den tradisjonelle kalenderen, og jeg feiret en tradisjonell (privat) latinsk messe i dag. Det er i det hele ganske mange helgener som er blitt borte fra kalenderen; en viss justering må nok stadig til, og noen helgener som forsvant oppfattes etter hvert som mindre viktige. Men denne hellige Antonius virker ganske viktig, når man leser det grundige stykket om ham på katolsk.no, der det bl.a. står:

… Hans skrifter som en praktisk moralist er av spesiell interesse i dag, og hans Summa moralis som han skrev kort før sin død, regnes allment som grunnlaget for moderne moralteologi. Han var bevisst de nye problemene som ble skapt av sosial og økonomisk utvikling, og han forfektet at staten hadde plikt til å gripe inn i økonomiske saker av hensyn til det felles beste og å gi hjelp til de uheldige og trengende. Han var en av de første kristne moralistene som lærte at penger som ble investert i handel og industri, var sann kapital, derfor var det lovlig og ikke åger å kreve renter av den.

De siste årene av sitt liv opptrådte Antoninus som florentinsk ambassadør, og de ville ha sendt ham som sin representant til keiseren i 1451 hvis ikke sykdom hadde hindret ham i å forlate Firenze. Men i 1455 og 1458 ledet han delegasjoner sendt av regjeringen til paven. Han ble utnevnt av pave Pius II (1458-64) til en komité for å reformere det romerske hoffet.

Etter tretten års oppofrende tjeneste som erkebiskop døde Antoninus den 2. mai 1459 i Firenze. Pave Pius II ga instruksjoner for begravelsen, som han selv presiderte over åtte dager senere. I denne tiden utsondret den dødes legeme en søtlig lukt. Antoninus ble gravlagt i klosteret San Marco. Hele byen sørget. Da Antoninus døde, så den salige Konstantius Bernocchi av Fabriano hans sjel stige opp til himmelen, en visjon som ble tatt med i helligkåringsprosessen.

Antoninus ble helligkåret den 31. mai 1523 av pave Hadrian VI (1522-23). Det er karakterisert at det var nettopp denne kortlivede paven, som hadde radikale og drastiske ideer for kirkelig reform, som helligkåret Antoninus. Hans minnedag er 10. mai, men dødsdagen 2. mai nevnes også. Minnedagen ble i 1969 strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum. …

Vi feirer denne dagen 5. søndag etter påske. Alle tekstene kan man lese HER på latin og norsk og hele programmet for messen er HER.

Dagens inngangsvers lyder slik i oversettelse:

Forkynn det glade budskap og la det høres, alleluja; forkynn det til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk, alleluja, alleluja. Rop med jubel til Gud, all jorden, syng salmer til hans navn, gi ære til hans pris.

Og evangeliet – fra Joh. 16, 23-30 – er slik på norsk:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: dersom dere ber Faderen om noe i mitt navn, skal han gi dere det. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn; be, og dere skal få, så deres glede kan bli fullkommen. Dette har jeg talt til dere i lignelser. Den time kommer da jeg ikke mer skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen. Den dag skal dere be i mitt navn, og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er gått ut fra Gud. Jeg er gått ut fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater atter verden og går til Faderen.» Hans disipler sier til ham: «Se, nå taler du fritt ut og sier ingen lignelse. Nå vet vi at du vet alt og ikke trenger til at noen spør deg; derfor tror vi at du er gått ut fra Gud.»

Jeg siterer her reglene (i 1963) for hvordan de troende kunne delta aktivt i messefeiringen. Mange vil sikkert bli overrasket over hvor nye som var tillatt og anbefalt – og også morsmålet kunne brukes til en viss grad. Det var altså ikke denne deltakelse av lekfolket som sjokkerte mange i 1969 (da den nye messen kom). Og om man har vært i en tradisjonell messe i Frankrike (eller Tyskland), vil man den dag i dag finne mye aktiv deltakelse og en del bruk av morsmålet. Slik skriver O’Connel (se også DEL 1 og DEL 2):

6. But fuller participation in low Mass is achieved when the entire congregation takes part actively by replying aloud to the celebrant and saying aloud with him, in Latin, those parts of the Mass which are especially theirs, the so-called «dialogue Mass.» The first and simplest form of this is when all the people make the simpler and shorter liturgical responses (Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias, etc.).

7. A higher degree of participation is achieved when the entire congregation recites the responses appointed for the server at low Mass, (It is not necessary – perhaps not even desirable at first – that the people should be able to answer all the prayers of preparation at the beginning of Mass; nor is it essential that they should be able to do this before passing on to the third degree of participation.) and the communicants recite with the celebrant the triple Domine, non sum dignus before their Communion. A third and more complete degree of active participation is attained when those present recite aloud with the celebrant, in Latin, the parts of the Ordinary of Mass that they sing at high Mass and also the entire Pater noster (including Amen). The fourth and most complete form of the dialogue Mass (possible only for highly trained communities) occurs when those present recite the Introit, Gradual, Offertory, and Communion with the celebrant.

8. That a dialogue Mass may succeed it is evident that the celebrant must recite those parts of the Mass that are to be said aloud clearly and in a tone that can be easily heard throughout the church, aided if necessary in a large church – by a microphone or a loudspeaker; and for the parts that people are to recite with him in a voice that not only enables them but invites and encourages them to join in, and leads them along.

While a dialogue Mass is highly desirable to achieve the active participation of the people in Mass, it is not of obligation, nor is any one of its four possible forms imposed – it is for the rector of the church to judge which of these is feasible at any time – but if it is used it must follow one or other of these forms and other parts of the Mass may not be recited aloud.

Til slutt (i det jeg tar med) skriver han også litt om hvilket språk man kan bruke:

9 a) In high Mass only Latin may be used for liturgical texts.
b) In low Mass for direct participation of the people, i.e., when they recite aloud with the celebrant any one of the liturgical texts that they are allowed to say aloud only Latin may be used. But if (in accordance with local custom) they wish to add prayers and popular chants – which should be in keeping with the parts of the Mass at which they are used – these may be in the vernacular.

10. On Sundays and feast days it is desirable at low Mass that the Epistle and Gospel be read by some suitable reader in the vernacular while the celebrant recites them in Latin in the subdued voice.

Jeg fortsetter presentasjonenn av det O’Connell skriver om aktiv deltakelse i messen (første del her) – som pavene Pius X, Pius XI og Pius XII alle hadde ivret for. I tillegg til den indre deltakelsen i messen (som er det mest fundamentale), bør de troende også åpne sin røst og delta på føgende måter: (I våre Missa Cantata i St Joseph kirke i Oslo synger de troende i alle fall godt med på messens ordinarium – der vi synger nr. VIII, XI eller XVII.)

Active Participation in Solemn Mass
3. Solemn Mass, or at least the sung Mass, is the nobler form of the Eucharistic celebration. To take an active part in high Mass all the people should sing at least the liturgical responses, and they should also be capable of singing some or all of these parts of the Ordinary of Mass: Kyrie, eleison; Gloria in excelsis Deo; Credo; Sanctus-Benedictus; and Agnus Dei at least to the simpler Gregorian melodies. Of course where there is fuller musical training (e.g., in seminaries, religious communities, colleges) all should take part in the singing of the Proper of the Mass also. …
4. At high Mass the communicants may recite aloud with the celebrant the threefold Domine, non sum dignus which precedes their own Communion.

Participation in Low Mass (The Dialogue Mass)

5. Those present at Mass should not be merely «detached and mute spectators» (Pius XI). They should, at very least, spontaneously share in the Mass by due attention to its principal parts and by their external behaviour. If possible, they ought to follow the Mass in a Missalet least a small Missal arranged for the use of the laity -but if they cannot do this they should meditate on the mysteries of Jesus Christ and say prayers in keeping with the sacred rites. Better still they should pray aloud and sing hymns in common-prayers and song in accord with the different parts of the Mass at which they are used. Such common prayers and hymns should not, however, be said or sung when the celebrant of Mass is reciting aloud important parts of the Mass, especially the presidential prayers (such as the Collect, Preface, Postcommunion). And silence is desirable from the Consecration to Pater noster.

Dernest skriver O’Connell også om en mer utvidet deltakelse – i neste del.