Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet «Messen som offer og måltid»
Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, «ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»
Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)
Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.
Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: «Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …»
Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:
Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.
Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.
Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.» Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.
Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.
Før messen begynte var det bønnen «Ego volo celebráre Missam», som på norsk blir: «Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.»
Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen «Placeat tibi»: «La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.