Det har i det siste blitt skrevet litt om ulike tradisjoner når man gifter seg i Norge; at faren følger bruden opp kirkegulvet og at man gjerne vil kysse foran alteret – jeg skrev litt om det her.
VL skriver i dag litt (og interessant) om hvordan tradisjonene har utviklet seg, bl.a. om utenlandske tradisjoner fra 1800-tallet med hvit brudekjole og at far følger datteren inn: «Det strenge viktorianske kravet til brudens uskyld og renhet springer ut av et seksualsyn med et sterkt kvinneundertykkende preg. Fars overlevering av bruden til hennes kommende mann, understreker at giftermålet er en avtale mellom den kommende ektemann og hans svigerfar. Ikke mellom kvinnen og hennes mann.»
Jeg kan være enig i at dette virker ganske underlig i vår tid, men det er jo selvsagt slik at kvinnene ser på det som en stilig tradisjon, og intet annet – de sier ikke fra seg sin frihet og selvbestemmelsesrett, verken overfor faren eller ektemannen.
Derfor blir det helt feil når VL videre skriver: «det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. … Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.»
Problemet blir at mens den gamle og utdaterte bryllupstradisjonen ikke viser hvor frie kvinnene er i vårt samfunn (og dessuten ikke brukes mer enn 5 minutter av en kvinnes liv), sier hijab-tradisjon i flere land og kulturer noe virkelig om kvinnens situasjon. (Det hadde jo passet en hel del bedre å sammenligne hijab med kvinners bruk av skaut i Europa i tidligere tider.)