sep 012018
 

Jeg skrev om erkebiskop Viganò dramatiske brev for noen dager siden, og fortsetter å støtte meg mest til Catholic Heralds dekning av saken. De skriver på nytt en evaluering av det som har blitt skrevet, og tar opp og vurderer fire påstander: Claim 1: Pope Benedict XVI imposed sanctions on McCarrick – Claim 2: Pope Francis was told about McCarrick’s depravity – Claim 3: Francis abandoned Benedict’s sanctions – Claim 4: Francis made McCarrick an important adviser. Og de konkluderer slik:

What, then, does all this add up to? Everyone will draw their own conclusions. My own is that, while a position of agnosticism can be justified – especially at this early stage – it’s not unreasonable to believe Viganò’s central claims.

A more difficult position, I think, is to dismiss what Viganò is saying. There are two ways to do this.

The first is to say that Viganò is a liar, even a fantasist, on a truly epic scale – a sort of Catholic Mark Hofmann. It’s not enough to argue that Viganò is an ambiguous figure with an axe to grind. He would have to be much more than that: someone capable of defaming the Holy Father, while calling “on God as my witness”, and to do so with such diabolical cunning that the Pope and his closest allies are unable to immediately discredit his claims.

The second possible argument is that we just don’t know enough: that, as in a detective story, some key evidence can turn everything on its head. That if the files of the Vatican and the US nunciature were opened, or if the churchmen accused by Viganò came out to tell the truth, the whole truth and nothing but the truth, the picture would change dramatically.

Katolsk.no har oversatt en artikkel skrevet av Andrea Tornielli (som jeg leste på engelsk i går), som ikke tror mye på Viganós påstander. Der kan vi bl.a. lese mot slutten:

Og tilslutt, er det en pave, Frans, som strippet kardinalen – tross at han var gammel og hadde vært pensjonert en stund – for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbydd ham å celebrere offentlig. Likevel er det sistnevntes hode som den tidligere nuntiusen så indignert ber om. Sannsynligvis bare fordi Frans hadde «våget» å utnevne noen amerikanske biskoper som er mindre konservative enn dem som tidligere er utnevnt, …

Dette syns jeg blir svært søkt, for erkebiskop McCarrick hadde endelig (etter å ha miskbrukt unge menn i flere tiår) blitt troverdig anklaget for å ha misbrukt en mindreårig, og da blir det både kirkelig og sivilt en helt annen type sak. Da reagerte både Den katolske kirke i USA og pave Frans tydelig, mens de nok begge hadde reagert altfor svakt i svært lang tid.

På samme måte syns jeg erkebiskop Viganòs 11 sider brev overspilte noe; det hadde vært bedre om hadde hadde holdt seg bare til McCarrick-saken, og latt være å ta med sin sterke kritikk av andre biskoper og pave Frans på andre områder – syns jeg.

  3 Responses to “Mer om Viganò-saken”

  1. “Svært søkt”? Kjære deg, ordet er “skandaløst.” Ikke bare holder ikke anklagene mot Viganò vann; de er en bevisst og ondsinnet distraksjon fra selve saken. At de videreformidles av katolske biskoper og bispedømmer gjør situasjonen enda verre. Det er disse avsporingene og løgnene som førte kirken til denne fortvilede situasjonen i utgangspunktet. Den mest desperate (og patetiske) avledningen kom fra kardinal Cupich av Chicago, som skyldte på at kritikken mot paven kom av han var latinamerikaner. Hallo? Heldigvis er man i de fleste strøk av kirken i USA blitt nokså nøkterne med hensyn til prelatene og deres spill. Nå etterlyser man her en reelt handlekraftig kommisjon av legfolk og profesjonelle etterforskere som kan ettergå påstander om overgrep og seksualisert ukultur de siste tiårene i kirken. Slike kommisjoner trengs for øvrig i Europa også. Og nei, de er ikke de samme som de “fagetiske rådene” man har etablert noen steder. Dette handler om en offentlig etterforskning hvor legfolk har reelt innsyn i prosessen.

    Nå må man den skandaløse overgreps- og homokulturen i Den katolske kirke til livs en gang for alle. Den handler slett ikke bare om små barn eller om “pedofili” – langt ifra. Dette er for øvrig blir en opportun apologetisk strategi for ultramontanister som Cupich, Tornielli et co. Legg merke til Torniellis tilbakevendende parenteskommentarer om hvordan ofrene til McCarrick var “over seksuell lavalder.”
    Men denne kulturen handler om kompliserte og uforløste typer som kanskje oppsøker presteskapet av edle grunner, men som har en patologisk seksualitet og slett ikke burde blitt prester. Det gjelder et marginalt fåtall – man regner i USA iflg John Jay-rapporten med at 4% av kleresiet har begått overgrep, selv om mørketallene nok er større (jeg tror ikke McCarrick-typen er inkludert her) men du verden hvordan en slik minoritets handlinger kan spre seg som en kreft på resten av Kristi kropp. Vi må finne ut hvordan denne kulturen oppstår, holde maktmisbrukerne til ansvar, og sette inn reelle restriksjoner for å unngå at den fortsetter. Det kan bare gjøres ved en total gjennomlufting av alt som er skjedd de siste tiårene.

  2. Enig med deg Eirik. Men det er svært forstyrrende og ikke så lite foruroligende når varsleren ( Vigano) krever Den hellige fars avgang. Denslags er helt i orden i et konsern eller lignende. Men vi er verken i et demokrati eller en humanitær organisasjon. Mange av de argeste forsvarerene av Vigano anklager Pave Frans for å beskytte pedofile. Men dette handler altså om en prelats løsaktighet, umoralske livsførsel og seksuelle tilnærmelser til menn godt over den seksuelle lavalder. Hvis det stemmer at Paven har ignorert dette, f.eks fordi McCarrick av strategiske hensyn har vært for viktig, så er det alvorlig, men hva skal man da si om Den hellige Johannes Paul den andre behandling av pedofili og seksuelle overgrep i Kirken? At gode katolikker så åpent går til krig mot kirkens øverste leder og på den måten truer kirkens enhet, er ekstremt foruroligende. Men ja – det er gode grunner for kritikk og nærmere etterforskning av anklagene. Hvis denne saken kan minne oss om at biskoper og paver er høyst feilbarlige og syndige mennesker, og at vi katolikker tror på Jesus Kristus og ikke dem, så har noe godt allerede kommet ut av denne bedrøvelige saken. Hvis det i tillegg fører til en moralsk fornyelse, flott. Men jeg har mine tvil.

  3. Andreas: Jeg er enig med deg i at hele situasjonen er trist og foruroligende, og ingen finner vel noen glede i å angripe Den hellige far – men hvilket alternativ har man? Det var kun massive folkelige protester i land som USA og Chile som foranlediget en reell undersøkelse av de alvorlige overgrep der, og når det så viser seg, eller i det minste tyder på, at problemet går helt til topps i Vatikanet, må man vel gjøre noe for å få belyst også dette? Alle ønsker vi vel å legge sakene bak oss, refse, tilgi og gå videre, men det er jo nettopp det man hindres i. Dessuten: i hvilken retning skal vi gå? Til Tradisjonen og dens kilder eller hit og dit efter personlige innfall og subjektive tolkninger av hva “overaskelsens Gud” og den konsiliære ånd krever? Å stille slike spørsmål er ikke å splitte Kirken, men tvertimot å samle den om den evige Sannhet. Det mest tragiske er at vi idag er på vei mot situasjonen i Den norske Kirke, hvor den organisatoriske enhet er alfa og omega mens teologien spriker i alle retninger.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)