november 2018

Tradisjonelle messer ved Angelicum i Roma

Det er interessant å legge merke til at det stadig blir flere kirker som begynner å feire den tradisjonelle latinske messen. Jeg leste nettopp på NLM-bloggen (og bildet under viser nyhetsoppslaget):

The Pontifical University of St Thomas Aquinas in Rome, commonly known as the Angelicum, has recently instituted two regular weekly Masses in the traditional Rite. The Mass on Tuesday is in the Roman Rite, the Mass on Thursday in the Dominican Rite, both beginning at 12:30 pm. These are being celebrated in the church of Ss Sixtus and Dominic, which is next to the university and administered by the Dominican Fathers.

Vil de nordiske folkekirkene få medlhold i sin sak mot Kulturdepartementet?

Vårt Land melder at:

Sivilombudsmannen kom i slutten av september med en uttalelse angående forvirringen rundt medlemskap og statsstøtte til de nordiske (svenske, finske og islandske) folkekirkene i Norge.

Etter medlemsregistersaken i Oslo katolske bispedømme i 2015, kom det nemlig frem at heller ikke de nordiske kirkene hadde spurt sine norske medlemmer om samtykke til medlemskap.

Denne informasjonen førte til at Kulturdepartementet i 2016 vedtok at de nordiske kirkene må spørre sine medlemmer om de fortsatt vil være medlem av kirkesamfunnene når de flytter til Norge. Kirkene sendte da ut forespørsler til sine medlemmer om hvorvidt medlemmene ville fortsette å være registrert i kirken. Noen svarte nei, andre svarte ja, og mange svarte ikke.

Dette førte til betydelig mindre statsstøtte til folkekirkene i 2017 og 2018. … (ned fra 22 000 til 13 000 medlemmer for svenskene).

… De nordiske folkekirkene klaget departementets vedtak fra 2016 inn for Sivilombudsmannen, og fikk tidligere i høst medhold i at dåp i Sverige, Finland og Island skal regnes som tilstrekkelig grunnlag for medlemskap også når medlemmene flytter til Norge.

Men Sivilombudsmannen sier imidlertid også at kirkene fra og med 2019 må kontakte nyinnflyttede medlemmer for å spørre om de vil fortsette å være medlemmer, og om de er medlemmer i andre kirkesamfunn fra før av.

I praksis vil Sivilombudsmannens vedtak si at det anbefales at de nordiske folkekirkene får tilbakebetalt de midlene de ikke fikk i 2017 og 2018. …

… Kulturdepartementet har fått frist til 24. november om de vil revurdere vedtaket slik Sivilombudsmannen anbefaler.

Jeg tar det nesten for gitt at departementet vil rette seg etter dette, sier advokat Rognlien.

Denne optimismen må jeg innrømme at jeg ikke deler, for departementet har vist seg å være helt umulige i denne medlemsregistreringssaken så langt. Men får de nordiske folkekirkene medhold, vil det selvsagt også få betydning for katolikkene, og for oss er det snakk om ca 75 millioner kroner vi er fratatt i støtte for personer som har bekreftet at de er katolikker og har bodd i Norge i mange år.

Minneord om p. Olav Müller

Picpuspatrene skriver i dag minneord om p. Olav Müller – jeg feiret selv messen for ham i St Olav domkirke i Oslo på hans dødsdag 6. november. De skriver bl.a.:

P. Olav var prest med hele sitt hjerte. Han var glad i kontakt, hadde god humor og vant lett tilgang til menneskene. Hans omfattende kunnskap og hans brede livserfaring gjorde ham til en ønsket samtalepartner. Både skriftlig og muntlig var han en ordets mester.

Mange konvertitter fant veien til Den katolske kirken med p. Olavs hjelp. I Midt-Norge ledsaget han generasjoner av ungdom og åpnet troen for dem. Legendarisk var hans helgeturer til Dolmøya utenfor Hitra, der han hadde fått bygget en hytte. Han hadde tjent penger til hytten ved å arbeide på et stenbrudd og i et fiskerøkeri.

Han har bidratt til at Den katolske kirke i Norge ikke lenger ble sett på som en fremmed utenlandsk kirke, men at den slo nye røtter igjen etter reformasjonen. Han var den første fra Trondheim som ble viet til prest i denne byen etter reformasjonen. Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet. Listen over hans foredrag og artikler er imponerende. Han pleiet videre gode økumeniske kontakter til dem med annen tro.

11. november: Den hellige Martin av Tours

Gaude Sion, quæ diem recolis
Qua Martinus, compar Apostolis,
Mundum vincens, junctus cælicolis Coronatur.

På engelsk: Rejoice, o Sion, who recall the day when Martin, equal to the Apostles, overcoming the world, is crowned among those that dwell in heaven.

I dag var det minnedagen for den hellige Martin (Les om ham på katolsk.no her), og selv om han ikke ble feiret offisielt siden det er søndag, nevnte jeg ham i mine søndagsmesser. På The New Liturgical Movement leste jeg også en interessant artikkel om hl. Martin, der det bl.a. står:

The medieval liturgical commentator William Durandus explains why the liturgy refers to him in this fashion.

He is called “equal to the Apostles” not, as some people think, because he raised people from the dead, since many other martyrs and confessors have done the same; nor because of the multitude of his miracles, but especially because of one particular miracle… (while he was celebrating Mass) a globe of fire appeared over his head, by which it was shown that the Holy Spirit had descended upon him… as He came upon the Apostles at Pentecost. Whence he is rightly called “equal to the Apostles,” and is indeed equal to them in the liturgy. (VII, 37)

Durandus also notes that among the feasts of Confessors, only Martin’s was considered important enough to be kept with an octave, as was the general custom in the Middle Ages, and in many places well beyond that. It was also the only feast of a Confessor kept with a proper Office in the medieval use of the Papal chapel at Rome, which formed the basis of the Tridentine liturgical books; not even the four great Doctors or Saint Benedict have their own Offices in the Roman Use. …

TLM 9. november – Laterankirkens vigselsfest og den hellige Theodor, martyr

Jeg feirer den tradisjonelle messen i Porsgrunn kommende fredag, 9/11, og på denne årsfesten for Laterankirkens vigsel brukes bl.a. følgende tekster, Inngangsantifon:

Terríbilis est locus iste: hic domus Dei est et porta cœli: et vocábitur aula Dei. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútum! concupíscit, et déficit ánima mea in átria Dómini. – Hellig er dette sted; her er Guds hus og himmelens port, og det skal kalles Guds forgård. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.

Kollektbønn:

Deus, qui nobis per síngulos annos huius sancti templi tui consecratiónis réparas diem, et sacris semper mystériis repæséntas incólumes: exáudi preces pópuli tui, et præsta; ut, quisquis hoc templum benefícia petitúrus ingréditur, cuncta se impetrásse lætétur. Per Dominum nostrum Iesum Christum … – Gud, du som årlig på ny gir oss vigslingsdagen for dette ditt hellige tempel, og alltid lar oss velforvarte oppleve dine hellige mysterier: hør ditt folks bønner og gi at hver den som kommer inn i dette tempel for å be om dine velgjerninger, må glede seg over å oppnå alt det han ber om.

Kommunionsantifon:

Domus mea domus oratiónis vocábitur, dicit Dóminus: in ea omnis, qui petit, áccipit; et qui quærit, invénit; et pulsánti aperiétur. – Mitt hus skal kalles et bønnens hus, sier Herren; der får alle som ber; den som leter han finner; og den som banker på blir det lukket opp for.

katolsk.no kan man lese svært mye om denne festen.

Den hellige Theodor, martyr, minnes også i stille messer denne dagen – han er en av de mange helgener som forsvant ut av kalenderen i 1969. Les om ham her.

Seksuelt misbruk i Kirken og homofile prester

Har de to elementene i overskriften noe med hverandre å gjøre? En artikkel i National Catholic Register tar opp det spørsmålet, i et «interview with sociologist Father Paul Sullins, whose new study documents a strong linkage between the incidence of abuse and homosexuality in the priesthood and in seminaries».

En organisasjon som kalles The Ruth Institute har nettopp publisert en ny rapport (LES DEN HER) «that dares to ask a question many researchers — and Catholics — have been afraid to ask: What has been the role of active homosexuality and homosexual subcultures in the priesthood and in seminaries on the sex-abuse crisis?» Artikkelen sier videre:

The report — which indicates a very strong correlation between homosexual priests and homosexual subcultures and the incidence of clergy sexual abuse — is in part a response to the two important studies commissioned by the U.S. Bishops in the face of the sex-abuse crisis that were conducted by the John Jay College of Criminal Justice. The 2004 study was entitled, “The Nature and Scope of the Problem of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests and Deacons in the United States,” and the 2011 report was called, “The Causes and Context of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests in the United States, 1950-2010.”

The 2011 report was heavily criticized at the time of its release for its assertion that it found no evidence that homosexual priests were to blame for the abuse crisis, despite the fact that more than 80% of the victims were male and that 78% were postpubescent. Critics claimed that the report bowed to political correctness and fear of a backlash in academia.

Her er hans hovedargument for at den tidligere rapporten fra the John Jay College tok feil mht. korrelasjonen mellom seksuelt misbruk i Kirken og antallet homofile prester:

The John Jay Report in 2011 denied that that was the case because they said that the trend of abuse did not correspond with the trend of homosexual men in the priesthood. So that abuse was highest in the mid-1970s. But the reports of homosexual activity in the seminaries did not increase until the 1980s. So they argued that since by the time we were aware that they had these kinds of lurid homosexual cultures and homosocial activities in the Catholic seminaries, the abuse was already declining so it couldn’t have had anything to do with that activity or with the presence of homosexuals. And so I critically examine that thesis. I really don’t have a general criticism of the John Jay study at all. In fact, I have a lot of appreciation and admiration for that study.

But for that particular point, I point out that the percent of homosexual men who are ordained in any year or the presence of homosexual activity in seminaries can’t relate very strongly to the percent of homosexual priest in priesthood. Because each year we ordain a relatively small proportion of new priests. It’s about 1%. So even if all of that 1% were homosexual, it doesn’t affect the percent of homosexual men and the priesthood very much at all. What we have to do is to look at what percentage of men were of a homosexual orientation in the entire presbyterate in any given year in order to see if that is correlated with the incidents of abuse — and even more importantly to see if that’s correlated with the percent of victims who were male in any year. And so that’s what I do in this report.

I use data from a survey that was done in 2002 that measured the sexual orientation of Catholic priests and used a modified Kinsey scale, which in this case was a five-point scale, measuring from a completely homosexual orientation to completely heterosexual orientation and then categories in between; and also ask about year of ordination and the year of birth. And so from that, I’m able to compute what percentage of priests reported a homosexual orientation in any given year, going back to the 1950s. And when I overlay that trend with the trend and abuse, it’s almost a perfect correlation. The correlation is 0.98. A perfect correlation is 1.0. So it’s as close an association as you can get.

Fr. Sullins er som meg en gift katolsk prest (tidligere episkopal prest) og skrev for noen få år siden en bok om gifte prester i den latinske ritus i USA (i alt 125 stykker) – som jeg nå har bestilt og ser fram til å lese. (Bestill den gjerne fra Amazon.)

Skroll til toppen