Før jul kjøpte vi Pollestads oversettelse av Heimskringla/Norske kongesagaer. Gyldendal har utgitt bøkene og skriver om dem:
De norske kongesagaer av Snorre er ikke bare det fremste historiske referanseverk vi har i Norden, det er også et grunnleggende verk i nordisk litteratur. Et vell av dramatiske fortellinger taler rett til den moderne leser over et hav av tid – lykkelig er det folk som har en så enestående kunstnerisk fremstilling av sin egen tilblivelse.
Kjell Arild Pollestad har gitt Snorre en helt ny litterær språkdrakt. Sagaens særegne stil er beholdt, men den er ikledd et mer moderne uttrykk som gjør den lettere tilgjengelig for dagens lesere. Med denne oversettelsen kan Snorre igjen bli en grunnpilar for norsk selvforståelse og historie for nye generasjoner.
Vi tok med bind to til «syden», Olav den helliges saga, og nå har jeg nettopp lest den ferdig (bedre sent enn aldri, et slikt verk burde man jo ha lest i ungdomsårene, og den var ganske interessant). Wikipedia skriver om den:
Olav den helliges saga består av 251 kapitler, og er med det den mest omfattende sagaen i Heimskringla. Da Snorre skrev sagasamlingen, skrev han Olav den helliges saga først, for så å utvide sagaverket med sagaene til kongene før og etter Olav.[1] Olav den helliges saga starter med noen korte opplysninger om Olav og hans ætt og barndom, og slutter med at Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson drar for å hente Olavs sønn Magnus den gode i Gardarike i 1035, fem år etter Olavs død.