Fortsettelse av mitt brev til prestevenner sensommeren 1994, der jeg forklarte hvorfor jeg jeg forberedte meg til å bli katolikk:
Embedssynet /lekfolkets rettigheter – Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene – og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) – i spissen må ikke settes opp imot det allmenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg – en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.
Apostolisk suksesjon – Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/allmenne kirkes syn i mye over 1000 år.
Klosterlivets velsignelser/forbannelser – Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud – så lenge de verken kunne eller kan bli prester.
Helgenrespekten – Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og ønsker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag
Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil – i tillegg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.
Under reformasjonen var det tydelig at enkelte ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.
Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørsmål:
For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» – for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min tidligere vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.
September 1994 – Oddvar Moi