Her er 15. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan». (Hele heftet kan leses her.)
XV. – Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro.
Maria er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Dette er sant også for så vidt andakten til Jesu mor bidrar meget til å bevare det rette begrep om Kristus og derved til å verne om hele kristendommen. I hennes person finnes faktisk en gjendrivelse av alle de angrep som i tidenes løp er gjort mot Kristi person. Og med rette kaller den katolske Kirke henne derfor «den som har beseiret alle kjetterier i den hele verden».
Et av de første farlige angrep på kristendommen var gnostisismen (doketer, valentinianere, marelonitter) som, nektet Kristi sanne menneskelige natur og påsto at Han bare hadde påtatt et skinnlegeme. Kirkefedrene (Ignatius, Ireneus, Tertullian, Origenes) brukte som hovedargument mot disse vranglærere Marias moderverdighet. Andre vranglærere, ebionittene, nektet Kristi guddom. Kirkefedrene gjendrev dem ved å fremholde Marias jomfruelighet. Hennes hederstittel «Guds mor»‘) spilte en stor rolle i bekjempelsen av, nestorianismen, som antok to personer i Kristus. Nestorianerne anså Jesus egentlig bare som et menneske, som Gud nok bodde i (ved et moralsk bånd), men ikke slik at Jesus og Guds Sønn er en person. Derved ble hele den kristne frelseslæren undergravd; for etter den nestorianske oppfatning er det bare et menneske som har lidt for oss (mens vi etter den kristne lære må si at Guds Sønn har lidt for oss i sin menneskelige natur). I denne store strid om Kristi person ble uttrykket «Guds mor» (Theotokos) likefrem slagordet for ortodoksien. Ved å kalle Maria «Guds mor» bekjenner vi på en klar måte både Kristi enhet i person og hans dobbelthet i natur, videre at foreningen mellom de to naturer i Guds Sønns person har eksistert helt fra Jesu unnfangelse av (og ikke først er oppstått i Jesu senere liv). Med Johannes av Damaskus kan vi si at «i dette ord (Guds mor) ligger hele menneskevordelsens mysterium sammenfattet» (De Fide orthod. III, 12). «Vær hilset, du ubegripelige bok, som har gitt verden å lese Ordet, Faderens Sønn» skrev en annen gammel forfatter (De Laud. Deipar. som er blitt tilskrevet Epifanius). «Ved henne» – således Tarasius – «blir kunnskapen om Gud utbredt inntil jordens ytterste grenser» (De præs. Deipar.).
All kamp mot Kristus er samtidig en kamp mot hans mor. I en og samme setning forutsa Simeon den motsigelse Jesus skulle bli utsatt for, og det sverd som skulle gjennomstinge Marias sjel, «for at mange hjerters tanker skulle bli åpenbart» (Luk. 2,34-35). Mariadyrkelsen åpenbarer menneskenes tanker om Kristus og er et kjennetegn på hans sanne Kirke.
Hvert dogme om Maria har betydning for vårt trosliv. Hennes uplettede unnfangelse minner oss om arvesynden og samtidig om Kristi guddom. Læren om at Maria er den nye Eva (som gav den nye frukt til den nye Adam) kaster lys over uråpenbaringens beretning om syndefallet og styrker derved vår tro på hele Bibelen. Dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen er for vår materialistiske tid en påminnelse om det himmelske mål som vår sjel og legeme er skapt til. Mens det over hele verden føres en forbitret kamp om økonomiske og politiske interesser, gjorde Kirken proklamasjonen av den hl. Jomfrus forherligelse i himmelen til den sentrale begivenhet i det hellige år.
Med hensyn til proklamasjonen av dogmet om Marias legemlige opptagelse i himmelen er det fra protestantisk hold blitt sagt at den vil skade det økumeniske arbeid ved å gjøre kløften mellom katolikkene og protestantene større. Denne oppfatning har sin grunn i et feilaktig syn på den kirkelige enhet, slik som Kristus vil den. Protestantenes økumeniske bevegelse går ut på å komme til en enhet ad kompromissets vei. De håpte at, den katolske Kirke etter hvert vil følge etter ved å gi avkall – eller iallfall ved ikke så strengt å pålegge – visse læresetninger. Dette håp er nå bristet. Men nettopp derved vil det nye dogme i høy grad gagne det økumeniske arbeid, nemlig ved å lede protestantenes enhetsbestrebelse bort fra det feilspor den var kommet inn i. Det vil tvinge dem, så fremt de ønsker en gjenforening av de kristne, til et grundigere studium av spørsmålet om Kirkens autoritet og dogmenes utvikling.
Proklamasjonen av dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen gjør ikke kløften mellom katolikkene og protestantene større; for den føyer ikke noe nytt til vår troslære. Også før proklamasjonen var vi i vår samvittighet forpliktet til å tro på denne lære. Men dogmeerklæringen har gjort det mere klart hva som er grunnforskjellen mellom katolisismen og protestantismen, nemlig vår lære om Kirkens ufeilbarhet og dogmenes utvikling. Igjen er derved gått i oppfyllelse at forholdet til Maria «åpenbarer hjertenes tanker».
Vi utvider ikke kløften ved å hevde våre dogmer. Derimot beklager vi katolikker oss over at kløften allerede i lengere tid er blitt utvidet ved at flere dogmer som gjennom århundrer var felles eie for alle kristne, etter hvert er blitt forkastet av mange protestanter. «Det ser faktisk ut» – sa biskop Cowderoy i et svar til de anglikanske erkebiskoper av Canterbury og York (17. sept. 1950) «til å være mulig å tilhøre organisasjoner som kaller seg kristne, uten å tro på sannheter som Guds Sønns oppstandelse og himmelfart, på jomfrufødselen og hans guddom; å ha en annen oppfatning enn vi ikke bare i trossaker, men også i spørsmål som angår hevdvunnen kristen moral; å kalle seg kristen samtidig som en godtar skilsmisse, rettferdiggjør barnebegrensningen med kunstige midler, tolererer mord av uskyldige under det mindre hyggelige navn euthanasi …. Det er de, ikke vi, som utvider kløften». Prof. dr. Olaf Moe innrømmer i «Vårt Lands kronikk» (6. des. 1950) «den forflyktigelse av læren om Kristi evige guddom som kjennetegner så meget moderne protestantisk dogmatikk». En annen luthersk teolog, den tidligere nevnte Hans Asmussen, skriver: «Es hiesse den Kopf in den Sand stecken, wollte man nicht sehen, dass viel Protest, der in evangelischen Kreisen gegen die katholische Marienverehrung sich erhebt, gar nicht diese, sondern das Bekenntnis zur Geburt aus der jungfrau meint» (Maria, die Mutter Gottes, s. 17)
Det er nesten som en ironi når man beskylder den katolske Kirke for at den med sin Mariadyrkelse setter Kristus til side, mens det nettopp er den katolske Kirke som mer enn noe annet kirkesamfunn holder fast ved troen på Kristi guddom. Under mottoet «Kristus alene» fjernet protestantene i det 16. århundre madonnabildene fra kirkene. Men der hvor Maria blir skjøvet bort, forsvinner også litt etter litt Kristus. Den nye Adam og den nye Eva kan ikke skilles.