Her er 16. kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en overraskende, men interessant vinkling på spørsmålet, syns jeg selv. (Hele heftet kan leses her.)
XVI. – Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv.
Den kjærlighetsfulle betraktning av Jesu plettfrie mor er en mektig tilskyndelse til dyd. Uten tvil er Jesus vårt store forbilde. Men for lettere å kunne etterligne Kristus er det meget nyttig samtidig å betrakte de hellige, som «har seiret i kraft av, Lammets blod» (Ap. 12,11), og særlig den kvinne som satan aldri har hatt makt over. Verden dyrker bare den legemlige skjønnhet. Men fra denne utgår ingen redning for den fornedrede menneskeslekt. Tvert om, den fører ofte til dypere fornedrelse. I den rene kvinne som Gud valgte til mor, vises oss hva som i hans øyne utgjør menneskets sanne skjønnhet. Maria har aldri gjort noen synd. Hver dyd øvet hun på en heltemodig måte. Særlig beundrer vi hennes tro, ydmykhet, kyskhet og offermot. Som «Herrens tjenerinne» sier hun ved hele sitt liv det samme som ved bryllupet i Kana: «Hva Han sier dere, det skal dere gjøre».
Mariakultusen har vært et av de mektigste midler til å høyne synet på kvinnen, som før kristendommen inntok en fornedret plass i familien og i samfunnet. Ved sin medvirken til menneskenes frelse er hun en oppreisning for Eva og for kvinnen i alminnelighet. «Strømmer av velsignelse er fra Madonnabildet flytt ned over menneskeverdenen» – sier den protestantiske forfatter Lagarde (Deutsche Schriften [1891] 235-302). På samme måte hevder Harry Fett: «Man tenker på de tusener og atter tusener sinn, hvis bønner og forhåpninger har kretset om disse skikkelser (Madonnabilder), hvilken sjelelig åndsmakt, hvilken renselse, avklaring, hvilket middel til sjelelig hygiene de engang har betydd. Kanskje man da forstår klarere den barmhjertighet og nåde som var Madonnas sjelelige stilart, det kvinnelige vesens urgrunn, og som engang gjennom religionen arbeidet seg inn i europeisk. kulturliv» (Vår Frue jomfru Maria, s. 80). Og Sigrid Undset skriver: «Det er sikkert, at kristendommen med sitt dogme om den skjære jomfru, Virgo, virginum, som porten hvorigjennom skaperen som frelser vendte tilbake til sin skapning, den ømme mor, Mater amabilis, i hvis hender Gud betrodde seg som et sant menneskebarn, lite og sultent og frysende, den sorgfulle mor, Mater dolorosa, som så sin skyldløse sønn bli pint, og drept og som er de brødefulles og sørgendes forbederske, som hadde ly under sin barmhjertighets kåpe for alle troende og bedende, selv om troen og bønnen bare sprang ut av menneskenes ynkeligste angst og feighet – Mater misericordiæ – gav kvinnen den ærefulleste plass hun noensinne er blitt stillet på» (Et kvinnesynspunkt, Efterskrift).
For den unge mann er Maria den modne, høytstående kvinne, og i sin indre forvirring ser han spontant opp til hennes opphøyede skikkelse. Hun er den mektige himmeldronning og samtidig en kjærlig mor. Ærbødighet for hennes jomfruelighet, som dro Frelseren ned til jorden, gir unge menn og kvinner kraft til et kyskt liv. Den har vært inspirerende for klosterlivet med alt det karitative arbeid som fulgte med det. ‘»Jomfruer, hennes venninner, følger henne» (Salme 45,15). Tanken på den velsignede kvinne gjør mannen ridderlig overfor enhver kvinne. Mødrene finner hos Madonna styrke til helligelse av sitt morskall. De barn som Gud vil gi dem, tar de beredvillig imot, idet de med Maria sier: «Se, jeg er Herrens tjenerinne». Og når det kreves avholdenhet i familielivet, tenker de igjen på Jesu jomfruelige mor. Til Pietaen, Maria med sin døde sønn på fanget, ser de opp, så ofte de må gråte over sine barn.
I den grad verden taper av syne den himmelske kvinne, bekledt med solen, vil den komme til å dyrke et annet kvinneideal, som også beskrives i Johannes’ Åpenbaring, den urene kvinne, som gjør menneskene drukne med sin utukt (17, 1-6). Og for kvinnene selv vil det bli verst. Deres såkalte frigjøring vil bli til et grufullt slaveri.