Her er et underkapittel fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:
Kristus har kun innstiftet én Kirke. «På denne klippe vil jeg bygge min Kirke» (Matt. 16, 18). «Der skal bli én fåresti og én hyrde» (Joh. 10, 16). Denne Kirke er synlig og har bestemte kjennetegn. Synlig er inntredelsen i Kirken ved dåpen, synlig er Kirken ved sin læres forkynnelse og bekjennelse og ved sakramentenes forvaltning, synlig er Kirken ved sin styrelse. Kirkeforsamlingen i Konstantinopel år 381 sier: «Jeg tror på den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke.»
«Hvert rike som er splidaktig med seg selv vil bli øde, og hus falle over hus» (Luk. 11, 17). Således lyder Frelserens ord, og disse sannes også i historien. Men Kristus har i sitt rike, i Kirken, sørget for fullstendig enhet i tros- og sedelære, i det hellige messeoffer og i sakramentene og for et felles, synlig overhode. Hvor som helst der reises et katolsk alter, der forkynnes den samme lære, og der feires den samme gudstjeneste. Dette er et stadig vitnesbyrd om Kirkens guddommelige opprinnelse. Den katolske Kirke bevarer en majestetisk enhet blant sine 325 millioner tilhengere.
I sin yppersteprestelige bønn før sin lidelse bad Frelseren ganske særlig om enighet for sin Kirke. «Men jeg ber ikke blott for disse, men også for dem som ved deres ord skal tro på meg, at alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg er i deg, at også du må være ett i oss, for at verden må tro at du har sendt meg. Og jeg har gitt dem den herlighet som du har gitt meg, for at de må være ett likesom også vi er ett. jeg i dem og du i meg, at de må være fullkommet til. ett, og at verden må erkjenne at du har sendt meg og elsket dem, likesom du har elsket mig» (Joh. 17, 20-23).
Denne Kirkens enhet gjorde et så sterkt inntrykk på den danske folkekirkeprest Vilhelm Hansen at han erkjente den som Kristi sanne kirke, og søkte avskjed fra sitt embete. 22 år hadde han vært prest i den lutherske statskirke, senest i Fjelstrup i Nordslesvig. Det var ikke lyse kår gamle pastor Hansen gikk inn til. Han oppgav et vellønnet embete et halvt år før han kunne få pensjon, fordi hans samvittighet forbød ham lenger å fortsette gjerningen som protestantisk prest. Han ble opptatt i Moderkirken den 31. oktober 1862. Selv sier han om dette skritt: «Det var en stor lettelse for min samvittighet. Jeg gjorde meg kun bebreidelser fordi jeg hadde kunnet vente så lenge med å følge Guds kall … Således ble jeg endelig fri i ordets fulleste betydning.» Han døde 30. juni 1884.
Den gang da vårt land kun hadde én Kirke som samtidig var en enig Kirke, vitnet det store antall kirkebygninger om at folk elsket denne Kirke og følte seg hjemme i den.
I Oslo lå den store St. Hallvardsdomen. Til denne sluttet seg i vest St. Olavsklostret (dominikanerkloster). Litt lengere i nord var St. Anna gildestue med St. Anna kapell. Høyere opp lå Laurentiuskirken med sitt hospital. Det hellige Kors’ kirke lå vest for St. Olavsklostret. Nonnesæter benediktinerinnekloster lå noe lenger borte. Mariakirken lå på Øren og var et av de kongelige kapeller hvis prost var rikets kansler. Lenger oppe lå Klemenskirken og like overfor den Nikolaskirken som var menighetskirke for denne del av byen. Franciskanernes kloster var der hvor nå Oslo hospital ligger.
I Bergen var synet herlig. 25 kirker med flere klostre hevet seg som tallrike tårn og spir opp på begge sider av Vågen, og flere av byggverkene – som Kristkirken og Apostelkirken var praktfullt utstyrt.