Her er underkapittel tre fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:
Kirken er hellig i sin stifter Jesus Kristus. Han er opphavet og kilden til all hellighet. «Er roten hellig, da er grenene det også» (Rom. 11, 16). Den er hellig da den eier den stadige iboen av den Hellige Ånd for å hellige den i dens lemmer. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds ånd bor i dere?» (1. Kor. 3, 16).
Kirken er hellig fordi dens mål er hellig. «Og Han innsatte noen til apostler, noen til profeter, men andre til evangelister og andre til hyrder og lærere til de helliges fullkommelse, til tjenestens gjerning, til Kristi legems oppbyggelse (Ef. 4, 11-12). Kirkens oppgave i denne verden er menneskenes helligelse og frelse. Verden kan ikke forstå den, fordi Kirken ikke er av denne verden, derfor blir den også forfulgt i likhet med sin guddommelige stifter. «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge eder» (Joh. 15, 20). ja, denne forfølgelse er nettopp et tegn på Kirkens guddommelige sendelse.
Kirken er hellig i sin lære og i sin moral, og den gir også midler til å nå til hellighet idet den trofast bevarer og forvalter alle helliggjørelsesmidler. (Se kapitlene om sakramentene.) Kirken har også til alle tider hatt helgener, hvis hellighet og hvis salighet hos Gud er blitt bekreftet ved undergjerninger. Vår guddommelige Frelser sier: «Hvo som tror på meg, de gjerninger som jeg gjør, skal også han gjøre, og han skal gjøre større ting enn disse, for jeg går til Faderen» (Joh. 14, 12).
Kirken går aldri på akkord med den menneskelige svakhet. Således er den katolske Kirke det eneste kirkesamfunn som betrakter ekteskapet som sakrament og som uavkortet opprettholder dets uoppløselighet.
Kirkens mangfoldige religiøse ordenssamfunn bærer også vitnesbyrd om dens hellighet og om dens livskraft. Gjennom disse ordenssamfunn antar Kirken seg den lidende menneskehet, de syke, de gamle og i første rekke barnene.
Misbruk og skrøpeligheter hos enkelte lemmer kan ikke tilskrives selve Kirken, ettersom de ikke er fremgått av dens lære eller innretning og heller aldri er blitt billiget av den. Kristus selv har sammenlignet sin Kirke med en aker på hvilken der vokser hvete og klinte.
Flere og flere har i årenes løp søkt tilbake til den gamle, opprinnelige Kirke. Hos dem alle finnes en uavviselig trang til en sikker religiøs grunnvold. En av disse var Geo A. Arctander, født i Skien 31. desember 1868, sønn av rektor Arctander. Han tok i 1886 artium ved katedralskolen i Oslo med karakteren laudabilis og året etter anneneksamen ved universitetet med samme karakter. I 1887 reiste han over til Amerika hvor han trådte over til den katolske Kirke. Han studerte først jus, men avbrøt disse studier for å inntre i presteseminaret i St. Paul i Minnesota. Prestevielsen fant sted i 1896. Hans første prestelige virksomhet var knyttet til St. Charles’s kirke i Minneapolis. Så besøkte han Norge. Etter tilbakekomsten til Amerika virket han især blant skandinavene både ved å preke og ved å utdele katolske bøker på de skandinaviske språk. Hans tilhørerkrets kunne være opp til syv hundre. Til sist var han ansatt ved St. Andrew’s kirke i St. Paul. Her grunnla han et nytt kirkesogn ved Lake Como. Pastor Arctander døde 13. september 1909. Han var kjent for sitt lyse sinn og sitt vennesæle vesen og var en nidkjær, overordentlig arbeidsom prest som nød alminnelig aktelse og anseelse hos alle.
Den amerikanske presse beklaget enstemmig den sjeleivrige norske prests død som et tungt og smertelig tap.