Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som «å avlegge presteløfter». Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.
Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:
Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine rettmessige etterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.
