De er tre ting i måten messene oftest feires på i vår tid som gir lite mening for meg; at man oftest ikke bruker et tradisjonelt alter, men et bord vendt mot folket, at folk mottar kommunion i hånden, og at folk står når de mottar kommunion, isteden for å knele på kommunionsbenken. Disse forandringene ble ikke gjort av Vatikankonsilet, heller ikke av kommisjonen som forandret messen etter konsilet – det ble visst bare slik.
I dag leser jeg at kommunionsbenkene noen steder i USA er på vei tilbake igjen. Og begrunnelsen noen gir er følgende:
Altar (Communion) rails are returning for all the right reasons. Said Father Markey: “First, the Holy Father is requiring holy Communion from him be received on the knees. Second, it’s part of our tradition as Catholics for centuries to receive holy Communion on the knees. Third, it’s a beautiful form of devotion to our blessed Lord.”
James Hitchcock, professor and author of Recovery of the Sacred (Ignatius Press, 1995), thinks the rail resurgence is a good idea. The main reason is reverence, he said. “Kneeling’s purpose is to facilitate adoration,” he explained.
When Stroik proposed altar rails for the Shrine of Our Lady of Guadalupe, “Cardinal [Raymond] Burke liked the idea and thought that was something that would give added reverence to the Eucharist and sanctuary.”
In Eastern Orthodox churches, there is an iconostasis — a wall of icons and religious paintings that separate the nave from the sanctuary — rather than altar rail separating the sanctuary. While the altar rail is usually about two feet high, the iconostasis veils most of the sanctuary. “The altar rail is nothing compared to that,” he says, “and these are our Eastern brethren. We can benefit and learn something.”
I noen kommentarer sier lesere at de ser ingen bevegelse i retning av at kommunionsbenkene nå begynner å komme tilbake – og realister her i Norge må vel si det samme.
Hvorfor forsvant så kommunionsbenkene? Hovedartikellen nevner noen grunner, og en kommentar her, fra Anthony Symondson, SJ, sier følgende:
I have never entirely understood why altar rails were removed beyond discouraging the faithful from receiving Holy Communion kneeling. Some say that they work against a ‘communitarian’ interpretation of worship but that is nonsense. In most churches they are hardly seen from the nave unless one occupies the front benches. Their principle value, beyond supporting kneeling communicants, is that they define the ritual enclosure and perhaps that is the main reason why ‘progressives’ removed them.
Hvor mange ganger har jeg ikke undret på det samme når jeg mottar kommunion. Derfor liker jeg best TLM messene fordi der mottar man kommunion på en virkelig verdig måte. Måtte kommunionbenkene komme tilbake igjen.
Du har her helt rett, Pastor Moi, i ditt anførende her, når du skriver dette innledningsvis på denne post;
– «De er tre ting i måten messene oftest feires på i vår tid som gir lite mening for meg; at man oftest ikke bruker et tradisjonelt alter, men et bord vendt mot folket, at folk mottar kommunion i hånden, og at folk står når de mottar kommunion, isteden for å knele på kommunionsbenken. Disse forandringene ble ikke gjort av Vatikankonsilet, heller ikke av kommisjonen som forandret messen etter konsilet – det ble visst bare slik.» –
…Og, som mange lesere her på bloggen har vært inne på, mang en gang, ikke minst undertegnede. Her under, kan man mere inngående lese om forandringene som skjedde, motivene og beveggrunnene for «det store oppbruddet», da modernismen skulle implementeres. I en Masteroppgave av Samuel Aga, publisert i 2007 og utgitt via Universitetet i Oslo – under tittelen: «Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke» – og med undertittel «Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer» – får man et utmerket supplement med sakkunnskap, hva gjelder denne komplekse sak – som Kirken nu prøver å komme «à jour» med.
Her får man historikk, bakgrunnsstoff og grunnleggende forklaringer på hvorfor det hele utartet så til de grader. I en del av sammendraget til det dokumentet jeg vedlegger, så står det blant annet følgende innledning av vektighet og viktighet;
– «…Det annet Vatikankonsil (1962-65) var blant annet viet en reform av liturgien. Retningslinjer for reformen ble nedfelt i konsildekretet Sacrosanctum Concilium (1963). Etter hvert ble alle katolske kirker bygd om for at de skulle samsvare med liturgireformen.
Men ble Kirkens retningslinjer tatt hensyn til i hele sin fylde ved disse ombyggingene: Ofte ble alteret flyttet fra apsis til midt i koret eller helt ut i skipet. Kommunionsbenkene og sidealtrene ble fjernet. Mange steder ble benkeradene byttet ut med løse stoler. Tabernaklet ble satt i et sidekapell, og celebrantens stol satt i apsis. Helgenstatuer ble også fjernet. Oppgavens problemstilling er om endringene i St. Olav katolske domkirke var i samsvar med Kirkens retningslinjer eller om de også var inspirert fra andre kilder.
Først gis en kort gjennomgang av utviklingen av kirkeutsmykningen i St. Olav domkirke. Deretter gjennomgås relevante kirkelige dokumenter angående kirkeutsmykning og interiør. Sentrale begreper spesielt i Sacrosanctum Concilium blir belyst. Siden gjennomgås instruksjoner om hvordan Sacrosanctum Concilium skulle implementeres.
Så gjennomgås norske katolske tidsskrifter (St. Olav tidsskrift og Broen) fra det aktuelle tidsrommet, for å finne materiale som kan belyse problemstillingen. Deretter behandles relevant arkivmateriale fra bispedømmets arkiv som også kan kaste lys over den.
Siden blir de enkelte deler av kirkeutsmykning/interiør som gjennomgikk forandring i 1975-76 belyst: 1) Alteret, 2) Tabernaklet, 3) Lesepulten, 4) Biskopens stol (cathedra), 5) Krusifikset, 6) Døpefonten (dåpskapellet), 7) Kommunionsbenken, sidealtre og annet som ble fjernet.
Til slutt gjennomgås kort forandringene som har blitt gjort etter 1975-76, som blant annet viser reaksjonene på ombyggingen.
Oppgaven konkluderer med at ombyggingen ikke direkte kan spores tilbake til konsilvedtaket nedfelt i Sacrosanctum Concilium, men at den har en viss sammenheng med implementeringen av konsilvedtaket. Resten er inspirert fra andre kilder.» —
Masteroppgaven, som er meget grundig både i form og kildeanvisninger/belegg, kan man lese ved å klikke på PDF-filen «fulltekst» – øverst til venstre på den siden, som lenken her leder til;
http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=59009
Ha en god og interessant leseopplevelse!
Tor
Det kan være tid og ressurser det står på kanskje? Jeg vet ikke, men jeg har fått inntrykk av at Hans Høyverdighet, biskopen, er nokså konservativ. Ergo ville jeg tro han kanskje kunne strekke seg til å gjeninnføre kommunionsbenkene, som jo, såvidt jeg har forstått, er opp til hver enkelt biskop (eller kanskje til og med sogneprest?) å avgjøre. Det ville ihvertfall være fint for de av oss som ønsker å motta kommunionen knelende, også i Novus Ordo-messer.
Jeg har også tenkt litt over, rent hypotetisk – hvis en person satt på de nødvendige ressurser til å få skåret en ny kommunionsbenk til f.eks. St. Olav domkirke – ville da biskopen ha gått med på å plassere den i kirken, tror du?
Jeg tror ikke – og nå snakker jeg ikke om Oslo spesielt, men generelt om Den katolske Kirke – at dette er et økonomisk spørsmål, Eirik. Det er mer en mening man har om hvordan det er mest passende å motta kommunion – i USA har biskopene til og med vedtatt at man skal stå; det skal visst på en måte være upassende/ uverdig å knele. (Nå har riktignok Vatikanet presisert at ingen prest eller biskop har lov til å nekte de troende å motta kommunion knelende.)
I det siste sognet jeg bodde i i Irland var det som regel satt ut en knelebenk slik at man lettere kunne knele for å motta om man ønsket det, og jeg hadde også inntrykk av at det var for å oppmuntre til dette. (Prestene i nevnte sogn var opptatt av at Messen skulle feires på en verdig måte og det er også et av de få sognene hvor jeg har opplevd at man har prekt om hvordan Kommunionen skal og ikke skal mottas, og hvilke deler av NO liturgien folket ikke skal si frem.) Det er jo en del som kanskje ønsker det men som ikke kneler fordi de ikke fysisk er i stand til å knele direkte ned på gulvet eller fordi de er for sky og redde for å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å gjøre dette. Et par andre steder var det rimelig vanlig å utdele Kommunionen langs det siste steget ned fra alterområdet, og da var det jo også enklere å knele for dem som hadde fysiske eller psykiske hindre for å knele direkte på gulvet. Men generelt sett så ble det dessverre ikke lagt opp til dette, og man måtte være fysisk i stand til å knele på gulvet (og komme seg opp igjen!) for å knele. Men jeg opplevde sjelden at prester var direkte fiendlige til det om man likevel ville knele. Skjønt det forekom. Og jeg la merke til at det et sted hvor det var vanlig å utdele Kommunion slik langs kanten av alterområdet ikke ble gjort da jeg var til Messe der da jeg sist var på besøk, men jeg var da bare til Messe en gang i den kirken, så det kan ha vært et unntak.
Her i Norge har jeg ikke lagt merke til noen spesiell motstand mot at man kneler, men heller ikke at det har blitt lagt opp til det i NO Messen, kanskje med unntak av et sogn jeg kjenner til hvor de som kneler kan knele på det siste steget ned fra alterområdet og presten tilrettelegger for det når han ser at man vil det.
Forresten så finner jeg ikke noe godt norsk ord for «sanctuary»-delen av kirken, derav bruken av ordet alterområdet. Koret er jo ikke nødvendigvis nøyaktig sammenfallende med alterområdet. Men det må da finnes et dekkende ord bortsett fra alterområdet.
Du skriver som alltid så lynende godt Kirsten. Og jeg savner kommunionsbenk man kan få bruke (er i tvil om den i St Olav virkelig er i bruk?) Deriblant i St Hallvard savner jeg kommunionsbenk i kapellet som også ellers i kirken. Tenk hvilken verdighet det kunne blitt da. For min del ville den gått fra høy til suberb.