Mens jeg var i Roma i vinter, hadde tre nummer av First Things ankommet Bergen, og de siste dagene har jeg fått tid til å lese dem. I dag leste jeg en svært interessant artikkel av Kardinal Avery Dulles om Ratzingers teologiske utvikling, mest gjennom 60- og 70-tallet.
Ratzinger var med som teologisk ekspert under Vatikankonsilet, var regnet som nokså radikal den gangen, og har faktisk ikke forandret seg så mye teologisk siden da. Men litt har han forandret seg, bl.a. ble hans ganske tette samarbeid med Karl Rahner ganske snart unaturlig. Det er også interessant å lese om hans vurderinger av de ulike konsildokumentene; Gaudium et spes syntes han f.eks. ikke var særlig vellykket.
Kvifor vart hans samarbeid med Rahner unaturleg?
Ratzinger skriver selv i sin selvbiografi at han ganske snart oppdaget at han og Rahner egentlig hadde helt ulikt teologisk utgangspunkt, de var på en måte på ulike teoligisk eplaneter, som Dulles skriver i slutten av sin artikkel, og han sier også litt om hvordan de skilte seg fra hverandre:
«Undeniably there have been some shifts in Ratzinger’s assessment of Vatican II. Still finding his own theological path, he was in the first years of the council unduly dependent on Karl Rahner as a mentor. Only gradually did he come to see that he and Rahner lived, theologically speaking, on different planets. Whereas Rahner found revelation and salvation primarily in the inward movements of the human spirit, Ratzinger finds them in historical events attested by scripture and the early church fathers.»
Tilbakeping: En katolsk weblog » Blog Archive » Ratzingers teologiske fundament - skriften og kirkefedrene.