Når synderen ved anger og bot er blitt forsonet med Gud, da er synden utslettet. Vi var blitt Guds fiender ved vårt opprør mot Hans hellige vilje; nu er vi Guds barn igjen. I sjelen utfolder seg på ny det himmelske liv som Jesus bragte oss da Hans korsoffer frigjorde oss fra syndens makt. Gud har på ny sluttet det vennskap med vår sjel som vi kaller «den helliggjørende nåde», eller «det overnaturlige liv». Tenker vi tilbake på den tid vi tilbragte i opprør mot Guds lov, blir vi grepet av sorg over vår utroskap og vår ulykke. På samme tid som sjelen på ny begynner å leve Guds liv, blir vi også fritatt for den evige straff vi var hjemfallen til på grunn av vårt opprør. Guds kjærlighet og rettferdighet har fått oppreisning idet vi gav oss inn under Jesu frelsende kjærlighet.
Og dog har Gud i de fleste tilfeller ikke fått den fulle oppreisning han har krav på. En viss plikt til å sone, påhviler oss ennu. Vi har en straff å bære, en lutring å gjennomgå. Vårt teologiske sprog kaller det den timelige syndestraff i motsetning til den evige straff, som vi ved syndsforlatelsen blev fritatt for.
Den første grunn hvorfor vi må lide disse timelige straffer, selv når den evige straff er blitt oss eftergitt, er rettferdighetens krav. Hver synd, selv om den ikke er et avgjort opprør mot Gud (dødssynd), innebærer allikevel en viss urettferdighet. Denne ligger deri at vi bruker de timelige ting, også våre egne evner, på en måte som står i motsetning til den orden Gud har fastslått for vårt livs harmoniske utfoldelse. Vi gir efter for våre egne tilbøyeligheter når vår samvittighet krever at vi skal stå imot dem; vi taler eller dømmer, når det var vår plikt å tie; vi søker og nyter det jordiske når vi skulle gi avkall på det; vi gir efter for vår fantasis og vårt følelseslivs tendenser efter eget behag, når den sunde fornufts forskrifter var å beherske oss. Alt dette er urettferdig, ikke bare fordi det innebærer en motstand mot Guds evige vilje, men også fordi det krenker den orden som vårt livs moralske adel avhenger av. Vi gir oss selv for meget. Skal rettferdighetens orden bli helt gjenopprettet efter vår synd må vi samtykke i å gi avkall på noe godt eller i å tåle noe ubehagelig. Men andre ord: vi må gjøre bot. Allerede vår medfødte rettferdighetsfølelse gjør det forståelig for oss. Hvilket menneske med en normal moralsk sans føler ikke undertiden en hemmelighetsfull trang til å forsake noen av sine egne ønsker, når det har gjort seg skyldig i en overdreven eftergivenhet overfor sin egen vilje, bortsett fra det som forsoningen med Gud ellers kan kreve?
Men de timelige straffer er ikke bare botsøvelser i rettferdighetens navn; de er også en disiplin som styrker og oppdrager vår vilje og gjør den motstandsdyktig – mot nye fristetser. Også dette er lett å innse. Synden har efterlatt farlige tilbøyeligheter og onde vaner i vår natur; vår moralske energi er blitt svekket; en viss sykdomstilstand hersker i vår sjel. og gjør at vi er altfor påvirkelige av vår fysiske natur eller av inntrykk utenfra, som forvirrer og maktstjeler oss. Vår egen erfaring overbeviser oss om det. Hvor sløve er vi ikke undertiden når det gjelder å fatte en god beslutning! Hvor vanskelig har vi ikke for å heve vår fulle moralske verdighet, for å være kjærlige, ydmyke, overbærende, rene! Hvor ivrig søker vi ikke efter alle slags utflukter for å unndra oss en plikt som er litt tung! Og dog lovet vi Gud, da vi blev forsonet med Ham, i fremtiden å unngå alt det som er imot Hans vilje! Vil vi gjøre alvor av våre løfter, må vi motarbeide våre onde impulser for å frigjøre de gode tendenser Gud har lagt i oss, fra det ondes trelldom. «Å leve intenst,» «å leve sitt liv,» det er ikke å gi efter for den attrå som våkner i vår natur, men å hevde den åndelige naturs rett og verdighet overfor den lavere naturs overgrep. Kall det selvfornektelse, selvdisiplin, askese eller «timelige straffer», det er alltid en lidelse vi må påta oss. Vi tar den frivillig på oss, vel; ikke desto mindre er den imot vår egenkjærlighet. Det er denne motstand mot oss selv som utvikler vår vilje. En vilje som ikke blev oppdraget ved den kraftutfoldelse som ligger i askesen, blir en svak, en feig vilje. Ved den første fristelse ligger den under, og da er sjelen atter i syndens vold. Rettferdighet og klokskap er det altså, når vi underkaster oss sådanne botsøvelser.
Allikevel er det ikke disse to dyder som er hovedgrunnen til at den kristne gjør bot. Vårt kristelige livs dypeste kilde er den kjærlighet som blev «utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom. 5, 5). Vi tror på Gud fordi vi elsker Ham; vi ber fordi kjærligheten driver oss til å «søke Guds åsyn» (Salme 27, 8); vi angrer våre synder fordi Gud, som vi har krenket, er vårt hjertes Gud; vi overholder Guds bud, fordi vi elsker Guds vilje, som åpenbarer seg i dem. Den samme kjærlighet er også selvfornektelsens innerste sjel. Elsker vi ikke Gud, kan vi nok sette oss imot Hans krav, når Han vil gjenopprette rettferdighetens orden ved å pålegge oss timelige straffer. Men en sjel som er grepet av Guds kjærlighet, kan ikke si nei. Det gjelder Guds sak, og det er nok. Likeledes kan vi nekte å øve de forsakelser som vår moralske verdighet krever. Men også her har kjærligheten det avgjørende ord. Noe uendelig mere enn vår personlige verdighet står på spill, nemlig Guds vennskap, og dette er nok til å gjøre oss edelmodige og offervillige; for Guds vennskap er noe så dyrebart, at alle jordens goder og nytelser og overhodet alt det vår egenkjærlighet attrår mister sin glans og sin sødme, når vi er i fare for å bli utro mot Gud.
Denne kjærlighet til Gud er det også som utgjør sjelens renhet. Når vi sier at våre botsøvelser renser sjelen, mener vi nettopp det at de hjelper os frem til en fullkommen kjærlighet til Gud. Hva er det som gjør sjelen uren? Det er å elske de skapte ting, fremfor alt oss selv, på en uordnet måte. Der lever i vår sjel en ukuelig lengsel efter det evige; og der gis bare ett gode som svarer til vår sjels uendelige attrå: Gud. Visstnok har vi lov til å elske andre ting; alt det vakre, yndige og edle i naturen og i menneskene bør vi glede oss over. Er vi glade i disse ting fordi Guds skjønnhet og visdom avspeiler seg i dem, og attrår vi dem på en sådan måte at de aldri formørker bevisstheten om Gud, vårt høyeste gode, aldri hemmer vårt hjertes trang til det evige, da er vårt hjerte rent, da rinner vårt sjeleliv som klart kildevann. Men når det skapte får i den grad makt over oss, at vår glede i Gud blir mindre, selv om vi ikke svikter Hans vennskap ved en dødssynd, da er kilden blitt grumset til; hjertet er blitt urent; sjelen har tapt noe av sin klarhet, på samme tid som dens overnaturlige livsglede er blitt mindre. For å vinne den tilbake må vi høymodig frigjøre oss; og dette skjer ikke uten lidelse; det er smertefullt å skilles fra de ting som hjertet er likesom grodd sammen med eller føler en sterk hang til. Men det er nettopp denne lidelse, og den alene, som helbreder og lutrer sjelen; for denne lidelse bunner i kjærlighet til Gud og gjør at den på ny utfolder sin nåderike, livgivende makt i sjelen.
Vi kjenner oss altså forpliktet til å lide timelige straffer for vår synd for å fyllestgjøre rettferdighetens krav, for å styrke og oppdra vår moralske karakter, men fremfor alt fordi den gudelskende sjel føler en alltid sterkere trang til sådanne selvovervinnelser, når den engang har opplevet hvilken kraft der ligger i dem til å lutre og foredle vårt vennskap med Gud.