I vinter har jeg forberedt seks par som skal gifte seg til sommeren; noen par har jeg forberedt på norsk, noen på engelsk, og ett par til og med (delvis) på tysk. Noen skal gifte seg her i Stavanger (i vår egen kirke, i Domkirken og på Utstein kloster) og andre (halvparten) forbereder seg her for å gifte seg i utlandet (Spania, Frankrike og Litauen) og faktisk er alle parene økumeniske; katolsk-protestant i fem tilfeller, katolsk-ortodoks i ett.
Før en katolsk vielse må man forberede seg. Familiesenteret i Oslo katolske bispedømme har nylig utarbeida et godt undervisningsopplegg, som vi bruker der vi kan snakke norsk. På andre språk ligger det noe passende materiale på nettet, og faktisk viser det seg at Den katolske kirkes katekismes framstilling av ekteskapet er en god start for en bibelsk og teologisk forståelse av ekteskapet – og den fins på nettet på mange språk.
Her er katekismen oppsummering av hva ekteskapet er:
1659. Den hellige Paulus sier: «Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken (…). Disse ordene rommer et stort mysterium, – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken» (Ef 5, 25. 32).
1660. Ektepakten, hvor mann og kvinne oppretter seg imellom et inderlig fellesskap i liv og kjærlighet, ble grunnlagt av Skaperen og gitt særegne lover av Ham. Etter sin natur er den innrettet til ektefellenes beste, samt for å unnfange og oppdra barn. Ekteskap mellom døpte ble av Herren Kristus opphøyet til sakraments verdighet.
1661. Ekteskapets sakrament betegner foreningen mellom Kristus og Kirken. Det gir ektefellene den nåde å elske hverandre med den kjærlighet Kristus har til Kirken; slik fullkommengjør sakramentets nåde den menneskelige kjærlighet mellom ektefellene, styrker den uoppløselige enhet mellom dem og helliggjør dem på veien mot det evige liv.
1662. Ekteskapet bygger på avtalepartenes samtykke, det vil si på viljen til å gi seg til hverandre én gang for alle med det mål for øye å leve i en trofast og fruktbar kjærlighetspakt.
1663. Siden brudefolkene ved ekteskapsinngåelsen trer inn i en offentlig stand i Kirken, bør den feires i offentlighet, innenfor rammen av en liturgisk feiring, i nærvær av en prest (eller et bemyndiget Kirkens vitne), forlovere og de troendes forsamling.
1664. Enhet, uoppløselighet og åpenhet for fruktbarhet er vesentlige for ekteskapet. Flergifte er uforenlig med ekteskapets enhet; skilsmisse skiller hva Gud har sammenføyd; å nekte å være fruktbare er å frata ekteskapet dets «fremste gave», nemlig barnet.
1665. Gjengifte av skilte så lenge den rettmessige ektefelle fremdeles er i live, er imot Guds plan og lov slik Kristus lærte om den. De er ikke adskilt fra Kirken, men de kan ikke få del i den eukaristiske kommunion. De skal leve sitt kristenliv særlig ved å oppdra barna i troen.
1666. Det kristne hjem er det sted barna først får seg troen forkynt. Derfor er det med rette hjemmet kalles «huskirke», et fellesskap i nåde og bønn, en skole i menneskelige dyder og kristen nestekjærlighet.
Hva menes med at flergifte er uforenlig med ekteskapets enhet? Det er jo ikke det, eller har jeg misforstått noe?
Nå forstår jeg ikke hva du mener, Petter.
Etter kristen forståelse er man bundet til den personen man er gift med, på en måte som utelukker at man også kan være gift med andre.
Petter har argumentert på andre nettstader, m.a. ungkristen.com, for polygami.
Ikke etter kristen forståelse generelt, vel, men etter en bestemt tolkning? Jeg vet om en del kristne grupperinger som praktiserer flergifte (oftest da flerkoneri, så klart, de er jo fundamentalister ;-) Selv ikke vår venn Luther var imot flergifte, fra et teologisk synspunkt.
Jepp, Kjetil, jeg prøver å overbevise folk om at flergifte og flerkjærlighet er en fin ting (i seg selv, men selvsagt er ikke misbruk av dette bra), som kanskje burde bli legalisert, og at man bør være åpen for at noen kan ha funnet måter å gjøre det på som gjør det forenlig med moral og/eller teologi.
Hva går ekteskapets enhet ut på, i detalj, og hvordan er det uforenlig med flergifte?
Petter,
Ekteskapets enhet går ut på dette:
Det ble innstiftet av Gud selv da Han skapte EN mann og EN kvinne, og ville at «de TO skulle være ETT kjød» (1 Mos 2 24, Matt 19, 5, Ef 5, 31), og at «mannen (entall!) skal forlate sin mor og sin far og holde seg til sin hustru (entall!)» (Ef 5, 31). Siden Gud velsignet (1 Mos 2, 28) denne ‘modellen’, og Kristus senere bekreftet at det var slik Gud ville ha det, er Adams og Evas monogame ekteskap vårt eksempel til etterfølgelse. Dessuten sier Kristus at ekteskapet er et bilde på det virkelige «ekteskapet», som er mellom Kristus og Hans brud Kirken, og det finnes bare EN Kristus og EN Kristi Kirke (Ef 5, 25-32). Ekteskapet er uoppløselig, fordi Gud og Hans Sønn sier at de TO ikke lenger består av to kjød, men ett, og at mennesket ikke skal skille det Gud har sammenføyet (Matt 19, 5), altså betyr det at de TO er gift ved Guds hellige lov.
Ut fra dette vil flergifte være det samme som utroskap – man er ett kjød med sin første ektefelle, og får man flere «ektefeller», blir det brudd på den uoppløselige enheten som det opprinnelige paret allerede har. For å bli ett kjød, må de to gi seg selv i like stor grad – men hvis en av partene «gifter» seg med flere, må han/hun logisk nok bryte denne enheten for å kunne dele seg selv med flere.
Dessuten er det monogame ekteskap en utmerket anledning til å få en bedre moral – man lærer seg å underkaste sin vilje og behov noe større: barnas og ektefellens beste. Dette er vanskelig nok å få til med bare en ektefelle; skilsmissetallene viser det. Ekteskapet er for dem som elsker sin utvalgte så høyt at de ikke ønsker å ha mulighet til å skille seg fra ham/henne, for et uoppløselig ekteskap tvinger dem til å bekjempe egne svakheter og dårlige sider for samlivets skyld, og ikke sette sine egne behov høyest og la dem styre. Endrer man ekteskapsloven så den omfatter sodomi og flergifte, diskriminerer man dem som vil reservere ekteskapet for disse idealene og bidrar dermed til samfunnets moralske forfall. Vi lever i et egosentrisk samfunn som undervurderer viljestyrke og ydmykhet; de som er positive til skilsmisser og flergifte har kanskje rett og slett misforstått hva ekteskapet er for noe og hva slags mål det har.
Ja, selvsagt, hvis man opplever det som et brudd på uoppløseligheten, og ikke klarer å elske en annen person uten at det går på bekostning av kjærligheten til den første. Dersom det er tilfellet bør jo ikke vedkommende det gjelder gifte seg med flere enn én, men dersom man ikke har noen problemer med det, så ser jeg ikke problemet. Man må passe på at «bedre moral» ikke går over i selvutslettelse og undertrykking av seg selv. Jeg tror ikke at ens egen vilje må stå i noe motsetningsforhold til barnas og ektefellen(e)s beste. … …
[Jeg har tatt bort resten av denne kommentaren, og avslutter debtatten her – bl.a. siden den ikke har noe med det jeg opprinnelig skrev i dette innlegget. RED.]