Jeg leste i dag om en preken erkebiskop Vincent Nichols i Birmingham (i England) holdt for prester som er kommet sammen for å øve på den tradisjonelle latinske messen. Han legger stor vekt på rikdommen i den gamle messen, og hvordan den kan fokusere på en verdig feiring også av den nye messen (og at det er nødvendig).
Samtidig nevner han at Vatikankonsilet ba om noen forandringer i messen som hadde blitt feiret inntil da. (Dette punktet vil jeg gjerne se litt mer på snart; enkelte ting ble nevnt spesifikt av biskopene, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde drømt om at forandringene skulle bli så store som de faktisk ble.)
I hope that your study of the Missal of Pope John XXIII will help you to appreciate the history and richness of that form of the Mass. And I trust that you will bring all that you learn to every celebration of the Mass you lead in the future.
I have no doubt that each of us must strive for improvements in the way the ordinary form of the Mass is celebrated so that its inner mystery and spiritual movement is more clearly set forth. As Pope Benedict says, we must do all we can to bring out the spiritual richness and theological depth of the Missal of Paul VI, ‘for that will guarantee that the Missal of Paul VI will unite parish communities and be loved by them’.
Please remember that what you study here is not a relic, not a reverting to the past, but part of the living tradition of the Church. It is, therefore, to be understood and entered into in the light of that living tradition today.
The Missal of Pope John XXIII will remain the extraordinary form of the celebration of the Mass, for, as Pope Benedict says, its use ‘presupposes a certain degree of liturgical formation and some knowledge of the Latin language; neither of these is found very often’. And the decision of the Church was that, for general use, it needed to be revised. But there are truths of which it can still remind us and it has treasures and consolation to offer.
Father Z. har også skrevet om dette på sin blog, og fått inn ganske mange kommentarer, bl.a. en som sier at det godt kan tenkes at den nye og den gamle formen av messen vil smelte sammen; kanskje med TLM som utgangspunkt, men: «I, for one wouldn’t object ot seeing the whole congregation singing the Pater Noster for example.»
Det er flere som hilser den tradisjonelle liturgi velkommen tilbake. De i sannhet fraseparerte brødre, de ortodokse skismatikere og patriarken i Moskva, Aleksej II, er blant dem.
Det er liturgisk modernisme som har vært den store frykten blant de ortodokse. De har det synet på liturgien som var rådende i Kirken fram til 1940-tallet, da blant annet resultatene av Sillonistenes undergraving og modernisme begynte å vise seg. Sillonistene, med fr. Alfred de Loisy i spissen, ble sensurert av hellige pave Pius X, men ormeyngelen spredte fortsatt sine tentakler etter at de ble tvunget under jorden av paven.
Her fra Interfax:
Alexy II greets Catholics as they reintroduce Latin Mass
Rome, August 30, Interfax – Patriarch Alexy II of Moscow and All Russia has greeted the recent decree of Pope Benedict XVI providing more freedom to celebrate the ancient Latin Mass.
The motu proprio Summorum Pontificum that provides more freedom to use the pre-Vatican II Missal ‘is a positive fact,’ Patriarch Alexy II of Moscow and All Russia said to comment on the Roman Catholic Church reintroducing her ancient liturgical form.
‘We strongly adhere to the tradition. Without being faithful to her liturgy the Russian Orthodox Church would have failed to survive persecutions in 1920s and 1930s,’ the Russian primate told the Italian daily Il Giornale a few days ago after celebration liturgy in the Cathedral of the Dormition in the Kremlin.
The patriarch opined that the pope’s decision might contribute to establishing closer links with the Orthodox Churches, the daily said.
The obligatory Latin Mass was abolished by the Second Vatican Council (1962-1965) when the Roman Catholic Church legalized liturgical use of modern languages hoping to attract more people. But the results were far from ideal.
At de skulle smelte sammen ville vært katastrofalt. Da synes jeg heller man skal ha en ordinær og en ekstraordinær. Det er et kompromiss jeg tror begge gruppene ville blitt opprørt over. Tror heller ikke det er Pavens plan. Leste på et forum at det er mulig å ikke ha hilsningen i messen (som jeg synes noen ganger er forstyrrende, rett før jeg skal motta Jesus legeme og blod.) Å ha den på latin, og ha disse trinnbønnene i tillegg hadde nok vært en forandring som hadde vært flott. Man bør hele tiden etterstrebe å gjør messen så fin som mulig, enten det er den ordinære eller ekstraordinære formen.
At de to formene smelter helt sammen tror jeg nok ikke vil skje, men at de kan hente ting fra hverandre og nærme seg hverandre en del, tror jeg ville vært fruktbart.
Fredshilsenen er valgfri i den nye messen, og presten kan utelate den om han ønsker det. Jeg har noe forståelse for den kritikken som sier at hilsenen kommer på feil plass i messen. (Men det vil kunne medføre sterke reaksjoner fra noen menighetslemmer om hilsenen utelates, i alle fall om det skjer i søndagsmessen.)
Noen ganger bygges dette leddet ut en hel del, noe som jeg alltid motsetter meg. Enten ved at man (inkl. presten) går rundt nesten hele kirken og hilser på folk, eller ved at barna skal komme opp til alteret til Fadervår, og at presten så skal hilse på alle barn før de går ned igjen i benkene e.l.
Det er et utrolig sterkt dokument Trond kommer med her. Patriarken av Moskva strekker frem en virkelig fredshilsen, og sier bl.a. at uten den gamle liturgi ville Øst-Kirken i Moska ha kollapset under forfølgelsene på 20 og 30tallet. Patriaken har jo ellers vært svært så fientlig innstillet overfor oss Romere i de senere år. Jeg har av personlige grunner et meget sterkt følelsesmessig engasjement til denne mørke tid i menneskehetens historie. Økumenikken i Norge viser «nesten» bare interesse for de Lutherske protestanter (ikke Calvenistene ??), mens våre langt nærmere forbundsfelles i de forskjellige Øst-Kirker, hører vi svært lite om. (Kanskje er dette litt feil, eller ?) Den godeste pastor Moi har sikkert studert dette. Jeg har forøvrig stor interesse (meget personlig) også av vår jødiske «messebakgrunn». Dette kommer faktisk enda sterkere frem i den Tridentinske messen, til tross for «kontroversen på langfredag».
At hilsenen er valgfri, merkes som oftest ikke. Dessverre er det få prester som hopper over den, noe gamle pastor Taxt visstnok alltid gjorde.
Jeg har min egen måte å unngå denne hersens hilsingen på. I stedet for å stå fram til kommunionen, så kneler jeg fra sanctus av, naturligvis under selve forvandlingen og under hele pater noster med påfølgende hilsing og fram til etter kommunionen. Det er den tradisjonelle måten å gjøre det på. Da slipper jeg hele opplegget, samt at jeg får ro til å be de bønner jeg vanligvis sier før og etter kommunionen.
Til og med når jeg ministrerer gjør jeg det slik. Avtaler på forhånd med celebrant at jeg ikke hilser, men svarer «og med din ånd» og lar det være hilsenen etter pax christi sit semper vobiscum.
Kanskje det hadde vært en idé å betone offeraspektet ved messen i prekenen oftere? Det er en gylden mulighet til på en snill måte å informere (de som ville blitt sure uten hilsingen) at etter konsekrasjonen så tilber vi, etc, etc, etc. Jo mere det siger inn at man faktisk møter og mottar Kristus, jo bedre oppfører folk seg. Da blir det ofte slutt på lettkledde kvinner med stramme bukser og korte topper (var det noen som sa mantilla og skjørt?) og stygt kledde mennesker om søndagene! Det er da også en skandale at ingen prester tør å ta opp hvor skandaløst mange katolikker kler seg i kirken.
Man går tross alt til et himmelsk gjestebud og ikke til Jensens grillfest. Ved sistnevnte er ofte gjestene bedre kledd, av respekt for sin vert, enn de er i messen.
Nå skal jeg ta opp et tabu og vil være helt ærlig:
Det med bekledning er viktig. For oss som liker kvinner er det slett ikke bare bare å konsentrere seg om Gud når den ene kløfta etter den andre villig vekk kommer til syne og ikke en kroppsform er skjult i klærne. Det er vitterlig en anledning til synd.
Mange ler når de hører dette, men menn er skrudd sammen slik at vi tiltrekkes av det visuelle meget mer enn kvinner gjør.
Er interessert i andres kommentarer til dette!
Knut Erik,
Det er synd at det er så mye kontrovers rundt Perfidis Judæis-bønnen.
Spørsmålet er også satt helt på hodet. Hvem andre blir «båret fram» i bønn under messen slik som jødene på Langfredag? Det er jo av kjærlighet til jødene at man ber for deres omvendelse.
Frelseren selv var jo jøde og frelsehistorien ble til gjennom jødene. Problemet var at Hans egne ikke tok imot Ham. De gikk til og med til det skritt å opprette en ny religion fordi de ikke ville ta imot Ham. (Skillet mellom pretemplisk og posttemplisk judaisme. Talmud ble jo funnet på av rabbier som hadde flyktet fra Jeruslames ødeleggelse i år 70) Det er Kirken som er kontinuasjonen av den opprinnelige jødiske religion, som Kristus var fullbyrdelsen av den gamle pakt pg således instituerte den nye. (Novi et aeterni testamenti)
At jødene var «perfidis», altså troløse, er jo et historisk og religiøst faktum på lik linje med utsagn som «Mennesket er skapt» eller «Jesus er Guds Sønn». Man måtte benekte det Nye Testamente for å bli kvitt dette.
Korreksjon:
Jeg kom i skade for å skrive «messen på langfredag.» Det er jo ikke noen messe, men en langfredagsliturgi.
Det er synd at så mange er imot fredshilsenen. Selv synes jeg det er et meget vakkert innslag i messen. For hvor ellers i dagens verden er det noen som ønsker deg Guds Kristi fred? Ikke engang adjø brukes jo lenger, det er bare hei og ha det. Faktisk var skjønnheten i fredshilsenen noe av det første som slo meg da jeg begynnte å gå til messe.At vi ønsker hverandre Guds fred, er jo slik jeg ser det et tegn på at vi elsker hverandre, og det er jo det andre skal kjenne oss på.
Ellers må jeg også få tilføye at jeg setter stor pris på den gamle latinske messen,og er glad for at den nå kan feires igjen.
Ingrid
God kveld Ingrid,
Det er ikke hilsenen i seg selv det er noe galt med. Det er særlig tidspunktet den utføres på.
Sammenlign det med når man er på en tale av en eller annen dignitær. Forstyrrende hilsing er da noe man begynner med innledningsvis og ikke akkurat idét taleren begynner på hovedfremlegget sitt. Slik er det jo i messen idag.
Vi har Kristi legeme og blod foran oss på alteret og det er tiden man virkelig skal tilbe og ha en slags adorasjon, ikke forstyrre tilbedelsen med masse håndhilsing som får en ut av «tilbedelsesmodus». Dessuten er jo den tiden rett før kommunionen en tid man skal bruke på å oppvekke sann tilbedelse og overgivelse i sitt hjerte. Det kan man ikke med en haug aktivitet rundt seg. Det er en grunn til at kontemplative ordener har stillhet.
Sammenligne det med skriftemålet, om du vil. Før skriftemålet skal man oppvekke anger, man skal tenke på de synder man har gjort og forberede seg skikkelig før man går til skrifte.
Det kan man ikke gjøre mens noen snakker til en hele tiden.
Forøvrig så hadde en hilsen lik den i TLM vært på sin plass. «Pax Christi sit semper vobiscum» Guds fred være alltid med dere. «Et cum spiritu tuo.» Og med din ånd.
Da ønsker man hverandre jo Kristi fred, men uten den voldsomme forstyrrelse.
Takk for sist Trond, hyggelig å treffes.Skjønner hva du mener ang. forstyrrelse, men da jeg endelig begynnte å gå til messe etter et liv som «skapkatolikk», ble jeg altså slått av at også dette (fredshilsenen) var så mye bedre enn i statskirken.
Takk for sist, Ingrid!
Det var veldig trivelig etter messen igår. Bakverket var nydelig.
Ser fram til neste gang!