Et nytt nummer av St. Olav tidssktift er nå kommet, og msgr. Torbjørn Olsen har skrevet en artikkel han har kalt: Liturgireformens styrke. Ca. halvparten av artikkel er sju argumenter for den nye messen, som jeg her presenterer (nesten uforkorta) med egne kommentarer.
Hvorfor er den postkonsiliære liturgien å foretrekke?
Hva gjør at den postkonsiliære liturgi (vår nåværende liturgi) er langt å foretrekke fremfor den prekonsiliære (med tridentinermessen)?
1) Liturgien er ikke bare tale til Gud, men de messefeirende menneskers tale til Gud. Da er et språk som disse mennesker kan forstå, en fordel. Få kan latin. Latin er som kulturbærer og som uttrykk for Kirkens historiske kontinuitet viktig. Bare den nye liturgi åpner for varierende språkbruk som kan ivareta alle disse hensyn. [Jeg er enig i at ordets del i all hovedsak bør være på det lokale språk, men at latinen skulle bli helt borte er jo stikk i strid med Vatikankonsilets ønsker.]
2) Liturgireformen innebar fjerning og forkortelse av en rekke tekster. Først og fremst ble dubletter fjernet (f.eks. flere kirkebønner i samme messe). Selv for meg som relativt godt skolert teolog befinner den nye liturgi seg i grenseområdet for hva jeg umiddelbart kan få med meg av tekstinnhold når messen feires. Derfor er jeg redd begeistringen for den gamle liturgi forutsetter at tekstene skal være mer lyd enn innhold. At lange gamle tekster ved gjennomgang i et studiekammer eller under en meditasjon oppviser større rikdom enn de nye, er irrelevant mht. deres egnethet som liturgiske brukstekster. [Dette argumentet følger jeg ikke i det hele tatt. Det var i liten grad dubletter som ble tatt bort, det var heller den grundige forberedelsen i starten av messen og de mange uttrykk for tilbedelse. De mange (og ofte lange) bibeltekstene i den nye messen er vel en av grunnene til innholdsmetningen som forfatteren opplever.]
3) Liturgireformen innebar en utvidet bruk av bibelen i gudstjenesten som er uten sidestykke i liturgihistorien. Det betyr ikke at alt er like vellykket. F.eks. halter 2. lesning i søndagsmessen i forhold til de øvrige lesninger. Men tilbakevending til eldre leseordninger vil utvilsomt være en utarming av liturgien. … [Jeg syns også at denne utvidelsen i hovedsak er positiv, og faktisk var den en av de få tingene Vatikankonsilet eksplisitt ba om.]
4) Liturgireformen innebar gjenetablering av ideen om at hele menigheten (og ikke bare presteskapet) feirer messen. Utdødde embeter (ostiar, eksorsist, subdiakon) forsvant, likeså fiktive embetsutøvelser (prester nedkledd til diakoner og subdiakoner). Samtidig ble legfolket trukket sterkere inn i de sentrale deler av liturgien. Og muligheten til concelebrasjon fremfor individuelle prestelige “privatmesser” styrket ytterligere bevisstheten om messen som Guds folks fellesanliggende. [Den første påstanden her kjøper jeg bare delvis, for det har selvsagt alltid vært slik at alle kristne feirer messen sammen, selv om vektlegginga og oppgavene til presteskapet og lekfolket har variert litt. Jeg kan ikke se hva som kan være den store fordelen med den andre påstanden her; de ekstra embetene og concelebrasjon, her kan vel de fleste se positive og negative sider ved både gammel og ny ordning.]
5) Dette ble også løftet frem ved at presten stilte seg bak alteret, vendt mot menigheten. Baksiden av denne reform er at en dimensjon ved liturgien (nemlig at vi alle vender oss mot Gud, og ikke bare mot hverandre) blir svekket og at mange gamle kirkebygninger ikke lenger får uttrykke det fine de var bygd for å uttrykke. Her trenges bevisstheten om at liturgireformen åpnet for “celebratio versus populum”, men påbød det ikke som noe absolutt. Begge former representerer noe verdifullt. [Personlig vil jeg nesten alltid foretrekke et alter som er vendt mot Gud. I den nye messen får man da en fin balanse, siden en stor del av liturgien ledes fra prestens stol, vendt mot folket.]
6) Liturgireformen åpnet for at de forskjellige kulturers egen uttrykksform (f.eks. på det musikalske område) skulle integreres i messen. For dette er det lett å argumentere teologisk. Så bør vi akseptere at bare tid og slitasje kan gi endelig svar på hva som er vellykket og kommet for å bli. [Her er forfatteren altfor forsiktig; det er jo tvert imot Vatikankonsilets eksplisitte krav at den gregorianske tradisjonen ikke skulle forsvinne, noe den har gjort i svært mange land.]
7) Liturgireformen innebar at mange seremonier (korstegn, håndbevegelser mv.) ble forenklet eller fjernet. Men fremdeles er det mye igjen. Klage over at det nå “skjer så lite” i liturgien, blir for meg ubegripelig med mindre man gjerne lar tekstlig innhold bli overskygget av rituser fremfor å bli fremhevet av disse. På en måte har man oppnådd målet, at det vi gjør i liturgien skal fremstå i størst mulig “renhet”. [Den ’nakenheten’ vi nå opplever i messen syns jeg heller er en stor fare. Når jeg nå de siste ukene har satt meg inn i de mange tegna (på ærefrykt og tilbedelse) i den gamle messen, syns jeg heller at vi kasta bort noe svært verdifullt.]
Jeg er i all hovedsak enig med deg i kommentarene, pastor Oddvar.
Har, ikke overraskende, likevel et par tilleggskommentarer.
1. Jeg er jo uenig i dette med folkespråk, men det er i denne sammenheng sekundært fordi man etter 62-ordningen har anledning til lesninger på folkespråk.
2.Helt enig.
3. Her er jeg uenig, siden jeg ikke anser liturgien som hovedarena for instruksjon. Dette følger av mitt generelle liturgisyn.
4. Fiktiv embedsutøvelse?
-Diakonatet og subdiakonatet er sprell levende innenfor den tradisjonelle bevegelsen.
At prester fungerer i disse under liturgien, er jo fordi man ikke alltid har subdiakoner /diakoner i den lokale kirke det måtte angå.
Jeg reagerer på «messen som Guds folks fellesanliggende».
Det er den kun i den forstand at nåden som flommer fra messeofferet blir noe alle får ta del i, samt at vi kan «ofre opp» egne bønner og intensjoner når vi mottar kommunionen.
5. Versus populo gidder jeg ikke kommentere og er enig med deg.
6.Inkulturasjon har gitt oss «hindumesser», «zen-messer» etc, etc. De pastorale og trosemessige konsekvenser i de områder det har vært mye inkulturasjon, har vært katastrofale og gitt grobunn for synkretisme og frafall. Hadde det bare vært musikk det var snakk om….
7. Helt enig.
Det skal ikke være lett her i verden. Når det gjelder mitt syn på den ”gamle messen” og den nye ordo er det velkjent. Med mitt syn synes jeg å være i absolutt mindretall (se pollen) Ser derfor til min glede at monsignore T. Olsen ser dette på samme måten som jeg.
For å presiserere. Jeg er absolutt tilhenger av en verdig og rik messefeiring og er enig i det pastor Reidar Voigt sier om hymner og gregorianikk, men kan ikke med min beste vilje se at en høytidelig og verdig messefeiring ikke kan være tilfelle uten å måtte ty til ”gamlemessen” Som monsignore T. Olsen sier har det ingen ting med novus ordo å gjøre, men mye med prestene og deltakerne å gjøre.
Jeg trukket frem et par av de de synspunkter som for meg er svært vesentlige i debatten om Tridentineritusen contra Novus Ordo. Jeg tar utgangspunkt i pastor Oddvars kommentarer til m. T. Olsens artikkel. Dere får tilgi meg om jeg spissformulerer litt.
4) Liturgireformen innebar gjennetablering av ideen om at hele menigheten (og ikke bare presteskapet) feirer messen. ……Samtidig ble legfolket trukket sterkere inn i de sentrale deler av liturgien. Og muligheten til concelebrasjon fremfor individuelle prestelige “privatmesser” styrket ytterligere bevisstheten om messen som Guds folks fellesanliggende.
Oddvar sier: Den første påstanden her kjøper jeg bare delvis, for det har selvsagt alltid vært slik at alle kristne feirer messen sammen, selv om vektilegginga og oppgavene til presteskapet og lekfolket har variert litt.
Hans sier: Selvfølgelig er det slik og skulle alltid ha vært slik at menigheten feirer messen sammen med sin prest. En ting er hva som var meningen en annen hva som ble resultatet. Messefeiringen ble mer og mer privatisert og når store deler av messen ble feiret av presten i taushet, ble folket satt utenfor og begynte i stedet med sine egne andaktstformer. Vektleggingen mellom presteskap og legfolk har ikke bare variert litt, men også bikket helt over. Tidligere kunne en dessverre få inntrykk av at legfolket var til for presteskapet. De var knapt ”hellige” nok til å kunne bevege seg innenfor kirkens kor. Dette hadde ingen ting med respekt for det hellige å gjøre, men en demonstrasjon av skillet mellom kleresi og legfolk. Tridentinermessen med sine mange privatmesser synes jeg bygger opp under en usunn klerikalisme.
7) Liturgireformen innebar at mange seremonier (korstegn, håndbevegelser mv.) ble forenklet eller fjernet. Men fremdeles er det mye igjen. Klage over at det nå “skjer så lite” i liturgien, blir for meg ubegripelig med mindre man gjerne lar tekstlig innhold bli overskygget av rituser fremfor å bli fremhevet av disse. På en måte har man oppnådd målet, at det vi gjør i liturgien skal fremstå i størst mulig “renhet”.
Oddvar sier: Den ’nakenheten’ vi nå opplever i messen syns jeg heller er en stor fare. Når jeg nå de siste ukene har satt meg inn i de mange tegna (på ærefrykt og tilbedelse) i den gamle messen, syns jeg heller at vi kasta bort noe svært verdifullt.]
Hans sier: Jeg må bare gjenta at jeg ikke synes at gester eller handlinger som ikke har noen praktisk betydning eller symbolverdi har noe for seg. Jeg har også nettopp lest igjen i ”Ritus servandus in celebratione missae.” ”Hvorledes feire messe.” Det kan læres en del her om hvorledes en kan feire med større verdig, men mye er forgangent og hinsides. Når presten må ta hensyn ned til den minste bokstav til det som står i ”bruksanvisningen,” kan resultatet fort bli det motsatte enn hva tilsiktet, at oppmerksomheten blir rettet fra hellighet og ærbødighet til det å ha den rette teknikk. Hvor blir det da av det teosentriske ?
Pax et Bonum
Hans
Bare en liten kommentar når du skriver: «Jeg må bare gjenta at jeg ikke synes at gester eller handlinger som ikke har noen praktisk betydning eller symbolverdi har noe for seg.»
Jeg vil heller si det slik: Det er ca 50 handlinger og gester som har stor betydning for vår forståelse av helligheten av messen som er blitt tatt bort, det syns jeg er negativt og unødvendig.
Kanskje det, sed quod scripsi, scripsi.
Hans Bj.
He he, jeg visste du kom til å kommentere litt, Hans!
La merke til at Msgr. Olsens artikkel var godt inne i din gate..;)
Nå er jo du og jeg dypt uenige om dette, så det er ikke så mye vits å debattere mer oss imellom om liturgi. Det er bedre at vi lader kanonene sammen om doktrinære emner der vi er så enige!
Du har så rett Trond, en ting er vi i allefall enige om, det er at vi ikke blir enige om liturgien.
Godt at vi kan respektere hverandres syn som brødre i troen. Når jeg i det siste har sett hva pastor Oddvar har plukket frem av liturgiske uhyrligheter forstår jeg at jeg har vært beskyttet.
En ting er forfall i liturgien, men at det også er en utbredt neglisjering av Kirkens doktriner er verre. Eks. Hvorledes kan en prest få seg til å la en legmann forrette selve eucharistien, en helt ugyldig handling. Hvorledes reagerer biskop og menighet, det må jo bli en svær splittelse og sjelenød.
Hans,
Det gjør oss vel å huske på den gamle maksimen «lex orandi, lex credendi.»
Bønneregelen bestemmer trosregelen, altså hvordan du ber, bestemmer hva du tror.
Dette er noe Kirken har som både regel og vilkår for dens iverksettelse.
Eksempelet du nevner er typisk. Man kan nok med stor grad av sikkerhet si at den presten ikke tror som Kirken tror og dermed fører sine sognebarn i villfarelse med en slik praksis.
Det underliggende, og faktisk nesten enda større problemet, er at biskoper ikke handler i slike tilfeller. Mange plasser (Los Angeles i USA, for eksempel) er ansvarshavende ( i dette tilfellet Roger kardinal Mahony) aktivt inne og promoterer slikt.
Sjelenød blir det i alle fall, for i man ser i slike bispedømmer at andelen dissenterende katolikker blir skyhøy og det speiler seg f.eks i tallet på pro-abort «katolske» politikere etc.
Splittelse er det vel knapt lenger, fordi de som dro gjorde det for lenge siden og dem som er tilbake er ofte totalt uvitende om hva Kirken egentlig lærer.