På denne posten fortelles det om det kurs i USA der prester lærer å synge messen. Det gjør man som oftest i Norge, og der synges messens fast ledd også ganske ofte på latin eller på andre noenlunde akseptable melodier – selv om vi bør komme lenger mht å synge introitus, graduale etc.
Slik er det ofte ikke i andre land, slik følgende bekrivelse vitner om:
Their parishes have no established music programs of any quality. There is a piano player who tends to lead what music program they do have, and he or she is wedded to contemporary Christian music. Those who sing can’t read music. There is an organ but it is either unused or played poorly. There is no music library beyond the standard GIA/OCP material. There is no children’s choir apart from the annual Christmas screamfest.
There are two or three people who can sing, no one has sung a note of chant. Most people are interested in chant but have no idea where to begin. Meanwhile, there is a hardcore that is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.
There are no liturgical materials available in the parish. The vessels are glass or pottery, everything else having been tossed out. So there is no monstrance, no patens, and the tabernacle is buried somewhere where it can’t be seen. The available vestments are unworthy.
Then there is the belief infrastructure of the parish. People are out of the habit of confession, daily Mass, and spiritual reading. For the most part, people cannot defend the faith and are largely clueless about what the liturgy is intended beyond the need to gather Christians together for fellowship.
Man kan på slike steder starte en helbredelse ved at prestene begynner å synge messe. Les mer om dette på lenken over.
Føles som en stor velsignelse å ikke tilhøre menighetene som beskrives! Kan det virkelig ha blitt så ille? Vi har da aldri vært i nærheten av det? I St Olav er det daglig sakramental tilbedelse.
Christian,
Noen er blant de heldige.:)
Du er nok temmelig velsignet der inne i forhold til andre, men hopper behendig (eller uvitende?) over den redselsfulle gitarmusikken ved sakramentsandaktene til Unge Voksne-foreningen.
Men det kan jo være at denne banale gitarklampringen har forsvunnet nå? I tilfelle er jo det et stort steg fremover!
Om presten (og menigheten) synger høymessen blir det skikkelig høytid. Håper at det kan bli mer vanlig på nytt. Nå er det jo ikke alle som kan synge like rent og vakkert, men jeg setter pris på at de forsøker. Jeg savner bla. at introitus blir sunget (det blir ikke resitert engang) og bare erstattet av en vanlig salme til inngang.
Det hadde vært veldig flott om en kunne fott til mer sunget messe. Leste en eller annen plass om at noen også sang lesningene. Høres interesangt ut.
Høymessen skal jo være sunget, den.
Er enig med Hans i at menigheten også bør legge mer vekt på å synge, dersom det da ikke ødelegger for koret. (og selvfølgelig at menigheten holder seg borte fra prestens enemerker. hehe)
Det er virkelig høytid når det skjer. Husker godt Vidi Aquam ble sunget helt utrolig nydelig ifjor, da jeg var i London i påsken.
Christian,
Lesningene kan absolutt synges, men da bør de være på latin (etter mitt syn) slik at man kan bruke de opphavelige melodiene. Det gjøres jo i St. Peters i Roma og er virkelig flott!
Hos oss hender det at evangliet blir sunget,(vi har en utmerket prest) og slefølgelig synger menigheten Gloria , credo ,sanctus mm i vekselsang. Vi bruker både latin og norsk.
Trond!
Det er stille sakramentsandakt hver dag fra 17-18. Og gitaren holder stand på onsdager. :o)
Men det er da en glitrende forbedring fra da jeg bodde i Oslo at de har slik andakt hver dag nå!
Da gjenstår det etter min mening bare å kvitte seg med gitarspillingen..;)
Er det her snakk om gitar ved sakramenttilbedelse?
Ja, det er det, men bare på onsdager da det er Unge Voksne. Ellers er det stille tilbedelse.
Det er jo ganske hårreisende at noen en gang kan tenke å ha gitarmusikk ved en sakramentstilbedelse.
Tja, jeg har hørt/sett verre verre (eks danza liturgica), men gitar under sakramenttilbedelse er definitivt ikke noe å foretrekke.
Nei, det er skrekkelig.
Ta en titt på denne linken her: http://www.adoremus.org/MotuProprio.html
Den viser til encyclicaen «Tra le Sollecitudini» av hellige St. Pius X, etter mitt syn den største paven siden St. Pius V.
«19. The employment of the piano is forbidden in church, as is also that of noisy or frivolous instruments such as drums, cymbals, bells and the like.
20. It is strictly forbidden to have bands play in church, and only in special cases with the consent of the Ordinary will it be permissible to admit wind instruments, limited in number, judiciously used, and proportioned to the size of the place provided the composition and accompaniment be written in grave and suitable style, and conform in all respects to that proper to the organ.»
Gitarspel har ikkje noko å gjere i ein slik setting… Når det gjeld song, så er det mange kyrkjer i Dnk — mellom anna mi lokale kyrkje — som syng det meste. Har alltid lurt på kvifor norske katolske forsamlingar ikkje heldt fast på det (sjølv om det er på veg tilbake.)
Hei alle sammen.
Dette er en digresjon, men siden det ser ut som om det bare er denne tråden som «fungerer» for tiden, vil jeg benytte anledningen her til å uttrykke glede over at det endelig skal utføres antropologisk forskning på multikulturen i våre menigheter. Dette har jeg etterlyst lenge. Dere har sikkert sett saken på katolsk.no Det ser ut som om forskeren går bredt ut, dvs.undersøker flere problemstillinger på en gang. Noe som vel ligger i sakens natur her. Er i utgangspunktet ikke helt enig med henne i at det ikke er store konfliktområder mellom gruppene – særlig noen av gruppenes holdninger til oss norske, men sammenlignet med muslimer som angriper hverandre korporlig i moskéene i Oslo, er vel våre konflikter bare barnemat. Det skal uansett bli spennende. Og kommer det først én avhandling, har vi den faglige debatten igang. Ikke minst synes jeg det er positivt at katolisismens overnasjonalitet kommer frem i norsk offentlighet. Hittil har aviser og andre medier vært mest opptatt av det eksotiske, eller det de oppfatter som det eksotiske, ved katolisismen, røkelse, vievann, helgener og sølibatet. Den integrerende effekten og det overnasjonale i vår Kirke burde være interessant trosmessig, politisk, filosofisk, kulturelt, sosiologisk etc. – ja, burde i det hele tatt styrte hele Dagbla´ideologien i grus. Eller Dagbla´teologien, som jeg kaller det. Altså Dagbladet som premissleverandør og medium for de verste kvasifortolkningene av kristendommen i moderne norsk historie.
Det er også interessant at det annet Vatikankonsilet nevnes i forprosjektet. Det er antagelig ikke noe begrep som er så misbrukt i den katolske Kirke, som nettopp «ånden fra det annet Vatikankonsil». Når dette blir tolket ut fra egne premisser og preferanser, blir også resultatet ofte som orginalest. Det er derfor, etter min mening, nesten blitt umulig å diskutere «det annet Vatikankonsil»