Det har vært en ganske heftig diskujon hele verden rundt om pavens dåp av Magdi Allam påskenatt. Her en noen smakebiter:
The baptism was a “deliberate and provocative act…made into a triumphalist tool for scoring points.” … “A new provocation for the Islamic world.” … “I cannot understand the Vatican’s motivation. Why with preparations for dialogue underway…would the pope revive antagonism this way.” … “What amazes me is the high profile the Vatican has given this conversion. Why couldn’t he have done this in his local parish?” … “The problem lies in the vindictive atmosphere surrounding the conversion ceremony.” [Palestinian journalist]
På nettsidene til the Catholic League gis det et svar på denne kritikken:
“This kind of incredibly defensive posture underscores the need for Muslims to embrace religious liberty. People convert from Catholicism, Protestantism and Judaism every day, and no one blinks an eye.
In any event, kudos to the Jerusalem Post for its analysis: ‘Allam was not a practicing Muslim, was educated in a Catholic school as a teenager, has been married for years to an Italian Catholic, and credits Pope Benedict for having influenced his decision…[and] he has been living under police protection for years, primarily because of his criticism of Islamic terrorism …
John Allen har også en svært grundig analyse av spørsmålet HER, og nevner bl.a. Vatikanets svar på Magdi Allams ofte sterke kritikk av Islam og John Allen gir sitt eget svar på hvorfor pave Benedikt likevel ville døpe en så kjent muslim:
Stung by such protest, the Vatican newspaper, L’Osservatore Romano, published a commentary on Tuesday by editor Gian Maria Vian insisting that there had been no «hostile intent,» and stressing the importance of religious freedom. Vian also asserted that Benedict XVI is committed to dialogue with Islam. The Vatican spokesman, Jesuit Fr. Federico Lombardi, said Thursday on Vatican Radio that «to welcome into the church a new believer obviously does not signify marrying all his ideas and views, particularly on political or social subjects.»
… … Given those realities, why did Benedict do it? At least three points come to mind:
* For a pope committed to reawakening a strong missionary spirit in Catholicism, receiving a high-profile convert during the Easter Vigil is a symbolic way of making the point. In effect, Benedict is saying that the church shouldn’t shrink from receiving anyone who knocks on its door, even if there’s a political price to be paid.
* Allam’s baptism can also be read as a statement of solidarity with Muslim converts to Christianity around the world, many of whom suffer in various ways on account of that decision.
* Finally, the episode illustrates an important wrinkle to Benedict’s personality — stubborn indifference to the canons of political correctness. Benedict is a gracious figure, but he also refuses to sanitize what he regards as important matters of belief or practice in order to avoid PR headaches. Whether that amounts to moral courage or tone-deafness to public reaction is a matter of opinion, but the pattern is clear.
«“This kind of incredibly defensive posture underscores the need for Muslims to embrace religious liberty. People convert from Catholicism, Protestantism and Judaism every day, and no one blinks an eye.»
– «No one blinks an eye»…… Fordi de er likegyldige. Jeg fatter ikke dette her… Kirken har gjennom 2000 år insistert på at utenfor Kirken, ingen frelse. Det er gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige av paver og konsiler. Hvorfor tar da folk så lett på det? Tror de ikke det Kirken lærer? Betyr det ingenting at mennesker forspiller sin frelse ved å velge kjetteri eller apostasi?
Det var intet annet enn en modig handling av Hans Hellighet. La oss be om Paven og Kirken må være sterke og proklamere den sanne lære, og gå ut og være menneskefiskere etter de av lammene som ikke er i Kirken.
Hei Trond og Christian S.
Er selvsagt enig med dere, men en liten utdyping – – –
«No one blinks an eye»… Jeg tror ikke dette går så mye på at «vi» ikke bryr oss om noen faller fra Kirken, som at det er en påpekning av kulturforskjeller. Enkelte miljøer innen islam opplever «alt» som en bevisst provokasjon. Vi snakker om hele samfunn og miljøer som i moderne tid har utviklet seg til å bli både rigide, korrupte og diktatoriske. Vi kan nevne i fleng dødstraff for å konvertere til kristendommen, praksisen med disse fatwaene – som faktisk er overnasjonale dødsdommer i og med at de griper inn i og setter til side andre lands rettssystemer, samt den offerkulturen som har blitt dyrket frem de aller siste år, under akklamasjon fra venstresiden, og som gir «tillatelse» til å utøve en voldskultur med material og personskader som vanligvis ellers forbindes med herskende klasser med ubegrenset makt og total forrakt for andres liv og eiendom. Vi snakker også om «retten» til å brenne flagg og ambassader og dermed krenke andres følelser og symboler, til å ødelegge sitt eget nabolag med skoler, lekeparker, idrettsanlegg, kolonialen på hjørnet og vanlige folks biler, som i Frankrike og Danmark. Med en slik tenking og praksis som en integrert del av sin kultur, må nødvendigvis enhver handling begått av en enkeltperson, og i offentlighet, få en nærmest himmelropende betydning. Nårdet som skjedde påskenatt i enkelte land påkaller lovens, verdens, strengeste straff, dødstraffen, vil det nødvendigvis skape helt andre assosiasjoner enn tilsvarende handling vil gjøre det for oss. Her vil det ikke påkalle så mye som et blunk – i sammenligning.
Selvsagt var denne dåpen både modig, riktig og, tror jeg, bevisst provoserende – på den bakgrunnen som er beskrevet over. Og samtidig noe selvfølgelig, noe som foregår hver dag og hele tiden alle andre steder enn i diktatoriske kulturer. Denne dåpen, og reaksjonene på den, demonstrerer en uoverstigelig kulturforskjell. Vel og merke! Vel og merke er den uoverstigelig for dem som tjener på at forskjellen er der. Islam, i tillegg til å inneholde troen på metafysikk, dvs. å være en religion, ble laget av Muhammed for å være et politisk redskap, en politisk metode, en samlende ideologi for en tropp som så fordelen av litt omrokkering av den lokale maktballansen. (Kristendommen, som selvsagt kan misbrukes politisk av den eller de som vil det, har en helt annen tilnærming til politikken, og blir derfor ikke noe godt politisk redskap på sikt. Mens det verserer heltehistorier om alt fra Muhammeds utholdenhet i sengen til seire på slagmarken og lukrative overfall av de andres handelskaravaner, handler fortellingene om Kristus konsekvent om helt andre ting.) Den kulturforskjellen som ligger i dette, er ønskelig for å opprettholde alt fra allerede etablerte maktgrupper til opprørske motgrupperinger, ofte rundt erklærte enkeltpersoner, som aspirerer til makten selv, og ellers over alt i begge leire der maktens legitimitet er usikker. Det er ikke for ingen ting av visse retninger innen islam er forbudt i muslimske land, men f.eks. er tillatt i Danmark. En av disse forbudte gruppene og derfor utvandret, men tillatt og derfor bosatte i Danmark, var meget aktive i «opprøret» blant invandrerungommen nå nylig. I Danmark, og tilsvarende land, er dissens en ytringsfrihet og menneskerett, mens blant muslimske herskere og deres medløpere, blir dissensen forstått som alternativ politikk, alternativt lederskap. På denne bakgrunnen har Benedikt XVI, B16, gjennom å gjøre det han har embedsplikt og rett til å gjøre, også utført en helt utrolig modig og klar politisk handling. På denne måten, og mot en slik bakgrunn, ble dåpen politisk påskenatt, mot undertrykkende regimer, dødstrussler og ansvarsfraskrivende offerkulturer. Ja, la oss be for Benedikt! Måtte han leve til han blir hundre, og måtte vi få en av hans åndelige tvillingbrødre når Gud tar ham hjem.