Denne overskrifta finner jeg på tre nettaviser i dag, og den skal referere til samtalene på den norske bispekonferansen i Bergen – som jeg skrev om her i går.
De aktuelle avisene er Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa, og de tar opp regler som ble nevnt i Vårt Land i går (og som jeg nevnte i min forrige artikkel). Men i tillegg ser de ut til å ha fått noen ekstraopplysninger fra Adresseavisa om at prester ikke skal kunne være alene med barn (og ungdom vil jeg tro, for vi snakker jo her om regler for alle under 18 år) i det hele tatt i et rom med døren lukket – eller har disse avisene misforstått helt?
I USA vet jeg at Kirken hadde så strenge regler for noen få år siden (og muligens fortsatt har det), og jeg har forstått at Kirken i Sverige også har svært strenge regler på noen områder – men skal det bli slik at prester ikke en gang skal kunne være på f.eks. konfirmantweekender?
Jeg er enig i at det må være tydelige regler, men bør ikke reglene for prester ligne nokså mye på det som gjelder for f.eks. lærere, helsepersonell og idrettsledere?
OPPDATERING:
På katolsk.no leser vi også om denne saken, men der står det bare at det skal arbeides med dette spørsmålet:
Den nordiske bispekonferanse, som er samlet i Bergen fra 2. – 6. september, har bestemt å arbeide fram felles retningslinjer for tilfeller av seksuelle overgrep i Den katolske kirke i Norden. De nye retningslinjene vil inneholde to deler: en prinsipiell del som gjelder alle Nordens bispedømmer, samt en del som omhandler det enkelte bispedømme og tar hensyn til landenes særegne forhold og lovverk. Sistnevnte del vil arbeides frem i det enkelte bispedømme.
Bispekonferansen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide frem den felles, prinsipielle delen. …
Jeg tok en titt på hva Kirkeretten sier om retten til stedet et skriftemål normalt skal tilbys.
Can. 964 §1. The proper place to hear sacramental confessions is a church or oratory.
§2. The conference of bishops is to establish norms regarding the confessional; it is to take care, however, that there are always confessionals with a fixed grate between the penitent and the confessor in an open place so that the faithful who wish to can use them freely.
§3. Confessions are not to be heard outside a confessional without a just cause.
Virker for meg som om det er ganske klart fra Kirkeretten ihvertfall at skriftemål normalt skal høres i en skriftestol med fysisk adskilt del for prest og penitent dette ville også i stor grad minske fare for overgrep i forbindelse med skriftemål. Barn har like stor rett til å skrife som enhver annen katolikk og jeg vil ikke tro at det ville vært særlig inbydende å sitte i et åpent rom å skrifte hvor andre mennsker kan se en. Jeg håper at disse listene med tiltak er overdrevet av media. Vi ønsker jo alle at barn og unge skal være så trygge som mulig men det må forsatt være mulig å yte pastoralomsorg for denne gruppen hvor hensynet til anonymitet bevares. Synes forøvrig at et eventuelt krav om politiatest virker fornuftig.
Som far opplever jeg at man overdriver, om opplysningene skulle stemme. Panikken synes fullstendig å ha tatt fornuftens plass – akkurat som i Bjugn-saken, forøvrig. Heksejakt foregikk som kjent først og fremst i protestantiske land, så noen synes kanskje vi har kanskje en tradisjon (særlig fra 1600-tallet) å ta vare på? Det blir vel snart forbudt for menn å jobbe i barnehager – mener å ha lest at man i Danmark er blitt svært strenge på det. Likestilling i arbeidslivet blir nok snart en saga blott, med yrkesforbud for menn alle steder der det finnes barn blir vi jo nødt til å gå tilbake til tradisjonelle mannsyrker alle mann…
Er det ikke også slik at Den katolske kirke i Sverige er blitt ekstremt strenge? Ikke sikkert at vi i Norge alltid trenger å gjøre svenskene etter. Men det er vel slik at felles nordiske retningslinjer fort betyr at alle blir nødt til å følge den strengeste praksis som noen har funnet på å innføre – istedenfor å definere minstekrav, får vi et maksimalt strengt regime.
Det neste blir vel å opprette overvåkningsgrupper i hver menighet – lokal inkvisisjon som skal vokte på prestene. Kanskje man kan ansette noen tidligere medarbeidere fra tsjekkiske StB eller østtyske Stasi? De holdt jo på med sånt i sin tid.
Nei, jeg kan ikke se for meg at slike strenge retningslinjer kan opprettholdes over tid. Det gjør arbeidet i katolske menigheter altfor vanskelig. Men der er vel noen som ikke er lei seg for det? Ikke at det er et ønske fra våre hardt pressede biskoper, men vi har jo politikere og journalister som med begeistring tar imot enhver mulighet de måtte få til å henge ut Den katolske kirke for å score poeng i media – og som gjerne skulle sett at flere katolikker kapitulerte ved å bli protestanter eller ateister. Vi står jo kompromissløst for så mangt som ikke er politisk korrekt… blant annet synes vi jo faktisk at det er enda verre å ta livet av små barn (statistikken viser vel i størrelsesorden en halv million aborter i Norge de siste 40 år) enn å antaste barn i oppveksten (hvorav kanskje et tosifret antall – her finnes naturligvis ingen sikre tall – av noen få falne prester og en biskop).
«Anti-Catholicism: The last acceptable prejudice.»
Enig med Jan-Fredrik der. Det som slo meg – jeg så innslaget fra Bergen på Kveldsnytt i går og har ikke giddet å lese avisoppslagene – er at dette får en uheldig bumerangeffekt. Tiltak som at barn skal skrifte i rom med andre tilstede fungerer som en offentlig nnrømmelse av at overgrep er et annerkjent problem blant katolikker, men nå skal det sannelig gjøres vanskelig for dem. Jeg likte dette oppslaget svært dårlig. Rent bortsett fra at selve skriftemålsituasjonen blir fullstendig kunstig, har vel også barn rett på skriftemålets avsondrede skjermethet. Disse kosmetiske tiltakene vil uansett ikke virke etter hensikten. En person med pedofil legning vil finne sine metoder. Et annet aspekt ved dette er bildet av menn generelt som potensielle forbrytere, en art mennesker som må omhegnes med særlig årvåkenhet for å beskytte samfunnet rundt dem.
Jeg har ved et par anledninger i andre tråder vist til groteske overgrepssaker mot barn som verserer ved domstolene i Norge nå/er til etterforskning, eller tilhører meget nær historie. De har med ett unntak stått ukommenterte, og jeg tror kanskje at noen ikke helt har sett poenget mitt med å dra dem frem heller. Poenget har vært å påpeke et stort kompleksområde og et sprik i oppmerksomhet. Mediene eksploderer i total moralsk panikk ved endatil eldgamle overgrepsaker i Kirken, mens den samme reaksjonen er fullstendig fraværende ved f.eks, norske seksualdrap mot småbarn (Baneheiasaken), samt andre groteske overgreps/mishandlingssaker fra de siste årene. Da omtales sakene under avisenes kriminalavdeling, tonen er dempet av hensyn til ofrene og pårørende, og det oppfordres endatil at publikum ikke må overreagere mot overgriperne «som har krav på en rettferdig rettsak». Barnevernet og andre offentlige instanser har ofte direkte og indirekte vært medskyldige gjennom å la barn få bli boende i uholdbare situasjoner, men slipper tiltale, bøter og straff. Det var forøvrig en privat stiftelse, reist til minne om offrene i Baneheia, som sørget for at drapssaken mot åtteåringen som ble mishandlet til døde av sin stefar, kom opp igjen. Den var ellers henlagt av riksadvokaten.
Det er en flekk og et problem noen ønsker å hefte ved oss. Når samme flekk og problem inntreffer utenfor Kirken, som det selvsagt gjør og som nevnte saker er rystende eksempler på, kommer ingen moralsk indignert Storberget i TV-ruten med strakstiltak. Selvsagt skjønner jeg hva dette er. Det er antikatolisisme og kristenforfølgelse forkledd som omsorg for ofre, og de katolske overgrepene blir bare en metode og et middel. Og poenget mitt er, hvordan kan vi, som katolikker, bidra til å rette oppmerksomheten dit hvor problemene virkelig ligger? Mot politikere og en justisminister som lager hastesaker pga av oss, men ikke for barna som drepes og mishandles av andre? Når skal den hårreisende dobbeltmoralen påpekes og få politiske konsekvenser? Det dårlige rettsvernet for barn i Norge – det er f.eks lavere straff for å mishandle et barn til døde enn å drepe et voksen person – burde få hårene til å reise seg på samtlige. I norske, og europeiske, lovdokumenter fra middelaldern og helt tilbake til antikken, er prisen, boten, straffen for å ta et liv, en indikasjon på personens sosiale status. Den norske arbeiderpartistaten føler seg selvsagt høyt hevet over denslags barbari at et menneskeliv skal prissettes forskjellig, men praktiserer det daglig overfor sakesøse barn og ingen ende på det er å se i overskuelig fremtid. Dette gjør den oppmerksomheten en håndfull villfarne prester på verdensbasis får, til en ekstra kvalmende affære. Alt det dere gjør mot disse mine minste små …. Morgenbladet, som visstnok av til leser disse spalter – her har dere en ordentlig sak å slå opp over tre sider …
Hovedproblemet her er jo at en nærmest anser presten som den mest sannsynlige overgriper. I så fall har en fått et noe spesielt, og etter min mening svært uheldig, syn på hva en prest er. Jeg håper ikke denne holdningen påvirker unge menns mulighet og vilje til å besvare et kall fra Vår Herre.
En skriftestol – som står offentlig og åpent plassert i kirkerommet, der man ikke går inn en dør og lukker den bak seg, men samtidig er delvis sjult (bak et forheng) og kan være anonym – er det beste stedet for skriftemål, og historien har vist at den fungerer godt. (Det er derfor dumt at noen av de moderne kirkene ikke har skriftestoler, men mer moderne (og ikek særlig vellykkede skrifte-/samtalerom.)
Men samtidig er de fleste skriftestolene for store for de minste barna (opp til 4./5. klasse er min erfaring), og da kan en litt åpnere løsning i kirkerommet være et alternativ.
Ja, og grunnen til at man anser den katolske presten som den sannsynlige overgriper er at han lever sølibatært. Ordet sølibat ser ut til å skape en nærmest gotisk-litterær fantasi iblandet ikke så få deler Freud om undertrykt seksualitet som fratar personen ethvert indre liv og bare det ukontrollerbare dyriske står igjen. Latterlig egentlig. Nesten en million nordmenn lever sølibatært, hele eller store deler av sitt liv. Alle voksne mennesker vet at fravær av sex faktisk minsker, og ikke øker, sexdriften. Så når skal vi få denne saken brakt inn i virkelighetens verden?
Jeg tror jeg lever i en sær liten verden, der jeg faktisk forventer at presten ikke forgriper seg på menighetens barn. En verden der jeg forventer at presten beholder buksene på og oppfører seg anstendig. Det er mulig at denne lille verdenen min mangler fantasi, men hvordan i all verden kan et overgrep skje i skriftestolen, der prest og evt barn sitter adskilt, både med dører og gitter?
M: Jeg deler faktisk din tankegang. Mulig jeg også lever i en liten verden eller eventuelt i en «boble». Er redd denne nye linjen kan ødelegge langt mer enn den gjør godt.