Etter mange år sammen med Franciskus Xavierus-søstrene husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xavier, 3. desember – da feirer søstrene alltid messe kl 11.00 på Marias Minde i Bergen med fin middag etterpå. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret – les gjerne mer om ham her:
I dagens matutin-bønn har vi lest følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:
Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!
Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.
Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.
I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»