Pressen har ikke vært verken bedre eller verre enn man kunne regne med.

Jeg ser at Oddvar flere ganger har påskrevet Vårt Lands pass vedrørende denne saken. Det spørs hvor meget man har lov til å forvente; saken er innfløkt. Generelt er avisen preget av lutter velvilje til fairness overfor katolikker. Når det av og til blir pussig, skyldes det at noen har “luther velvilje”, dvs med den aller beste vilje bare går glipp av et perspektiv fordi det ikke er fremtredende i egen tenkning. VL har da etter min mening i noen slike tilfeller også blitt overfalt av overdrevent fnysende utformede beriktigelser. De tror nok at det er mange prinser og prinsesser på erten innen det norske katolske miljø.—- Vårt Land var mht Williamson merkelig sent ute (NTB-meldingen unntatt), og da satte de på saken en journalist som de siste årene har tydelig falmet i sin innsikt og årvåkenhet (noen sier “surnet”) – det kom ut veldig rart. Men de ble så senere i uken et stykke på vei stilt på rettere kjøl. Et mer korrekt bilde—men mange dager etter at en mer innsiktsfull journalist mer “på hugget” ville ha prestert. Det kan være at den slags på sikt får redaksjonen til å arbeide med å fremskaffe alternative, andre medarbeidere som får tid og anledning til å sette seg bedre inn i katolske problemstillinger.

Når det gjelder “Der Spiegel”, så er det vel bare å melde at alt er ved det gamle. Dette tidsskriftet har den antiromerske affekt inngravert i talerøret. Det har med bladets historie, og en sterk stifters og eiers direkte og myndige føringer å gjøre. Jeg husker Spiegel etter at Johannes Paul II ble skutt på i mai 1989. De innledende atskillige avsnittene handlet om paver i senmniddelalderen som angivelig hadde snikmyrdet sine uvenner. Helt i slutten av artikkelen fikk man spekulasjonen at grunnen til at JP2 ikke døde, var overvekten hans. Selv om det er mye ufinheter i tysk presse, er Spiegel er et meget interessant særtilfelle. Men det er overhodet ikke overraskende.

Når det gjelder de 50 amerikanske kongressrepresentantene, gjør de nettopp det som Oddvar påpeker: De har “skrevet og bedt paven enda en gang bekrefte det de vet han mener.” Og de har gjort det på et tidspunkt da de ikke sannferdig kunne hevde at det var særlig vanskelig å vite hva paven mene, f.eks. at han uttrykte seg vagt, eller alt for lenge siden. Dette er en form for mobbing.

Men spørsmålet er: Hvorfor? Hva ønsker de å oppnå? Jeg er redd for at det dreier seg om å presentere seg selv som “concerned catholic politicians” (pga den store katolske velgermasse i USA) og samtidig å markere at selv om de er katolikker, så tar de ikke ordre fra Roma (tilsvarende den forsikring JFK under valgkampen i 1960 kom med: “I am not the Catholic candidate for President. I am the Democratic Party’s candidate for President who also happens to be a Catholic. I do not speak for my Church on public matters — and the Church does not speak for me”). Svært mange – ja, et flertall på nær 90 % av dem som ikke er “ubeskrevne blader (6 er nyvalgte) – av disse katolske politikere, er i en noe presset situasjon, fordi de har stemt i kongressen for ting som utsetter dem for skarpe angrep fra katolsk hold. Abort, senaborter, forbud mot tiltak for å holde i live slike som overlevde selve abortinngrepet, … Jeg tror ikke at jeg er for konspiratorisk når jeg antar at de ser fremover mot kommende dyster, og et lite “moralsk overtak” på paven, om enn et aldri så tabloid og “flimsy”, kan da umulig skade da. Det vil erfaringsmessig alltid være noen velgere som tar inntrykk av utspillet.