Svein Egil Omdal har ofte interessante og lærerike synspunkter på den nye informaskonsteknologien, og i dag skriver han også noe mange bør lese.
Han kaller artikkelen «Web 2.0 mot jus 1.0» (dvs. moderne netteknologi mot utdatert rettsforståelse), og tar utgangspunktet i en journalist som skrev direkte (dvs. publiserte direkte) en rettsak, og mottok også samtidig innspill fra leserne. Dommeren likte det ikke, og avisa har fått det skriftlig at det er ulovlig – noe de umiddelbart anka. Omdal nevner også bystyremøter som er blitt publisert direkte på samme må (også med samtidige innspill fra leserne), som eksempel på det nye som er i ferd med å komme. Slik skriver han bl.a.:
«Om kort tid kommer det første kommunestyret til å vise referatet og leserinnspillene på veggen mens møtet pågår, slik at demokratiet blir interaktivt i sanntid. Kanskje dukker det opp vanlige borgere som lager sine alternative referater. Dette kalles web 2.0 og er generelt akseptert som et stort tidsskille.
… Direkte rapportering stiller nye krav til journalistene. Tiden som ble brukt til ettertanke forsvinner, dermed må den første tanken være klarere. Rettsreferater krever skarp etisk refleksjon, pressens rolle er ikke å føre skam til skade for ofrene. Når refleksjonen skal utføres med bredbåndsfart, uten konsultasjon med andre i redaksjonen, nytter det ikke å overlate jobben til journalister som først tenker riktig ved andre gangs forsøk. Journalistikk er å skrive fort og riktig, enhver idiot kan skrive fort og galt.
Hvis dommerne i Drammen og andre domstoler innser at et åpent rettssystem i fremtiden må akseptere publikums digitale deltakelse, får det være medienes plikt å unngå å sette enhver idiot på jobben.