Takk for tre år i Stavanger

(Jeg skrev for et par uker siden en avskjedhilsen til St Svithun menighets menighetsblad. Jeg tror bladet skal være i trykken i disse dager, og poster det derfor her på bloggen.)

—————–

Takk for tre år i Stavanger

Når jeg nå skriver en kort avskjedshilsen til menighetsbladet, har vi allerede vært ei uke i Oslo. Og som jeg regna med, er arbeidet her i St Hallvard nesten det samme som i St Svithun – selv om menigheten her er mye større, med 11 000 medlemmer. I helgene er det travelt med messer, dåp og bryllup, mens det er en del roligere i ukens løp. Sist fredag sendte vi ut katekesebrev til alle barn fra 3. til 9. klasse (over 800 brev tror jeg), så når katekesen begynner, blir det travlere.

St Hallvard menighet har (som St Svithun) også flere ekstra messesteder; i Holmlia (Oslo sør) er det messe hver søndag, og på Nesodden to ganger i måneden. Ulikt Stavanger er det mange søster-kommuniteter, bl.a. ligger Elisabeth-søstrene og dominikanerinnene på Lunden innenfor vår menighet. Og disse første ukene vikarierer jeg en del hos Joseph-søstrene på Grefsen, siden deres faste prest er på ferie.

Vi savner allerede mange mennesker i Stavanger, Sandnes, Egersund og andre steder, men slik er dessverre prestenes liv. Jeg har det på samme måte med Bergen og Arendal; begge de stedene var jeg prest i seks år. Når man har vært sammen med mennesker i gode (f.eks. dåp og bryllup, førstekommunion, konfirmasjon) og onde (f.eks. sykdom, dødsfall, samlivsproblemer) dager, knyttes det jo ganske sterke bånd mellom prest og menighetslemmer.

Det er nå nesten ti år siden min ordinasjon, men fortsatt er jeg den eneste gifte presten i Norge, og dette skaper enkelte praktiske utfordringer. Jeg har aldri opplevd det som noe problem mht kontakten med menigheten, i messefeiring og pastorale oppgaver, men mht arbeidsoppgaver og bosituasjon er det fortsatt mye uavklart. Etter Vatikanets regler kan jeg ikke ha noen form for ledende stilling i en menighet, som sogneprest e.l. Og når det gjelder boforhold har bispedømmet ikke helt klart å finne ut hvordan de skal behandle meg.

Vi hadde bodd i Bergen til sammen 11 år (seks år som prest og fem år mens jeg forberedte meg til ordinasjonen) da jeg skrev til biskopen, og sa at han om ønskelig kunne flytte meg til et annet sted. Jeg nevnte da at det mest aktuelle stedet ville være Oslo-området, der min kone kunne få et permanent bosted, mens jeg kunne flere ting innenfor dette katolsk-folkerike området. Men i 2006 hadde biskopen et presserende behov for meg i Stavanger «for et par år», så da flyttet vi dit. Men vi måtte selge vår leilighet i Bergen, for å bo en stund i Stavanger – og spesielt min kone følte at oppholdet i prestegården i Stavanger var av svært midlertidig art. Nå har vi fått det som vi opprinnelige hadde tenkt; vi har kjøpt oss en leilighet i Oslo, der vi som familie kan bo i en hel del år (håper vi), mens biskopen kan bruke meg til de arbeidsoppgavene her som han måtte ønske.

Dette er grunnen til at vårt opphold i St Svithun menighet ble kortere enn jeg selv og kanskje flere menighetslemmer skulle ønsket, men jeg har fått mange gode venner i menigheten der vest, og håper at vi kan holde kontakt med hverandre.

Pastor Oddvar Moi