(Følgende intervju med meg stod i Stavanger Afteblad onsdag 14. april.)
Da det ble kjent at pater Kjell Arild Pollestad er beskyldt for voldtektsforsøk, kom det ikke som noen overraskelse på den katolske presten Oddvar Moi.
OVERGREP:
«Jeg er blant de mange mennesker som har visst om dette i minst 10 år», skrev han på sin blogg mandag.
Det er over ti år siden jeg fikk høre om overgrepsanklagene. Jeg fikk ikke vite det direkte fra pater Voith, men fra noen som kjenner ham godt. De fleste prester, og andre som har vært «inside» i den katolske kirken i Oslo de siste 10–15 årene, har kjent til saken hele tiden, sier Moi til Aftenbladet.
I bloggen skriver han videre at han og andre prester har regnet med at også de største avisene har kjent til saken like lenge.
Etter det jeg har forstått, er dette nærmest blitt bekreftet nå de siste dagene. Jeg har hørt at Reidar Voith ble ringt opp av en avis som sa at de visste alt, sier Moi. Dette skal ha ført til at Voith syntes det var bedre å gå ut med saken selv.
I STAVANGER:
Oddvar Moi er fra Time. Han er oppvokst i Den norske kirke og er cand.theol. fra Menighetsfakultetet. Han er gift.
I 1994 konverterte han til den katolske kirke og ble presteviet i 2000. Nå er han kapellan ved St. Hallvard menighet i Oslo.
Fra 2006 til 2009 hadde Moi samme stilling i St. Svithun menighet i Stavanger, der han for øvrig «tok over» etter Reidar Voith, som har anklaget pater Pollestad for voldtektsforsøk. Voith var kapellan i den katolske kirken i Stavanger fra 2001 til 2006.
Jeg vet ikke om anklagene mot pater Pollestad var kjent i den katolske kirken i Stavanger. Jeg kan ikke huske at jeg snakket med noen om saken da jeg jobbet der, sier Moi.
HEMMELIG:
Han understreker at han ikke har vært direkte involvert i saken. Han var heller ikke ett av de over 30 vitnene som ble avhørt da utsendinger fra Kongregasjonen for troslæren, tidligere kjent som Inkvisisjonen, var i Oslo i 2004. To påståtte overgrep mot voksne skal ha blitt tatt opp den gang. Ett av disse var politianmeldt, men saken ble henlagt.
Den saken er så hemmelig at ingen har lov til å snakke om den, sier Moi. Ikke lenge etter granskingen i 2004 ble pater Kjell Arild Pollestad sendt til et kloster i Paris. Ifølge Moi var det ingen tvil om at det var granskingen som var grunnen til at pater Pollestad fikk beskjed om å flytte.
MELDTE IKKE FRA:
Har du vurdert å selv melde fra om overgrepsanklagene fra Voith?
Nei. Jeg oppfattet at Voith ikke selv ønsket å anmelde forholdet. Dessuten hadde jeg ikke noe med det, jeg hadde bare hørt om det fra andre, og bodde selv et annet sted i landet.
Hadde du tenkt annerledes dersom han var mindreårig?
Vel, muligens. Jeg snakket med en lege som fortalte om deres regler: Dersom et offer for overgrep er over 18 år, må han eller hun selv anmelde forholdet. Hvis offeret er mindreårig, må legen melde fra, sier Moi.
Vatikanet har en grense på 18 år.
Moi synes det er greit at overgrepssakene i den katolske kirken nå kommer fram i lyset.
Det er ikke lurt med hemmelighold, sier Moi.
Tror du det vil komme flere saker?
Jeg kjenner ikke til flere saker, sier Moi.
TRENGER REGLER:
Han tror at den katolske kirke ganske raskt må få litt strengere retningslinjer, selv om de har hatt en handlingsplan om slike saker siden 2003. Både i Danmark og Sverige er det allerede strammet inn.
Jeg håper tilsvarende organisasjoner tenker på samme måte. Den norske kirke jobber nå med å etablere et samlet register over meldte overgrep, men reglene de har nå om bl.a. anmeldelsesplikt omfatte bare prester, ikke andre ansatte i kirken. Jeg mener at både skoler, idrettslag og andre som jobber med barn bør gå gjennom sine regler, sier Moi.
———
Jeg hadde fått lese gjennom intervjuet på forhånd, men ingress, tekst på bildet etc. var ukjent for meg. Jeg tenke i etterkant på at det på slutten ble en litt uklar sammenblanding av overgep mot mindreårige og mot voksne. På den annen side er det ikke så stor forskjell på 17-, 19- og 21-åringer, og prøver man å skaffe seg sex gjennom sin stilling, er det starffbart uansett offerets alder.
Jeg synes du kom greit ut av det selv om jeg skjønner hva du mener med at det på slutten kanskje kunne bli en sammenblanding av overgrep mot mindreårige versus voksne.
Det jeg ikke skjønner er at det er mulig for mediene å fortsette å terpe på 20 år gamle saker når Aftenposten i går meldte om henleggelsen av en grufull overgrepsak mot to små barn som Aftenpostens gravejournalister har skrevet om før. Som ventet drives det hverken klappjakt på det norske barnevernet eller noen andre offentlige innstanser om hvorfor de ikke meldte fra og dermed forspilte bevisene. Jeg har kommentert denne groteske saken pluss en om mulig enda verre lenger ned på en annen tråd, og skal ikke gjenta meg selv her bortsett fra at jeg vemmes til det innerste av min sjel. Jeg vemmes over den gjengse norske medieagenda som har herjet på i flere uker nå med noen gamle saker i Den katolske kirke, mens unnlatelser i norsk offentlig sektor vedrørende store alvorlige overgrep og mishandlingsaker nærmest går hus forbi.
Dette er et eklatant eksempel på det biskop Bernt advarte mot i intervjuet med Morgenbladet: hvis man bare er interessert i overgrepssaker i Den katolske kirken, dekker man over overgrepsaker andre steder. Her ser man det i all sin gru. Dette er for meg det virkelige skandalon: den store mediefokuseringen på overgrepene i Kirken versus «vanlig dag på jobben»- holdningen i saker utenfor Kirken. Det avslører hvor motbydelig lite interessant overgrep mot barn egentlig er i norsk offentlighet. Kjøret mot Kirken handlet selvsagt ikke om noen omsorg for barn, men var en måte å angripe Kirken på for noen, en måte å kunne skrive om et eksotisk og for dem hemmelighetsfullt miljø for andre. For noen var det nok en måte å lage sedvanlig sexskandale på, og det var ekstra pirrende og juicy at det dreide seg om sex og sølibat, noe bare vi kan varte opp med. Det er opprørende og kvalmende.
Anna, du påpeker noe meget vesentlig, hva angår barn, og omsorg for dem. Hva vårt samfunn kan tillate seg å tillate når det gjelder barn, er for meg totalt uforståelig. Første gang jeg udret, var i midten av 60-årene, jeg sto som sykepleier ved et 6 mndr. gammelt barns sykeseng på Rikshospitalet.. Barnet var slått, med knytteneve, gjentatte ganger mot hodet.
Faren ble av andre(ikke oss ) forstått. Barnet overlevde, ble aldri helt «våken» igjen. Den harmen, fortvilelsen som jeg opplevde denne natten, burde våre politikere være besjelet av, men fremdeles bærer jeg barnet med meg i mitt hjerte, og fremdeles mener jeg at barnets rettigheter ikke er fullverdig ivaretatt.
Dette unge mennesket, umodent til å kunne bruke sin Fornuft og Forstand, ute av stand til å forsvare seg!
Det burde være en overordnet plikt til å ivareta barnas ve og vel
Joda, hvem som måtte forlate Norge for å reise til sitt moderkloster i Paris, visste til og med vi her oppe i Lom, da det skjedde.
Og strengt tatt, vi var ikke så veldig sjokkerte, men mere triste på vegne av den unge prestestudenten og sviket.
Og så, mere eller mindre glemte vi det, frem til idag, da akkurat, forstå meg riktig, denne noe «banale» episoden er 1.sidestoff.
Jeg kan fremdeles ikke kvi meg for å si at dette var, er en sak mellom to voksne mannfolk, og evt. deres overordnete, noe IKKE overgrep mot barn er.
Kanskje jeg er noe overfladisk, men min kjærlighet til vår Moderkirke bare styrkes i denne urolige tid.