Torsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, «Lumen Gentium». Nr. 9:
Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse
«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og med Judas ætt… jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk… For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren». Denne nye pakt var det Kristus innstiftet, nemlig den nye pakt i hans blod. Han kalte til seg et folk fra jøder og fra hedninger, hvis enhet ikke bestod i kraft av kjødelig avstamning, men i Ånden, og som skulle være Guds nye folk.
De som tror på Kristus og er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved den levende Guds ord, ikke av kjød, men av vann og Hellig Ånd, utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt… som før ikke var noe folk, men som nå er Guds folk». Dette messianske folk har Kristus til hode, «han som ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Nå har han fått det navn som står over alle andre navn, og hersker i himlene i herlighet. Dette messianske folk har fått den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter den Hellige Ånd bor som i et tempel. Dets lov er det nye bud om å elske slik Kristus elsket oss. Dets mål er det Guds rike som Gud selv har påbegynt her på jorden, og som skal utbres videre inntil det blir fullendt av ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, kommer til syne, «og selve skapningen skal settes fri fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier». Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker, og ikke sjelden fremtrer som den lille flokk, allikevel den tryggeste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Dette folk er opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap og brukes av ham som redskap til alles forløsning, og sendes ut i all verden som verdens lys og jordens salt.
Slik Israel etter kjødet ble kalt Guds Kirke da det vandret i ørkenen, slik kalles det nye Israel, som vandrer i denne verden på vei mot den by som skal komme, den som består, Kristi Kirke. Kristus vant den jo ved sitt eget blod, fylte den med sin Ånd og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte dem som i tro ser hen til Jesus, frelsens opphavsmann, grunnvollen for enhet og fred, og gjorde dem til Kirken, slik at den for alle og enhver skulle være et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse.