Jeg nevnte mandag noen engelske katolikker som ikke er så glade for den store tilstrømningen av tidligere anglikanere. Dette kommenteres på en interessant måte på bloggen Dominus mihi adjutor – en blogg jeg aldri har sett før:
… it means that a goodly number of Anglicans and their clergy will be entering into full communion with the Catholic Church. Moreover, surely their arrival will only enrich the diversity of the Catholic Church, as they bring their own traditions, or “patrimony”, of liturgical worthiness, pastoral sensitivity and biblical engagement. They will speak an idiom clearly understood by Anglicans, who may then, we pray, feel moved to explore further the path to full communion by means of this familiar idiom.
Here, one suspects, is her problem. The Ordinariate reveals clearly that for the Catholic Church ecumenism is not about ongoing “dialogue” for its own sake. It is about encouraging and convincing Christians to enter into full communion with the Church, from which they are estranged due to actions centuries ago. If it means anything regarding the relations between the Anglican Communion and the Catholic Church it is that the Church has only one goal, ultimately, for ecumenical dialogue with Anglicans: that they return to the Church. This may disturb many Anglicans, for sure, but that is no reason to stop the progress of ecumenism. …
«Here, one suspects, is her problem. The Ordinariate reveals clearly that for the Catholic Church ecumenism is not about ongoing “dialogue” for its own sake. It is about encouraging and convincing Christians to enter into full communion with the Church,»
Og dette er presis hvorfor jeg har vært så positiv til ordinariatet og B16s initiativ. Sann ekumenisme, slik Pius XII formulerte den «ecumenism of return». Det hører med at kardinal Kasper ikke var glad for ordinariatet, ei heller mange av de engelske biskopene siden de helst ville at anglikanerne skulle forbli i CofE så den kunne ha dialog in perpeetua med dem. [Det siste er vel noe lettvint. RED.]
Ja, om vi stenger dørene og ”messer,” extra ecclesia catholica romana nulla salus,” så får vi ha Kirken for oss selv. Men hva oppnår vi med det, jo å bli forvist til raritetskabinettet ? Stenger vi dørene så har vi i allefall forlist mulighetene til at annerledes troende skal oppdage sannheten og skjønnheten i vår katolske og apostoliske kirke. Det betyr absolutt ikke at vi i den økumeniske dialog skal i stikke under en stol noe som helst i den katolske tro og kult, tvert om, vi skal vise hva våre kristne brødre har mistet.
Sacrosanctum concilium, siste avsnitt i forordet:
”Enhetens vei går gjennom en besinnelse på det dypeste og reneste i den tradisjon vi lever i. Det var dette «konsilpaven», Johannes XXIII, så klart så, og slik fremstilte han den dypeste mening med det kommende kirkemøte: «Og så, når vi har lagt bak oss den krevende oppgave, når vi har fjernet alt det som fra menneskers side stiller seg hindrende i veien for de kristnes gjenforening, vil vi vise frem Kirken i all dens skjønnhet og si til våre atskilte medkristne, ortodokse, protestanter og andre: «Se, brødre, dette er Kristi Kirke. Vi har gjort vårt beste for å være tro mot den. Kom – her er en vei hvor vi kan møtes, en vei tilbake. Kom og innta den plass som for så mange av dere var deres forfedres plass!»”
Jeg er enig, Hans, at noen (bl.a. her på bloggen) er altfor kritiske til økumenikk. Det virke som tror at katolikker vil kompromisse med sannheten så snart de får anledning til det – men jeg vet ikke hvem som skulle gjøre det i år 2011.
Rundt 1970 var det nok en viss overoptimisme å spore, og en tendens til å gjøre formuleringer fleksible, slik at alle kunne godta dem – men det er jo ganske lenge siden.
Det er nok helt sant at mange av oss kan være overforsiktige og overkritiske til ulike økumeniske tiltak uten å undersøke hva det egentlig går ut på. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at relativismen fremdeles er noe utbredt (kanskje ofte mer av uvitenhet og misforstått toleranse enn som gjennomtenkt standpunkt) og er en stor far i ulik økumenisk aktivitet og blant troende generelt. Jeg har selv hørt kommentarer fra katolikker involvert i økumenikk som jeg mener tyder på en noe forvirret og forvirrende holdning i noen av disse tiltakene, og jeg har hørt kommentarer fra katolikker i andre sammenhenger som absolutt tyder på forvirring og nærmest et inntrykk av at Kirken bare er en blant flere konfesjoner. En slik holdning gir jo ikke akkurat noen god grobunn for ekte, sann og fruktbar økumenikk fra katolsk side.
Jeg har imidlertid også truffet mennesker involvert i ulike tiltak som er svært bevisste på ikke å gi inntrykk av en religiøs relativisme eller selv falle for farene. Et menneske jeg spesielt har i tankene, en konvertitt, har hjulpet flere individer nærmere og helt inn i Kirken.
Du skriver så rett her, Pastor;
– «…Rundt 1970 var det nok en viss overoptimisme å spore, og en tendens til å gjøre formuleringer fleksible, slik at alle kunne godta dem – men det er jo ganske lenge siden.» –
Og jeg vil tilføye; Veldig lenge siden. «Utviklingen» innen spesielt de lutherske kirker, har jo rast av gårde, siden intensjonene om en samlet enhetsbestrebelse fra Den katolske Kirke på 60-tallet, ble forsøkt virkeliggjort.
Når mange katolikker og ortodokse i dag er skeptiske til ORDET økumenikk, så har det jo nettopp å gjøre med de vide tolkningene fra liberalt hold, som ble svært så toneangivende – og som gjorde, at ordet «økumenikk» fikk en tilnærmet odiøs klang. Og i dag, så er avstanden meget stor mellom de protestantiske kirkesamfunn på den ene side, og Den katolske Kirke og Den ortodokse Kirke på den andre side. Ja, jeg vil si at avstanden er enorm. – Kvinnelige prester, abortsak og homofili/ekteskapslov er kjernepunkter. Men også «politiseringen» av de protestantiske kirkesamfunn, vanskeliggjør en positiv dialog for en felles forståelse og løsning. – Hendelsene i England er så absolutt kurante, og illuderende på dagens tilstand.
Moderkirken er åpen for alle, som vil tre inn. Seriøs økumenikk er så definitivt da også dette, som mening for misjon og en tilbakevenden til det opprinnelige.
Så dette er det vel også viktig å ha med, når man diskuterer den rådende «skepsis» og den manglende «gode vilje» til samforstand, hva gjelder de økumeniske bestrebelser fra interreligiøst hold – kontra Moderkirken.
Tor